En statsmann?

Statsminister Tony Blair har tatt mål av seg til å bli Europas redningsmann. Hans visjoner for EU er en modernisert – les markedsorientert – politisk enhet godt rustet til å konkurrere i en global verden. Han vil videre ha et EU som går i bredden snarere enn i dybden. Og han legger stor vekt på […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Statsminister Tony Blair har tatt mål av seg til å bli Europas redningsmann. Hans visjoner for EU er en modernisert – les markedsorientert – politisk enhet godt rustet til å konkurrere i en global verden. Han vil videre ha et EU som går i bredden snarere enn i dybden. Og han legger stor vekt på å kontre den dype skepsisen til en «anglo-saksisk» modell ved å love at Europa også i fremtiden skal ha sterke sikkerhetsnett og god velferd for folk flest.

Blairs plutselige statsmannsrolle i den europeiske union bærer i seg mange paradokser. Én av disse er at den britiske statsministeren i bunn og grunn er en meget motvillig europeer. Han leder dessuten et svært euroskeptisk land. Hans nyvunne rolle er dessuten mer et resultat av andres svakhet enn av egen styrke. Nei-resultatet i Frankrike og kommende nyvalg i Tyskland har revet grunnen bort under den gamle tysk-franske aksen i EU. Dette vakuumet forsøkes nå fylt av Tony Blair. Det er naturlig, siden Storbritannia det neste halve året vil ha formannskapet i unionen.

Den er på mange måter befriende, den debatten som Tony Blair forsøker å dra opp. Ikke nødvendigvis fordi visjonen Blair har for Europa er riktig, men fordi EU trenger en gjennomgående diskusjon om hva unionen ønsker å være. Den gamle konflikten mellom tilhengere av dybde – få medlemmer og dyp integrering – på den ene siden, og bredde – mange medlemmer og en union som heller mer mot en frihandelsblokk – på den andre siden er aldri helt blitt løst. Tyskland og Frankrike har tradisjonelt stått for et smalere belte av stater med forpliktende samarbeid på mange områder. Britene har stått for en løsere og mindre forpliktende union. I gamle dager – da unionen telte 15 medlemmer – var dominansen fra kontinentet så sterk at integrering fram mot en politisk union ble sett på som noe naturgitt. Med 25 medlemmer innenfor folden, og flere på vent, er det mest sannsynlige – og eneste levedyktige – alternativet et fellesskap der nasjonalstatene fortsatt har det avgjørende ordet.

Markedsliberalisme og «anglo-saksiske» modeller til side: Tony Blair er en av få europeiske ledere som har skjønt at EU ikke lenger kan leve med denne grunnleggende motsetningen. Valget må tas mellom integrering og utvidelse, eller snarere; konsekvensene må trekkes av at Europa faktisk har gått i bredden de siste årene, og ikke i dybden. Det var Frankrikes og Tysklands fatale feilvurdering i sin tid at de trodde de kunne få både i pose og sekk. Nå har virkeligheten tatt sin brutale hevn, og unionen er på vei mot noe langt løsere enn de gamle unionsbyggerne i Paris og Berlin så for seg.

Det er ikke aldeles sikkert at dette er det verste som kunne ha skjedd unionen. Behovet for et minste felles multiplum blant 25 stater kan ikke kombineres med dyptpløyende integrasjon på tunge politiske områder. Derfor vil alle forsøk på dette føre EU ut i stadig nye kriser. Men vil Blairs modell holde unionen sammen?

Den gjør kanskje sjansene større. Men også et EU som går i bredden må ha legitimitet i folket. Også en løsere union vil måtte enes om en økonomisk modell.

I dag finnes det verken legitimitet eller enighet om økonomisk modell i unionen. Derfor kan det godt være at virkeligheten innhenter Tony Blair også.

---
DEL

Legg igjen et svar