En studie i amerikansk språkbruk

Mens biskopen for den lutherske kirka i USA, Mark S. Hanson, protesterer mot voldsspråket, nedkaller president Bush Guds velsignelse over USAs krigspolitikk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Å sitte i Midtvesten og se president Bush tale til kongressen og nasjonen på fjernsyn om rikets tilstand er en sann prøvelse. Som nordmann kan en ikke la være å undre seg over retorikken. Talen vitner om at krigen alt er i gang. På språkplanet. Og når det krigslystne språket gror tilstrekkelig fast, kan luftvåpenet settes inn, uten å endre språk.

Mot voldsspråk

Mens jeg hørte Bush tale den 28. januar kom jeg til å tenke på brev presidenten har mottatt i den siste tida fra biskopen for Den lutherske kirke i USA, Mark S. Hanson (f. 1946). Hanson har ved flere anledninger tatt til motmæle mot presidentens Midtøsten-politikk.

Det skjedde først i mars i fjor da kirka under Hansons ledelse sendte ut et skriv angående den politiske situasjonen i Palestina. Skrivet protesterte mot et voldsspråk. For kirka teller nasjonen mindre enn det den kaller «our family of faith». Kirka er alliert med kristne i Irak og i Palestina og innhenter opplysninger om lidelser og tap direkte fra dem. Den lutherske kirka USA går derfor klart inn for en palestinsk stat (skriv av 11. mars, 2002) og den går mot krigsplaner i Irak (26. november).

Ord som skaper hva det nevner

I august i fjor kom første uttalelse fra Hanson om Irak. Der minner han Bush på at det fins et annet språk enn det presidenten bruker, et språk som kan brukes mot vold, som f.eks. det at en er forplikta på å «elske sin neste». I første omgang er det en fiendtlig retorikk som må stoppes, fordi den i seg sjøl øker faren for krig. Det er galt, mener biskopen, å stadig understreke at USA skal ødelegge Hussein. I stedet må kirka sette søkelys på de mennesker som kommer til å lide i en krig. Dette folket har lidd nok, heter det i skrivet. En eventuell krig i Irak kan ikke rubriseres under termen «rettferdig».

Vi må ta avstand fra bilder som ødelegger, fra «enemy images that dehumanize», skrev Hanson og kom samtidig med en påminning til Bush om Romerne 14, 19: «la oss derfor strebe etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse». I november kom det andre brevet fra biskopen om Irak. Det var prega av større engstelse over at USA ikke vil rette seg etter kritikk fra andre land og at ordet «terrorisme» kan bli brukt ukritisk. Det er vanskelig å tenke seg Hussein som en fysisk trussel mot USA. Ikke i sin villeste fantasi kan amerikaneren tenke seg irakiske tropper som ruller inn over amerikanske grenser.

Utvalgt av Gud

Retorikken til biskop Hanson er heilt ulik den som kommer fra nasjonens leder. Men Bush er klart den mest religiøse av de to. Bush setter opp en nasjonal ideologisk overbygning. Som president må han sjølsagt det. For ei luthersk kirke, også den amerikanske, må nasjonale hensyn bli sekundære i forhold til et større, internasjonalt fellesskap. For Bush er religionen, som alt annet på markedet, først og fremst en privatsak. Som privatsak er religionen ufarlig og brukes kun for å støtte amerikansk nasjonal stolthet. Det er slik Bush oppfatter kristendom. Og han har mange med seg.

President Bush avslutta talen sin 28. januar med å vise til den nasjonalreligiøse overbygging. Det er ikke noe Bush finner på. En slik språkbruk preger nesten all politisk retorikk i USA. På den måten er religion og politikk mye tettere her enn i vårt land, der vi har ei grunlovsfesta statskirke. (Alle som har prøvd, veit at det er nytteløst å prøve og forklare amerikanere dette). I slutten av sin tale nevnte Bush USAs spesielle rolle som utvalgt av Gud, også til å utføre militære aksjoner, på eiga hand om nødvendig. En kan saktens lure på hvorfor Gud i så fall lot amerikanerne godta at Irak hadde «weapons of mass desruction» den gang da Irak var i krig med Iran. Har den situasjonsbestemte statsmoralen til enhver tid guddommelig støtte?

Nasjonal-religiøs retorikk

Det er den nasjonalreligiøse retorikken som får mange av oss ikke-amerikanere til å steile. Men det er tilsynelatende en talemåte som mange amerikanere vil ha. Den blander religiøs absolutisme og bruk av vold. Vi kan godt si at med et annet fortegn og med ulike symboler er det nettopp en slik blanding som – reint språklig sett – står bak en del av den terroren som USA sjølsagt må bekjempe. Det er derfor pussig at den nasjonalreligiøse språkbruken brukes så sterkt av Bush i krigsplanene mot Irak, når han og folka rundt han jo bør se at nettopp dette språket kan virke mot sin hensikt i andre, mer sekulariserte land.

Se f.eks. på Bush sin bruk av ordet «frihet» i talen om rikets tilstand. «Amerikanere utgjør et fritt folk», sa han. Ja, det er greit for de fleste og sammenligna med mange er de sikkert det. Men hva betyr egentlig ordet «frihet»? Og hvorfor presiseres det aldri? Er det f.eks. nødvendigvis et tegn på «frihet» når vi får se bilder av kvinner som kaster sløret og glad ungdom som spiller amerikansk musikk i gatene i Afghanistan? Bush definerer frihet som en klar nasjonalreligiøs overbygging, en virkelighet som alle land bør få nyte godt av.

«En kjærlig Gud bak alt liv»

I presidentens tale blir denne friheten ikke bare et amerikansk kjennemerke. Den framstilles som Guds gave til menneskeheten: «God’s gift to humanity». Den bygges altså inn i en aktiv misjonstanke. Dette får overdøvende applaus i Kongressen. Samtidig som han åpner for en krig mot Irak, kan derfor presidenten si, uten å nøle og uten protester, at som amerikanere kan vi stole på «the loving God behind all life». En trenger ikke nødvendigvis være lutheraner for å oppleve at det blir temmelig absurd. En ting er at Bush ikke har lest nyere protestantisk teologi. Han kan heller ikke ha fornya kunnskap om amerikansk historie. Og det er verre.

Tanken om at amerikanerne er utrusta med et slags gudgitt kall er gammel som nasjonens begynnelse. Det språket var greit for en liten flokk forskremte puritanere som strevde med å holde seg i live vinteren over på den amerikanske østkysten tidlig på 1600-tallet. Det er en ganske annen sak når samme retorikken brukes militært, mot andre, av verdens eneste supermakt nesten fire hundre år etterpå!

Vil ikke forstå

Poenget med Bush sin politiske retorikk er at den nettopp ikke utsettes for et historisk-kritisk lys. En skal være temmelig lite bevandra i amerikansk historie for å si som Bush at et kjennetegn på nasjonen er «makt uten erobring»: «we exercise power without conquest». Så talte han om nasjonens offer: «we sacrifice for the liberty of strangers». Retorikken kunne gå under andre verdenskrig. Den kan ikke overføres direkte til situasjonen i Irak.

Til slutt nedba Bush Guds velsignelse over USA, slik alle presidenter gjør. Det kan for så vidt være greit. Nasjonen kan saktens komme til å trenge det. Bush kan sikkert vente seg et nytt brev fra biskop Hanson, et brev presidenten nok – dessverre – ikke kommer til å lese og heller ikke forstå.

---
DEL

Legg igjen et svar