En stadig tettere union?

Til nå har EU skritt for skritt utvikla seg mot en «stadig tettere union» – slik det ble uttrykt allerede i Roma-traktaten i 1957. Alle traktatendringer har vært endringer i den retningen. Vil utvidelsen østover skyve EU videre i samme retning?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er på ingen måte opplagt. To forhold virker i motsatt retning:

1. Nasjonale interesser er mer seiglivede enn mange EU-ideologer skulle ønske. Innad i EU slår det ut i flere og sterkere politiske spenninger jo flere land som må ivareta sine nasjonale interesser gjennom det som til slutt blir EUs felles politikk på ulike områder.

2. Et EU med 25 medlemsland, med langt større forskjeller i levekår, næringsstruktur og politiske erfaringer enn dagens 15-lands EU, vil kunne havne i så stor styringskrise at det blir nødvendig å føre myndighet tilbake til nasjonalstatene på enkelte saksfelt.

Et grunnleggende veivalg

Dette betyr at EU de nærmeste åra vil stå overfor et grunnleggende veivalg: Enten kjøre EU-prosjektet videre mot økt overnasjonalitet og økt sentralmakt for å holde nasjonale interesser i sjakk – eller bryte denne utviklingen mot en «stadig tettere union» ved å bygge ned overnasjonaliteten og føre myndighet tilbake til nasjonalstatene på saksfelt der den nasjonale handlefriheten utfordres mest.

Den økonomiske og monetære unionen (ØMU) som ble innført i januar 1999 dramatiserer konfliktene omkring dette veivalget.

Pengeunionen ØMU

12 EU-land, alle unntatt Sverige, Danmark og Storbritannia, har overført all makt over penge- og rentepolitikken til EUs sentralbank i Frankfurt.

Samtidig krever felles penge- og rentepolitikk at finanspolitikken (de nasjonale statsbudsjettene) i de 12 euro-statene samordnes tett.

En regjering som fører en mer ekspansiv finanspolitikk enn andre, blir gratispassasjer i forhold til de andre regjeringene. Fra sentralbanken i Frankfurt får den samme rentenivå som de andre – og fra de andre statsbudsjettene får den lavere prisstigning enn om de andre regjeringene hadde ført en like ekspansiv finanspolitikk.

Samme veiskille

En pengeunion krever derfor gjensidig solidaritet mellom de statene som inngår i pengeunionen.

Hvis denne solidariteten ikke fins – eller bryter sammen – fins det bare to utveier: Enten at hele pengeunionen bryter sammen – eller at statsbudsjettene sentralstyres, for EUs vedkommende fra Brussel.

Altså samme veiskille: Enten mer overnasjonalitet – eller mindre overnasjonalitet, i dette tilfellet ved at penge- og rentepolitikken på nytt blir et nasjonalt anliggende.

---
DEL

Legg igjen et svar