En svensk helt fra 1905

Hjalmar Branting bidro til at unionsoppløsningen skjedde uten vold og krig.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kommer en med bil fra Sørlandet på vei til Oslo, tar en ofte av ved Lysaker og kjører Store Ringvei. Ringveien fører deg fram til den delen av Oslo som du skal besøke. Ringveien er et samlenavn på en enorm rundkjøring rundt hovedstaden. Bitevis har Ringveien navn som andre gater og veier her i landet. Du kjører både Viggo Hansteens vei, Rolf Wickstrøms vei og Torgny Segerstedts vei. Skal du langt øst – helt over mot Strømsveien og Vålerenga – kommer du til Hjalmar Brantings vei. Da er vi tilbake til oppgjøret med svenskene i 1905.

Karl Hjalmar Branting ble født i Stockholm i 1860. Han var den svenske demokratiske sosialismens far. Han var drivkraften bak dannelsen av det svenske sosialdemokratiske partiet i 1889. Fra slutten av 1880-årene styrte han også avisen Socialdemokraten. Det fortsatte han med i mer enn 30 år. Han ble senere leder for det sosialdemokratiske partiet. Fra 1896 satt han i Riksdagen som den første representant for Sosialdemokratene. Han var svensk statsminister tre ganger. Først en kort periode i 1920. Så fra 1921 til 1923. Deretter fra 1924 til januar 1925. Da måtte han gi seg på grunn av sviktende helse. Han var den ubestridt ledende person i svensk arbeiderbevegelse gjennom mer enn tre tiår. I 1921 fikk han også Nobels Fredspris for sitt arbeid med å skape en internasjonal rettsorden uten bruk av militærmakt.

I svensk historie ruver Hjalmar Branting. Da han ble innvalgt i l896 var han alene som representant for Sosialdemokratene i Riksdagen. Ved valget i l921 fikk Hjalmar Branting og hans parti 110 representanter. Store ting i svensk historie.

Men for meg er han en helt fordi han mer enn andre bidro til at unionsoppløsningen i 1905 skjedde uten vold og krig. Det var han som allerede i 1892 talte i studentersamfunnet i Oslo og sa: «Vi vil rekke hverandre hånden og ingen vil krenke den annens selvstendighet.» Det samme sa han også på et partimøte i Det Norske Arbeiderparti under den samme turen til Oslo.

Den norske avisa «Social-Demokraten» med Carl Jeppesen som redaktør mente gjennom alle år fram mot 1905 at kongeunionen hindret løsningen av de store sosiale problemene. Det gikk for mye politisk energi inn i unionskampen. Derfor formulerte Jeppesen devisen «Broderfolkenes vel krever unionens oppløsning.» Jeppesen og Branting samarbeidet. I sin bok om Arbeiderpartiet, «Ørnen har landet,» forteller Reiulf Steen at Hjalmar Branting i samtale med norske partivenner hadde sagt at kongeunionens fall skulle befordre folkenes sammenslutning. Han mente med andre ord at unionens fall ville styrke den internasjonale solidariteten.

I Sverige ble Hjalmar Brantings holdning til unionen av mange oppfattet som landssvik. Det svenske storborgerskapet krevde harde tiltak mot de oppsetsige nordmennene. I det etablerte svenske politiske miljø var det få eller ingen som støttet oppløsningen av unionen. Men det fantes mange som forstod at problemene ikke kunne løses med militærmakt. Hjalmar Brantings holdning var kjent av alle. Og han hadde stor støtte blant vanlige folk i unionsspørsmålet. Unionen med Sverige hadde i liten grad ført til norsk-svensk integrasjon rent politisk og økonomisk. Derimot skjedde det en betydelig sosial integrasjon mellom nordmenn og svensker. Det var store arbeidsvandringer, særlig fra Sverige til Norge. Svenske handverkere og svenske anleggsarbeidere var det over alt. De fleste av oss har en svenske i sitt stamtre. Så selv om mange irriterte seg over «svenskeradder,» «tjuvsvensker» og «norbaggar» så var det utenkelig for vanlige folk i de to landene at de skulle begynne å skyte på hverandre.

På begge sider av Kjølen var det de nyorganiserte arbeiderbevegelsene som tydeligst var motstandere av krig. De norske med Carl Jeppesen og Holtermann Knudsen i spissen var nok tøffere i tonen enn Hjalmar Branting. Men i Norge kostet det mindre enn hva det gjorde for Hjalmar Branting og de svenske sosialdemokratene.

Det var konflikter under store deler av unionstiden. Det spisset seg til de siste 25 årene. Svenskene skjønte lite av den norske nasjonalismen. Sverige var på mange måter fortsatt et stendersamfunn, et føydalt samfunn. Norge var langt mer utviklet rent politisk. Av en eller annen grunn har vi vent oss til å tro at Sverige har vært et politisk foregangsland sammenliknet med oss. Det har nok sammenheng med at den svenske arbeiderbevegelsen ofte har ligget litt foran den norske. Men store deler av det svenske borgerskapet har alltid vært politisk baktungt.

Over unionen svevet det svenske kongehuset med gamle Oscar II i spissen. Oscar II var på mange måter en begavet mann. Han snakket og skrev godt, han var sjarmerende og «elsket» Norge og nordmennene. Hvert år var han på besøk og lot seg hylle. Og han strødde rikelig om seg med godord, gaver og gener. Han var en svermerisk autokrat som lite eller intet forstod av politikk.

Fram mot 1905 var det konflikt om retten til å ha egne konsuler. Norge var et internasjonalt orientert samfunn. Vi hadde sjøfolk på de sju hav, og vi sendte nesten en million nordmenn til USA. Det var meningsløst og upraktisk at vi skulle være underlagt en svensk utenrikstjeneste.

Til slutt kom vedtaket i Stortinget 7. juni. I månedene etter vedtaket var det alvorlig spenning mellom Norge og Sverige. Riksdagen hadde bevilget 100 mill. til en svensk mobiliseringsplan. Branting talte og stemte i mot. På selve midtsommerkvelden stod kyrkoherde Heuman på en prekestol i Stockholm og hisset til krig. Unionen var en del av guds skaperverk, fikk menigheten å vite, mens Hjalmar Branting talte på torget og sa at unionsspørsmålet måtte løses slik «at man i vort broderland kan taga itu med den oändeligt viktigare frågan om fattigdomens, om kapitalismens avskaffande.» Det svenske sosialdemokratiske ungdomsforbundet holdt kongress under parolen «Ned med våpnene» og avsluttet med å synge «Ja, vi elsker,» mens et samlet svensk borgerskap kalte Stortingets vedtak for statskupp.

Den politiske spenningen økte utover sommeren, og begge nasjoner mobiliserte militært. I mens fortsatte også diskusjonene på norsk side.

Den radikale venstremannen Johan Castberg skrev dagbok. Dagbøkene ble senere utgitt. Sammen med de frigitte referatene fra Stortingets hemmelige møter i 1905, gir de et spennende innsyn i det som skjedde på norsk side. Castberg hadde gjennom mange år kontakt med Branting og skriver vakkert om ham. I dagboka for 22. juni skriver Castberg om det som skjer i Sverige: «Krigspartiet frygter imidlertid de svenske arbeidere, som under Brantings kloge og modige ledelse har optraadt kraftig mod voldspolitiken.»

Hjalmar Branting var nok også Johan Castbergs helt.

---
DEL

Legg igjen et svar