En sykdom i sionismens kropp

Mens verden fortsatt håper på en framforhandlet fred, har israelerne begynt å diskutere helt andre og langt mer fundamentale spørsmål.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var et paradoks, den gang, da det forrige århundret ennå ikke var påbegynt. Tanken om et eget hjemland for jødene hadde skapt en politisk sionisme som jobbet konkret for opprettelsen av en stat på hellig jord. Men jødiske ortodokse bevret ved tanken på å utfordre den guddommelige sekvensen i ting. Ingen jøde skulle aktivt gå inn og endre historien. Det jødiske folket var forutbestemt å leve i diasporisk passivitet inntil Gud forløste dem og åpnet portene til det lovede land.

Religiøse jøder hatet sionismen og alt hva den sto for: en omvandling av mythos til logos; med andre ord en konkret og fornuftsbasert realisering av en åndelig dimensjon. Men det spilte ingen rolle hva talmud- og torah-tolkerne prediket. Staten ble opprettet; som en sekulær størrelse, attpåtil.

Med årene skulle sionismen og ortodoksien nærme seg hverandre i en aksept av staten som et middel til å forløse skjebnen. På den ikke-religiøse arenaen skulle Israel være «et lys for andre nasjoner; et samfunn basert på fred, rettferdighet og likhet.»

Det er denne staten og dens skjebne – sett i lys av det historiske eksperimentet – som nå er satt på dagsorden. Intet mindre.

Tid for beslutninger

Få har gått til nervetrådene i den aktuelle konflikten som Avraham Burg. I en debatt-artikkel i den israelske avisa Yediot Ahronot skriver han at sykdommen som eter seg inn i den sionistiske kroppen allerede har angrepet dets hode; i form av en ledelse med korrupt personlig moral og massiv forakt for loven, kombinert med en vilje til brutal okkupasjon og tramping på enhver sjanse for fred.

Burg, som sitter i Knesset for Arbeiderpartiet, har et konkret politisk budskap. Tiden for illusjoner er over, skriver han, og tiden for beslutninger har kommet. Det israelske folket må få klar beskjed fra sin statsminister at man ikke lenger kan beholde hele det lovede landet – «landet til våre forfedre.» Mellom Jordanelva og Middelhavet er det ikke lenger noen klar jødisk majoritet. Og derfor, kjære borgere, er det ikke mulig å holde fast ved alt sammen uten å betale en pris for det.

Så hva er valgene? Burg er krystallklar: Vil dere ha hele vårt lovede land? Ikke noe problem. Avskaff demokratiet. Innfør et effektivt system basert på rase-segregering, med fangeleire og forvaringsbyer. Qalqilya Ghetto og Gulag Jenin.

Vil dere ha en jødisk majoritet? Ikke noe problem. Putt alle arabere inn i togvogner eller i busser; eller plassér dem på kameler og esler, og forvis dem. Eller – la oss skille oss fra dem fullt og helt, uten tricks og spillfekteri. Det fins ingen middelvei. Vi må fjerne alle bosettinger – alle – og deretter trekke opp internasjonalt anerkjente grenser mellom det jødiske nasjonale hjemmet og det palestinske nasjonale hjemmet. Jøders rett til tilbakevending vil dermed gjelde innenfor våre grenser, mens deres rett til tilbakevending vil gjelde innenfor deres grenser.

Vil dere ha demokrati? Ikke noe problem. Avskaff enten Stor-Israel, ned til hver minste lille bosetting og utpost, eller gi fulle borgerlige rettigheter og stemmerett til alle, inkludert arabere. Resultatet vil, selvfølgelig, bli at de som ikke ønsket noen palestinsk stat ved siden av oss dermed får den inne blant oss, via stemmeurnene.

Valgene er enkle: jødisk rasisme eller demokrati. Bosettinger, eller håp for begge folkene. Falske visjoner av piggtråd, veiblokader og selvmordsbombere, eller anerkjente grenser mellom to stater som deler en hovedstad i Jerusalem.

