En tid for lidelse

Påsken er tradisjonelt en tid hvor man identifiserer seg med Jesu lidelser. Det innebærer ekstreme skikker som pisking og selvkorsfestelse.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De endeløse turene med ski på beina og kalde hytter som må måkes frem kan nok av enkelte betraktes som selvpining. Men innenfor kristen tradisjon har også påsken vært en mer eksplisitt øvelse i det siste, med faste, seksuell avholdenhet, rising og i ekstreme tilfeller selvpisking og selvkorsfestelse. Alt til fortjenestefull innsats for religiøs selvtukt.

Fasten er ikke blant de religiøse påbudene Jesus kom med, men de første forsøkene på å regulere denne skikken som var overtatt fra jødene, kom allerede på 200-tallet, og den har senere vært lovbestemt også hos oss. Fasten gjenfinnes i alle de store religionene. Som lovbestemt bestemmelse ble den avskaffet hos oss med reformatorene på 1500-tallet, men lidelseselementet forsvant ikke av den grunn. Isteden fikk vi fasteprekener, hvor Jesu lidelseshistorie ble brettet ut hver onsdag i sju uker før påske.

Fastelavnsriset

Den mer ekstreme varianten av å identifisere seg med Jesu lidelseshistorie inneholder fysisk avstraffelse av seg selv eller andre. Dette kunne innebære rising eller pisking. Opprinnelig ble den nå så populære dekorasjonen fastelavnsris benyttet til å rise familiemedlemmer, venner og naboer, og eventuelt også husdyr, etter varierende regler og på varierende dager i påsken. Ikke minst har behovet for å føle Jesu lidelser på egen kropp vært knyttet til langfredag.

Fra 1745 kjenner vi en skriftlig beskrivelse av langfredagsrising i norsk tradisjon; da var det barn i Kristiansund som ble utsatt for terroren: «at mange enfoldige ved Fastelavns Tid og især Langfredagsmorgen give Børn Ris, hvilket Nogle med saa stor Nidkjærhed tractere, at de næsten hudflette de uskyldige børn,» gjengir Ørnulf Hodne en oppbrakt, men ikke videre beskrevet kilde.

Hvorvidt langfredagspiskingen har noe med fruktbarhetsritus å gjøre, er omdiskutert. Den kunne uansett anta en form som var alt fra mer eller mindre symbolsk til høyst smertefull.

Selvpining

Men identifikasjonen med Jesus kan også slå over i enda mer voldelige aktiviteter. Særlig har selvkorsfestelse vært en populær aktivitet på Filippinene, men også i andre land har ivrige Jesus-tilhengere med visse mellomrom tydd til denne avanserte formen for selvtortur. Påsken 1997 ble for eksempel en mann arrestert for å ha brutt seg inn i en kirke i Lawrence, Massachusetts.

– Jeg fikk litt av et sjokk da jeg åpnet kirkedøra, uttalte offiser Frank A. Biancardi ifølge Catholic World News den gang. – Jeg så mannen komme løpende mot meg med en Bibel i den ene hånden og splitter naken og full av blod. Han ropte ut religiøse sitater, og det var blod overalt. Han blødde fra den høyre håndflaten og fra langfingeren på venstrehånden.

Den gode lidelsen

Hvor grensen går mellom religiøs ekstase og tilfredsstillelse av diverse mer obskure lyster, pietistisk forakt for nytelse og det gode liv, og faktisk lidelse, er ikke alltid like lett å identifisere. Såkalte stigmata, sår i tråd med det man forestiller seg at Jesu korsfestelsessår så ut som, har innen kristen tradisjon vært symbol på en svært ren og fortjenestefull sjel, om det enn har gått rykter om at enkelte religiøse størrelser har frembrakt disse selv. På Filippinene ses selvkorsfestelsene som religionsutøvelse. Den nakne og blødende mannen i kirken i Massachusetts ble derimot arrestert og dømt til å underlegge seg psykiatrisk behandling.

---
DEL

Legg igjen et svar