En skikkelig nesestyver

Frankrike er skjøvet ut i kulda i EU. Den tysk-franske aksen har fått en skikkelig nesestyver.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Da spørsmålet om hvem som skulle bli EU-kommisjonens nye leder kjørte seg fast i vår, dukket det plutselig opp et navn fra det store intet. Navnet, og mannen, var José Manuel Durao Barroso.

Til å begynne med var det ingen som tok det særlig seriøst, rett og slett fordi alle regnet med at Frankrike ville gjøre kort prosess og legge ned veto. Som lojal USA-venn, ditto støttespiller for krigen mot Irak og ihuga markedsliberalist var det klart at Barroso var alt Frankrike ikke ville ha i Brussel.

Men neiet fra Paris kom aldri. Sjarmert av Barrosos elegante håndtering av det franske språket, et absolutt krav fra Frankrike når nye ledere skal velges, ble Barroso heiet inn av en samstemt union.

I dag slikker man sårene i den franske hovedstaden.

Fikk bare plasterlapper

Få uker etter utnevnelsen er det klart at Barroso har staket opp en driftig og ambisiøs agenda for EU. Det skjer på bekostning av den gamle tysk-franske aksen som nå ser sitt historiske eierskap til unionen smuldre opp.

Tegningen ble klar da Barroso la fram lista over nye kommissærer den 12. august. Med et sjokk gikk det opp for politikerne i Berlin og Paris at de ikke hadde fått noe av det de ønsket seg. Snarere tvert imot. Der de to store EU-landene hadde sett for seg en gedigen kompensasjon for det faktum at de nå har én kommissær mot tidligere to, viste den offentliggjorte lista at alle viktige poster hadde gått til «det nye Europa.»

For Tyskland betydde det avslag på ønsket om en superkommissær for økonomien. For Frankrike betydde det avslag på ønsket om kommissæren for konkurranse.

Med andre ord posisjoner som ville gitt de to landene nesten full kontroll over økonomien i EU.

Nå skal det også sies at Barroso hadde plasterlappene klare. For Tyskland var den ganske stor, idet Günter Verheugen blir kommissær for næringslivet i EU og attpåtil visepresident med ansvar for økonomiske og sosiale reformer.

For Frankrike var den ganske liten, da landets eneste medlem i kommisjonen må nøye seg med transport – av alle ting.

Det er derfor Frankrike som har tapt mest, mens Tyskland har tapt litt mindre. Likevel oppfatter den politiske børsen det slik at begge land har fått en skikkelig nesestyver. For heretter er det de flinkeste guttene og jentene i klassen; de som er mest pro-europeiske og mest pro-marked, som skal stake ut kursen i EU.

Konkret i form av nederlandske Neelie Kroes-Smit (konkurranse) og irske Charlie McCreevy (indre marked).

Mens Polen, ved Danuta Hübner, har fått en kjempe-plasterlapp fordi polakkene ga seg på grunnloven: hele EUs regionalpolitikk, inkludert regionale overføringer som Polen er så avhengig av.

Stillingen som handelskommissær gikk derimot til britiske Peter Mandelson, som dermed får ansvaret for alle spørsmål knyttet til WTO, Doha-runden, handelskriger og globalisering. Og Peter Mandelson har aldri lagt skjul på at det Europa trenger er enda mer globalisering, liberalisme og frihandel – nok en nesestyver til Frankrike som hadde denne kommissæren under Romano Prodi.

Det er derfor markedsliberalisme som teller i Europa nå. Og budskapet fra Barroso til de 25 medlemslandene er at man enten er med eller mot – og at de som er imot får finne seg i å spille annenfiolin.

Fra drivkraft til bremsekloss

Paris og Berlin burde sett det komme. For faktum er at de begge har gått fra å være drivkraft i EU til å være bremsekloss.

Det Tyskland og Frankrike vil i våre dager, det vil ikke de andre – og vice versa. I en rekke enkeltsaker har derfor striden mellom «det nye» og «det gamle» Europa stått knallhardt. Men egentlig er det ikke i de konkrete sakene problemet ligger. Det er aksen og dens forsøksvise dominante posisjon som sådan som er stridens kjerne.

