En strateg i solnedgang

Tron Øgrim reiste fra Maos Kina til Silicon Valley på en ideologisk kjepphest.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[essay] «Natt til 4. juli 68 STEINA jeg USAs ambassade,» har Tron Øgrim, som døde så altfor tidlig den 23. mai, bekjent i en novelle i boka Menneskesønnen. Året etter forlot han landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti sammen med en skokk ungdom fra SUF. De slamret med dørene – og stiftet AKP(m-l).

Oppsal-gutten Øgrim ble partistrategen og sjefideologen i det nye partiet. Men der Rune Slagstads nasjonale strateger skapte embetsmannsstaten og venstrekapitalismen, satte Øgrim først og fremst spor etter seg i kulturlivet. Han regnes i dag som opphavet til ideene bak avisa Klassekampen, plateselskapet Mai og forlaget Oktober.

Ambisjonene var imidlertid så mye større da han red i krigen på sin stolte ganger, væpnet med leninisme, beundring for Enver Hoxas Albania og – altså – småstein påtenkt imperialismens høyborg i Drammensveien: Norge skulle omskapes i Mao Tsetungs bilde.

Totalitære fantasier.

Det kan vekke berettiget undring at Øgrim så sent som i 1985 holdt fast ved denne ambisjonen. Men Tron Øgrim tok et politisk oppgjør – først delvis skjult bak et pseudonym, deretter eksplisitt. I Prosa (6/2003) fulgte jeg denne utviklingen gjennom forfatterskapet hans.

Øgrims første bok het Proletariatets demokratiske diktatur og baserte seg på et foredrag holdt ved Det norske Studentersamfund. Det var en kraftfull debut, med et innhold som stod i sentrum for striden før landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti (SF) vinteren 1969. SF-veteran Finn Gustavsen hadde foreslått at tilhengere av diktatur – i enhver form – skulle ut av partiet. Forslaget ble trukket da det ble klart at bruddet mellom SF og SUF(m-l) ville komme uansett, men Øgrims tekst understreket hvor stor avstanden var på dette tidspunktet: «Vi som bygger på marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning hevder at arbeiderklassen umulig kan skape sosialisme uten ved hjelp av proletariatets demokratiske diktatur,» skrev han.

For Øgrim var ikke demokrati det samme som tale-, møte- og organisasjonsfrihet, men snarere at «folket tar makta og styrer politikken ut fra sine interesser». Diktatur, på den andre siden, var noe Øgrim fant i alle klassesamfunn. I Norge styrer storborgerskapet gjennom statens og monopolkapitalens diktatur.

Denne omdefineringen av ordene «demokrati» og «diktatur» løper som en tråd gjennom hoveddelen av Øgrims forfatterskap. I Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion, skrev han for eksempel: «Vil vi ikke styrte dette kapitalistiske systemet og undertrykke det med nødvendige midler som revolusjonær krig, revolusjonært diktatur og revolusjonær terror, så fortsetter kapitalismens diktatur og terror til evig tid.»

Øgrims forsvarte også ukritisk «de sosialistiske landene» – Kina under Mao, Sovjet før Krusjtsjov, Demokratisk Kampuchea, og Albania. I Proletariatets demokratiske diktatur avviste han bastant enhver innvending mot disse landene: Stalin-tiden, den var stort sett bra. Utrenskningene i 30-årene rammet klassefienden mest – ikke folket. Om det fantes feilsteg, skyldtes det at «proletariatets diktatur ikke eksisterte i stor nok grad, ikke hersket uinnskrenket på alle områder i Sovjetunionen på denne tida».

Å strigle dyret.

Det gikk ti år mellom Proletariatets demokratiske diktatur og Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion. I mellomtiden var Øgrim blitt bryggeriarbeider og fagforeningsmann. Men så oppdaget partistrategen mørke skyer i horisonten. I Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion var det om å gjøre å holde orden i egne rekker. I forordet skrev Øgrim: «Denne boka er ikke ‘den offisielle lanseringa av AKP(m-l)s siste linjeskifte, vedtatt i sentralkomiteen’. Den er heller ikke ‘den uoffisielle offisielle lanseringa av AKP(m-l)s siste linjeskift, vedtatt av sentralkomiteen, men etterpå av taktiske grunner forkledd som et debattinnlegg av Tron Øgrim’.»

Den forfatterposituren som avtegnet seg i hovedteksten ga imidlertid et ganske annet bilde: AKP(m-l)s ideolog holder kadrene i ørene. Øgrim tok avstand fra de mest vulgære tendensene i egen bevegelse: Den religiøse marxismen, etterplapringen av Kina i ett og alt, at jazz og moderne kunst er borgerlig og at Komintern var en fornuftig organisasjonsform. Og dermed snudde han også den symbolske økonomien i bevegelsen på hodet: «For å få overtaket på den borgerlige kritikken av marxismen, må vi dokumentere at den marxistiske kritikken av marxismens resultater er bedre, og virkelig løser problemer,» skrev han.

