En studie verd

Den nå offentliggjorte Treholt-dommen er pinlig lesning.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Med tanke på hvor mange spaltemeter avisartikler den over 20 år gamle Treholt-saken har avfødt i norske aviser, er det noe underlig at Bergensavisens offentliggjøring av så å si hele dommen denne uka ikke har avfødt noe særlig mer enn en NTB-melding. Riktignok har størstedelen av dommen vært avgradert og offentliggjort forlengst, og riktignok er fortsatt noen få sider av dommen bare tilgjengelig for de innvidde som ved personlig oppmøte på politihuset i Oslo kan lese den, men de sidene advokat Arne Haugestad, via BA, nå har gjort offentlig kjent gir et omfattende bilde av domstolens slutning.

Og den over 250 sider lange dommen er pinlig.

Da snakker jeg ikke først og fremst om rettens bevisvurderinger som sådan, eller det faktum at Arne Treholt ble dømt, eller måten han ble dømt på. Egentlig. Bare at det er pinlig at mennesker med en lang juridisk utdannelse og enda lengre praksis er i stand til å forfatte noe så sammenrasket, uten indre logikk, uten nødvendige nyanseringer eller drøftinger av egne resonnementer.

Ofte er det, som journalist, lett å skamme seg over hva egne kolleger i landets etermedier og trykte publikasjoner er i stand til å lire av seg. Ofte er det lett å la seg more når landets humorister gjør seg morsomme på journalistenes bekostning. Men når man leser det makkverket Treholt-dommen er, setter latteren seg fast i halsen: Det fins de som er verre enn de dårligste journalister. Og de feller dommer over sine medmennesker.

Det som starter som en balansert utredning om sakens forhold, om hva som er anført av påtalemyndighetene og hva tiltalte har gitt uttrykk for, slik at man kan få inntrykk av at konklusjonen ikke gis før på dommens siste side, endrer raskt karakter til å være en ren avskrift av aktoratets påstander.

Jeg var bare en guttunge da Arne Treholt ble dømt for spionasje, og har siden den gang antatt at hans forsvarere blant folket har lukket øynene for det åpenbare – at Treholt gikk langt utover sine fullmakter, også så langt at det må kunne karakteriseres som mer enn uortodokst eller naivt. Om enn enkeltelementer i dommen kunne diskuteres, om enn man kunne påpeke det inkonsistente i at Arne Treholt ble bedt av UD om å søke Forsvarets Høyskole, samtidig som man mener hans lekkasjer fra studieoppholdet kostet flere forsvarsbudsjetter, gjenstod at Treholt ga informasjoner til sovjetisk etterretning som innebar et svik mot Norge. Omtrent slik har også Bergensavisens ansvarlige redaktør Arne Olav Bergo vurdert saken, skriver han på lederplass. Så leser han dommen, og kommer fram til at Treholt var uskyldig. Deretter publiserer han dommen på internett.

Selv er jeg ikke like overbevist som Bergo. Han kjenner nok saken bedre enn meg fra den gangen, men for en som setter seg ned og leser dommen uten videre forutsetninger for å vurdere saken må konklusjonen bli: Ikke det spøtt klokere.

Treholt-dommen er rett og slett et verdiløst dokument når skyldspørsmålet skal vurderes. At «retten finner det bevist at…» sier selvsagt ingenting om hvorfor eller på hvilket grunnlag retten finner det bevist at Treholt gjorde eller ikke gjorde det ene eller det andre. Etter hvert som dommen skrider fram, kan man imidlertid forstå at dommerne fanges av egen (eller aktoratets) logikk og forutgående vurderinger: Ettersom retten har funnet det bevist at aktoratet har rett og Treholt feil i enkelte forhold, må man uten videre anta at Treholt også snakker usant om andre forhold. Slik svekkes beviskravene tydelig litt etter litt.

Etter hvert som aktoratets argumenter blir mer og mer retningsgivende for dommen dukker det opp stadig flere besynderlige momenter, ord og vendinger, og jeg tenker ikke da først og fremst på at retten kaller den kjente avisa International Herald Tribune for «Harold Tribune», og liknende utslag av dumskap og slurv. Også følgende begrepsbruk kan framstå som mest komisk, men er det ikke: «Som følge av ransakning i tiltaltes leilighet i Oslo 1983, ble politiet kjent med at det i tiltaltes dagbok for 20. august 1983 var notert «Nüssdorferstr. Klima». Etter omfattende etterforskning fant politiet frem til forretningen Klima i Nüssdorferstrasse 40 i Wien.»