I Irak-spørsmålet gikk tyskerne og franskmennene sammen i et hemningsløst forsøk på å kjøre bulldoser over alle de andre. I forhold til stabilitetspakten, har tyskerne og franskmennene gått sammen og faktisk kjørt bulldoser over alle de andre. I spørsmålet om jordbrukssubsidier gikk tyskerne og franskmennene sammen og kjørte bulldoser over alle de andre. I spørsmålet om egen EU-kommando gikk tyskerne og franskmennene sammen og forsøkte å kjøre bulldoser over alle de andre. I spørsmålet om grunnloven sa tyskerne og franskmennene at det var viktig å skape en liten kjerne av høyt utviklede (sic) EU-land som kunne kjøre bulldoser over alle de andre.

Kort sagt.

Med 25 land i EU, hvorav seks har over 40 millioner innbyggere, er aksepten av aksens dominans død og begravet. Ingenting får resten av EU til å steile mer enn tysk-franske forsøk på å dominere. Ingenting får EU til å låse seg mer heller. Derfor har en ny og dynamisk EU-sjef tatt grep. Han har gått utenom de to store og skapt en kommisjon for integrering og framdrift.

Men han har også flyttet fokus fra noe unionen ikke klarer – å skape en felles utenriks- og forsvarspolitikk – til noe unionen alltid har klart: å drive fram EUs indre marked.

Og her kommer den andre siden av forbigåelsen inn. For det er jo klart, når Barroso nå engang er markedsliberalist, at han ikke kan liberalisere ved å putte dinosaurene opp i teten. For i bunn og grunn er det en latterlig tanke å la en tysk sosialdemokrat få ansvaret for markedet og dets usynlige hånd mens en fransk nasjonalist og gaullist blir overlatt ansvaret for konkurranseevnen!

Tyskland og Frankrike er de eneste landene i EU som kan bryte stabilitetspakten helt straffefritt, mens et land som Portugal, der Barroso var statsminister inntil nylig, måtte ta støyten da landet «oppdaget» et svært budsjettunderskudd for noen år siden.

Det er «det nye Europa» som har vært flinkest til å gjennomføre reformer. Frankrike prøvde seg i 1995, men måtte gi opp da de møtte en vegg av folkelig motstand – og en tre måneder lang generalstreik. Tyske Gerhard Schröder prøver seg nå.

Uviljen mot å gi Paris og Berlin ansvaret for økonomien skyldtes en mistanke om at de to ville gjøre sitt beste for å torpedere reformarbeidet. Nå er interessen knyttet til hvordan Tyskland og Frankrike vil reagere på nesestyveren. Vil de gå hver sin vei ut fra nasjonale realpolitiske vurderinger, eller vil de jobbe sammen i det som er EUs egentlige maktsenter: ministerrådet?

USAs mann i Brussel

Tyskland er EUs største økonomi. De andre medlemsstatene kommer rett og slett ikke utenom det 80 millioner mann store landet når unionens økonomiske framtid skal diskuteres. Og den tyske økonomien står i reformenes tegn for tiden.

I tillegg har Berlin hektet seg av den franske uforsonlige motstanden mot amerikansk hegemoni og unilateralisme, godt hjulpet av det faktum at de får beholde Ramstein-basen.

Med USA-vennlige Barroso som kommisjonsleder og spanske Javier Solana som påtenkt utenriksminister er det klart at tanken om EU som korrigerende motkraft til USA er lagt død. Det er ikke klima for det i unionen nå som de nye medlemslandene i øst, pluss Spania, Italia og Storbritannia – og en rekke andre – er atlantiske i sin orientering.

Det forsterker følelsen av at det er Frankrike som nå er skjøvet ut i kulda. Og debatten går allerede i den franske hovedstaden; om graden av fransk nederlag og hva man skal gjøre med det.

At Barroso stiller med en spesifikk agenda for markedsreformer og transatlantisk samarbeid vil nok virke befriende på mange i EU-systemet. I Frankrike vil de antakelig oppsummere at USA ikke kunne hatt en bedre mann i Brussel!

---
DEL

Legg igjen et svar