Strategien var å skape en vitenskapelig marxisme, som tok lærdom av den marxistisk-leninistiske verdensbevegelsens feil og tilpasset de klassiske teoriene til lokale forhold. Det var imidlertid en «vitenskapelighet» som, ved siden av manglende kildehenvisninger, gjorde bruk av en retorikk som skulle bli særegen for partiet, kjennetegnet av ordet «hovedsida»: «Hovedsida var at den sosialistiske Oktoberrevolusjonen åpna et nytt kapittel i verdenshistoria. Den propaganderte for vennskap og likhet mellom nasjoner, folk og stater … Hovedsida ga håp om nye og bedre forhold mellom mennesker på jorda.» Kina tok et oppgjør med Stalins feil, men der kritikerne mente at også Kina har lik i lasten, svarte Øgrim at selv om kulturrevolusjonen kanskje varte for lenge, var den nødvendig. Hovedsida ved den var bra. I Kambodsja var mer enn hovedsida bra: «Jeg er mektig imponert over Kampuchea, som jeg trur er et ekte sosialistisk land,» skrev Øgrim. Bare ett sted ga han Røde Khmer kritikk: «[J]eg kan ikke følge Pol Pot når han tre år etter frigjøringa sa at Demokratisk Kampuchea hadde skapt et samfunn som var ‘helt reint’. Jeg trur det var en overdrivelse.»

Å søke tilbake til røttene var et logisk skritt for en partistrateg som så feil ved det som skulle være verdensrevolusjonens spydspiss i Norge. Øgrim hadde også rett i at suksessen ml-bevegelsen nøt i de første sju-åtte årene var i ferd med å forsvinne. Han trodde imidlertid at en striglet ideologisk kjepphest ville være mer utholdende.

Det var en feilslutning. Hans Rosinante forble et gammelt øk. Bevegelsen ble stadig mindre og mer marginal etter 1979. Likevel fulgte Øgrim malen fra Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion i Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l).

Boka ble til i en kraftanstrengelse i løpet av mai 1982. En forvokst pamflett til innvortes bruk i AKP(m-l), kalte Øgrim den. Han ville stake ut en kurs som kunne ta både ham og bevegelsen ut av uføret.

Men igjen var det «vår utilstrekkelige forståelse av kapitalismen, og vår utilstrekkelige analyse av samfunnsforholda og den kapitalistiske utviklinga i vårt eget samfunn, som … fører til vår utilstrekkelige forståelse av sosialismens nødvendighet, mulighet og sannsynlige karakter i vårt land». Øgrim tok fortsatt ikke et oppgjør med den marxistiske fatalismen, troen på revolusjonens historiske nødvendighet.

Teknospåmannen.

Slik skulle det fortsette i tre år til. Men i Grisen før jul fra 1985 skjedde det noe. «Vi» i teksten var ikke lenger ml-bevegelsen, men det store vi, vi nordmenn. Øgrim hadde funnet et nytt emne: samfunnets møte med ny teknologi.

Øgrim inntok spåmannens positur i Grisen før jul, og leverte nattsvarte teknodystopier. Gud har plassert Norge i en osteklokke. Der trives vi fordi livet tilsynelatende er trygt, hevdet han. Men ute i den store verden var den teknologiske utviklingen i ferd med å endre alt. Konsekvensene kan bli krig og massearbeidsledighet. Derfor må arbeiderklassen stå mer samlet enn tidligere – få større klassebevissthet. Så lenge det ikke skjer, skrev Øgrim, kan den strategiske situasjonen best oppsummeres slik: «VI ER GRISEN, OG SNART ER DET JUL.»

En klassisk marxistisk teknologideterminisme truet fortsatt med å gjøre menneskene til ansvarsløse marionetter i de økonomiske kreftenes dukketeater. Og i tekstens kroker spøkte fortsatt et lite vi som måtte forsvares. Men Øgrim nølte nå mer.

Deretter forsvant han fra bokhandlernes hyller. Han gikk ut av ledelsen til AKP(m-l) og sluttet også som fagforeningsmann for å vie seg til datajournalistikken. Det resulterte i en imponerende mengde artikler i fag- og bransjeblader, aviser og tidsskrifter, fast spalte i PC World i en årrekke, og en blog om data og samfunn, kalt «Under en stein i skogen».

I mellomtiden debuterte imidlertid Eirik Austey som skjønnlitterær forfatter. Slik ble han presentert av forlaget på baksiden av På sporet etter det ukjente dyret fra 1990: «Eirik Austey (44) har vært sjømann, ligningsfunksjonær og leder av et transportbyrå i Edinburgh, Skottland. Han bor i Hedmark. Ut over det nekter han å kommentere rykter om livet sitt.» Teksten er ledsaget av et bilde av Franz Kafka.

