En sosialistisk arbeidsstil

SV i regjering er en unik mulighet for partiet. Hvis det lykkes i å drive en radikal venstrepolitikk.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

SV ønsker makt til å gjennomføre sin politikk. Derfor var det et enstemmig landsmøte som ønsket at SV – om mulighetene var der – skulle være med å skape en politikk til venstre gjennom dannelse av en rødgrønn flertallsregjering. SVs bevegelse fra opposisjon til posisjon gir oss uanede muligheter om vi nå spiller våre kort riktig.

Dette forutsetter blant annet:

Forankring av politikken: SVs politikk skal ikke være basert på en noen-har-snakket-sammen-kultur på toppen, men bygd på en bred forankring i partiorganisasjonen.

Gjenkjennelighet: SV-ere skal kjenne seg igjen i regjeringens profil, i den forstand at partiets program og politiske praksis skal være basisen.

Kompromisser: Regjeringen er en koalisjonsregjering, hvor alle partier må være villig til å vike for egne særstandpunkter. Men noen kompromisser sitter betydelig lenger inne en andre, fordi det bryter med partiets grunnsyn. Det er viktig at vi ikke forsvarer kompromissene så aktivt at våre primærstandpunkter blir usynlige.

En statsråd har alltid statsministerens tillit. Er ikke tilliten til stede forlater vedkommende sin post. Det vil derfor også være slik at så lenge vi sitter i en regjering, må det være fordi vi er fornøyd med den politikken den står for, og de resultater som oppnås. Vi skal aktivt og begeistret slåss for den.

Men skal våre stortingsrepresentanter, kommunestyremedlemmer, partitillitsvalgte og medlemmer omgruppere seg til å bli en heiagjeng for regjeringen?

Skal vi være fornøyd når vi under Soria Moria-forhandlingene fikk referansegrupper? Og senere: storfraksjoner mellom Ap, SV og SP. i Stortinget hvor statsrådene klarerer sin politikk? Og nå sist: et nytt samarbeidsorgan mellom folk i regjerings- og stortingsposisjon?

Selvsagt skal vi også ha det, men forutsetningen for å lykkes med dette prosjektet dreier seg ikke i første rekke om «mer informasjon til partiet om regjeringsarbeidet», som jeg ser ble uttalt på siste landsstyremøte. Det skal en også ha, slik at ikke SV-eres informasjon alene skal måtte baseres på borgerpressas framstilling.

Nå må det sikres gode, brede, arenaer for politikkutvikling og politikkutforming. Det er særlig to tiltak som nå er viktig: styrking av medlemsorganisasjonen/partikulturen og alliansebyggingen. Det kan nå veldig lett bli en situasjon hvor politikkutformingen skjer på toppen. Ikke fordi våre SV-ere i regjeringskontorene ønsker det slik, men fordi regjeringsrollen lett preges av en fra dag-til-dag-situasjonen. Presse og offentlighet er på hele tiden, og setter krav til raske beslutninger og uttalelser.

Da er det viktig at SV politiske grunnplan styrkes, og staker ut de noe mer langsiktige politiske perspektiver og handlinger. Også der statsrådene forhandler fram kompromissene må partiorganisasjonens fremste tillitsvalgte forfekte de rene SV-standpunktene. Men like viktig er de brede folkelige allianser.

Som SVs siste landsmøte så utmerket uttalte:

«En ny flertallskonstellasjon på Stortinget er bare en del av et nytt flertall i Norge. SV vil samarbeide med fagbevegelse, fredsbevegelse, miljøorganisasjoner, kvinnebevegelse, kulturlivet og andre frivillige organisasjoner og grupper for å skape en solidarisk og framtidsrettet politikk. Denne alliansen med krefter utenfor Stortinget er helt nødvendig for at det skal være mulig å føre en politikk som bryter med den nyliberalistiske utviklinga.»

Det betyr ikke bare at SV skal samarbeide med, og observere, de brede folkelige bevegelsene utenfra, men at SV-ere skal være aktivt deltakende i deres aktiviteter og politikkutvikling. Når 60.000 mennesker deltok i den store demonstrasjonen mot Irak-krigen i Oslo i 2003, var SVs partileder en naturlig appellant som talte til fredsaktivistene. På samme måte var det riktig av våre stortingsrepresentanter å delta i F16-demonstrasjonen utenfor Stortinget.

De brede folkelige bevegelsene vil også under en rødgrønn regjering stille krav til utformingen av politikken, gjennom opprop, underskriftslister, demonstrasjoner og markeringer. I de aller fleste situasjoner vil disse underbygge SV-standpunkter, og gi styrke til at SV får gjennomslag i regjeringen. SV-ere skal ikke da stille seg på siden, men ha sin naturlige plass i dette utenomparlamentariske arbeidet.

Landsmøtet uttalte: «En ny regjering skal invitere til en åpen dialog med alle miljøer som ønsker det, og prioritere arbeidet med å informere om arbeidet sitt og få innspill til arbeidet. Regjeringen skal aktivt oppsøke ulike miljøer for å være i kontakt med den virkeligheten mennesker opplever i Norge. Gjennom åpenhet og dialog ønsker vi å utvikle og utvide demokratiet. Målet er at hver enkelt skal ha en større innflytelse på de beslutningene som påvirker våre liv.»

En sosialistisk arbeidsstil er markert annerledes gjennom sin brede forankring, alliansebygging og åpenhet. Klarer vi å basere oss på en slik praksis vil det være et styrket SV som går til stortingsvalg om 4 år, basert på at vi har skapt resultater som har dreid politikken mange hakk til venstre.

Ivar Johansen, bystyremedlem i Oslo.

---
DEL

Legg igjen et svar