I våre dager tar det ca. 15 sekunder å søke seg fram til Nüssdorferstrasse i Wien på internett – den gang var det nok en litt tyngre jobb å finne en gate i en av Europas storbyer. Men når retten bruker begrepet «omfattende etterforskning» har jo det lite med sakens realiteter å gjøre: Hvor lang eller kort tid det tok å finne Treholts og Titovs møtested er uvesentlig – det vesentlige er hva de snakket om, og hvorvidt de utvekslet dokumenter. Retten demonstrerer her sin servilitet overfor politiet og påtalemyndighetene, ved at de lar seg fange av aktoratets dramatisering av Treholt-saken. Og en dramatisering er selvsagt nødvendig, det være seg for en aktor eller en spionromanforfatter. Men om vi som lesere hemningsløst lar oss forlede av Graham Greene eller Ian Flemming, bør ikke dommere i norske rettssaler uten videre la seg forlede av Tor Axel Busch og Lasse Qvigstad.

Treholt-saken utløste en aldri så liten disputt mellom forsvarerne og påtalemyndighetene, der retten valgte aktors side: Spørsmålet det dreide seg om, var hvorvidt de forhold Treholt var tiltalt for måtte vurderes som enkeltstående forbrytelser eller om det var én sammenhengende. I førstnevnte tilfelle ville aktoratet måtte føre bevis for hver enkelt dokumentoverlevering eller liknende ulovlige forhold. Men ettersom retten fant at det dreide seg om en sammenhengende forbrytelse, så den seg også fri til å konkludere med at Treholt hadde avslørt informasjon som kunne skade rikets sikkerhet, om enn retten ikke med full sikkerhet kunne fastslå hvilken.

Med dette framstår da også Treholt-dommen mer spuriøs enn en hvilken som helst annen rettskjennelse. Treholt-dommerne legger nemlig ikke videre vekt på i hvilken grad hver enkelt dokumentoverlevering er bevist. Det de legger vekt på, er at Treholt hadde tilgang på en mengde tildels hemmelige dokumenter, at han tok kopier av disse, og at han hadde tilsynelatende konspiratoriske møter med annet lands diplomater. Av dette kan det sluttes at Treholt må ha overlevert noe hemmeligstemplet informasjon. Videre mener retten det er sannsynliggjort at enkelte dokumenter er overlevert, men andre ikke. Samtidig åpner retten for at det ikke er de sannsynliggjorte dokumentene som er overlevert, men kanskje noen helt andre. Men åpner ikke en slik konklusjon for at ingen viktige dokumenter ble overlevert? Og hvordan kan vi som leser dommen i ettertid ta stilling til rettens bevisvurdering?

Det kan vi ikke, og dermed kan heller ikke Treholt-dommen fortelle oss om Arne Treholt var skyldig i spionasje eller ei – eller om han var litt skyldig, så å si, bare ikke så skyldig som påtalemyndighetene skulle ha det til. Et slikt dokument kan selvsagt avgis av en rett som ikke er vant til at noen stiller spørsmål ved deres arbeid – rent bortsett fra høyere rettsinstanser som vel er vant med juridiske makkverk, og som dessuten ved en anke skal vurdere saken fra schratch.

Om ikke offentliggjøringen av Treholt-dommen får noen konsekvenser for Treholt-saken i norsk rett, bør den få konsekvenser for domsavsigelser i norsk rettsvesen. En avsagt dom bør og må kunne leses dagen etter, 20 år etter eller hundre år etter, og bør selv da inngi den nødvendige tillit til at rettsforhandlingene og dommernes vurderinger var riktige. Det gjør ikke Treholt-dommen, og det gjør muligens heller ikke en rekke andre dommer.

Fra påtalemyndighetenes side har det blitt hevdet, blant annet i forbindelse med Liland-saken og Fasting Torgersen-saken, at gjenopptakelse vil kunne medføre urettmessig frifinnelse, rett og slett fordi sakens beviser så å si er forvitret siden den gang saken var oppe. Det er et ansvar som i tilfelle også ligger på domstolene: Hvis man ikke kan lese en troverdig forklaring av Lilands, Fasting Torgersens eller Treholts skyld ut fra domsslutningene, er det noen som ikke har gjort jobben sin.

Treholtdommen kan leses på www.ba.no/treholt/treholt.pdf. Den overbeviser ingen, men sier mye om standarden på en norsk domstol anno for tjue år siden – trolig også i dag.

---
DEL

Legg igjen et svar