Mer enn ti år tidligere, i etterordet til Jernkorset. Kapitlet som ble vekk, hadde Øgrim presentert sitt litteratursyn, et program for virkelig revolusjonær arbeiderlitteratur. Den skulle ta skarpere politisk stilling og «konkret kritisere den nåværende kapitalistiske samfunnsordninga». Arbeiderklassen skulle spille helterollen, revisjonister skulle angripes og litteraturen vise frem et sannferdig bilde av klasseforholdene, mente han.

At Øgrim dermed gjorde litterære kvalitetsbegreper overflødige, er en sak. En annen er om Eirik Austey levde opp til den ekte arbeiderlitteraturens strenge politiske krav.

Det skjønnlitterære eksilet.

Han gjorde ikke det, og dermed kom bruddet i Øgrims forfatterskap. Austey var nemlig Øgrims skjønnlitterære alter ego.

I Tyskeren mot Stretermish (1985) foregår handlingen før første verdenskrig. Klassekamp sto fortsatt sentralt i denne blandingen av fantasy og politisk thriller, men sannferdigheten i skildringene er nok noe mangelfull. I På sporet etter det ukjente dyret fjernet Øgrim seg ytterligere fra den revolusjonære arbeiderlitteraturen. Den halvabsurde miksen av små prosatekster var snarere preget av kontraster mellom det abstrakt billedlige («Ei ganske lita jente flyter i lufta i et rom. Halvveis opp til taket er rommet fylt av svevende hvite sukkerkorn.») og det naivistisk konkrete («10 år/hoppa strikk/slo kneet i haka/så hu måtte til tannlegen!»).

Austeys tredje bok, Oslo smelta inn i et stykke blått glass, var en ny mørk framtidsvisjon, der verden er delt inn i parkland (landene i Sør), himmel og skrotland. Europa kom i sistnevnte kategori, og Oslo ble en ruin befolket av villmenn. Øgrim unnlot nå å kritisere kapitalismen eksplisitt og konkret.

I løpet av de seks årene som gikk mellom første og siste bok av Eirik Austey falt Sovjetunionen, og det var ikke lenger mulig å neglisjere overgrepene på Pol Pots «Killing fields».

Et eksplisitt oppgjør.

Da Øgrim igjen skrev ikke-fiksjon, var linjeskiftet fullført. Han mente selv at Hilsen til en generasjon kvikksølv fra 1997 (Ny utgave på Oktober i 2000) var en oppfølger til Grisen før jul, men forsvaret av diktaturet, den mekaniske materialismen, revolusjonens nødvendighet og de fem stores uangripelighet var borte. Øgrim spilte i denne siste boka på et større repertoar av analyseredskaper, og ga til og med det marxister kaller overbygningen kraft til å påvirke historien. Det var med andre ord et helhjertet, men kanskje også hjerteskjærende, oppgjør: «Jeg er en gammal raddis, nå resirkulert som Pønk Datajournalist,» skrev han.

Den skarpe dikotomien mellom de to alternativene i Grisen før jul, kommunisme eller katastrofe, hadde mistet troverdighet. Oppgjøret ble så eksplisitt som man kan forlange: «Problemet for tradisjonelle sosialister/kommunister er altså at SAMTIDIG som kritikken mot det nåværende sosiale og økonomiske systemet vokser, har den KONKRETE samfunnsmodellen de har stilt opp som løsning, slutta å være meningsfylt.»

Istedenfor revolusjon ville den «resirkulerte» Øgrim kjempe innenfor et etablert politisk system. Etter å ha analysert skjebnen til industribyen Høyanger, kvinnenes plass i det nye samfunnet og spådd at de fysiske pengene vil forsvinne, lanserte han i Kvikksølv en ny radikal politikk. På kort sikt ville han forsvare ytringsfriheten og drive kulturkamp om innhold på internett, kjempe for retten til informasjon, frihet fra overvåkning og gratis nettilgang for de fattigste. (De siste årene bidro han aktivt til den norske utgaven av Wikipedia.) På lengre sikt holdt han fast ved noen mer omfattende visjoner: At informasjon blir gratis, at samfunnet garanterer fysisk og kulturelt livsgrunnlag, omsorg og sikkerhet for alle sine medlemmer, samt personlig og kulturell frihet.

Da Øgrim endelig innrømmet ungdomssyndene, ble imidlertid resignasjonen synlig. Den proletære ridder som skremte vannet av et forsoffent borgerskap på 1970-tallet kunne blitt en nasjonal strateg som satte dype spor i det norske samfunnet – istedenfor har resultatet av hans virke som forfatter blitt en politisk anakronisme, noen skjønnlitterære bøker av varierende kvalitet og en samling mer eller mindre troverdige hypoteser om samfunnet etter datarevolusjonen.

Tron Øgrims liv var utvilsomt begivenhetsrikt, med retning, med mening, med engasjement. Likevel kan kanskje forfatterskapet hans oppsummeres slik: Tron Øgrim var strategen som ramlet av kjepphesten.

---
DEL

Legg igjen et svar