Stat under press

Noen spredte tanker, altså. Men ikke mer spredte enn at de gjenspeiler virkeligheten på bakken og klart tegner en utfordring som står der – skarpt og skjærende foran et folk som ønsket å være » et lys for andre nasjoner.»

Statsminister Ariel Sharon sa det jo selv da han godtok veikartet for fred tidligere i år. «Vi klarer ikke å herske over en majoritet av arabere. Vi kan ikke regne med at denne situasjonen vil vare ved.»

I samme tale brukte Sharon for første gang ordet okkupasjon. Seinere måtte han modifisere det til at det ikke var landet som var okkupert, men folket – altså palestinerne.

Virkeligheten er som den er i Israel. Det er 6.6 millioner mennesker i den israelske staten – iberegnet jødiske bosettere i okkuperte områder. En million av disse er arabere. Det er over tre millioner palestinere på Vestbredden og i Gaza. Om et par tiår vil jødene være i mindretall. Det setter den jødiske staten under press, samtidig som taket antakelig er nådd for import av jødiske grupper fra andre land.

En million har kommet fra det tidligere Sovjetunionen det siste tiåret. Mange av dem har bosatt seg på Vestbredden, og to av tre har gått til ekstrem-høyre.

Glem veikartet for fred med sine prosentvise muligheter til å lykkes. Fremtiden i Israel handler om at Hamas er i ferd med å vinne krigen, ut fra ren og skjær demografi. Det kommer til å ta ti år, og det kommer til å føre to folk ned i den dypeste avgrunn. Men Hamas har et glitrende konsept i den syke verden som utgjør Midtøsten: de angriper Israel, Israel angriper selvstyremyndighetene, og Hamas skårer i form av økt oppslutning.

Seks av ti palestinere er Hamas. Da hjelper det ikke hvor mange «ledere» som blir likvidert.

Fryktens mur

På bakken. Det hele avgjøres på bakken. Og snart må Israel ta et nytt valg som også det vil definere staten. Det gjelder muren – fryktens mur – som foreløpig går langs den nordre og øvre vestlige delen av grensa mellom Vestbredden og Israel – og litt rundt Jerusalem. Men etter hvert som byggingen snegler seg sørover, må statsminister Ariel Sharon bestemme seg: skal den fortsatt følge, mer eller mindre, 1967-grensene, eller skal den svinge innover Vestbredden for å sikre bosettingene og dermed jafse i seg store palestinske områder?

Hvis han velger å følge den grønne linja, vil palestinerne bli stilt overfor et fait accompli. Men de vil få sin egen stat, samtidig som bosetterne får klare signaler om at de ikke har noen fremtid på okkupert jord. Hvis den dreier østover, vil den stenge inne hundretusener av palestinere og separere dem fra jobber, jord og familie. I så fall, sier den israelske politiske teoretikeren Yaron Ezrahi, «vil den bare bli en ny og lengre klagemur, med den forskjell at denne vil ha folk på begge sider som sørger: israelerne over at drømmen om en jødisk, demokratisk stat kollapset; palestinerne over den tapte muligheten til å omsette sine mangeårige lidelser i en livskraftig stat ved siden av Israel.»

«Det tragiske,» sier Ha’aretz-skribenten Ari Shavit, «er at ingen i Israel egentlig ønsker denne muren. Regjeringen vil ikke ha den. Hæren vil ikke ha den. Høyresiden vil ikke ha den. Den ble dyttet på ledelsen av et folk som reagerer forutsigelig på intifada og selvmordsaksjoner.»

Ja, innrømmes det i Israel, vi har blitt gale av selvmordsbomberne på busser og i kafeer.

«Mens venstresida vil ha en mur som gjør det trygt for Israel å forlate Vestbredden, og høyresida vil ha en mur som gjør det trygt for dem å bli, skriker bussende israelere bare én ting: gi oss en mur,» skriver New York Times-journalisten Thomas L. Friedman.

I Midtøsten har det oppstått et tvangsmessig inferno som definerer begge parters handlinger. Det er en dødskultens dynamikk som ikke lenger kan påvirkes av velmenende mennesker.

---
DEL

Legg igjen et svar