En sint nasjon

Sosial dumping og politisk maktkamp er to av årsakene til de siste dagenes vold mot utlendinger i Sør-Afrika.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Voldens natur er umenneskelig og barbarisk for å si det mildt, sier Dumisani Moyo til Ny Tid på telefon fra Johannesburg. Han er en zimbabwisk akademiker som nå bor og arbeider i Johannesburg.

De siste dagenes voldshandlinger er de verste siden apartheid. Minst 26 mennesker er drept de siste dagene og rundt 20.000 mennesker fra Zimbabwe, Mosambik og andre afrikanske land søker nå dekning på politistasjoner, i kirker og samfunnshus i Johannesburg og omegn.

På spørsmål om hvordan den ekstreme fremmedvolden kan forklares, viser Moyo til spekulasjoner om en såkalt third force eller «tredje makt» som egger til volden. Sørafrikansk politi har uttalt at de nå etterforsker denne «tredje makten» og om den kan være politisk motivert. Sørafrikanerne går til valgurnene neste år for å utpeke Thabo Mbekis etterfølger, og noen hevder at volden kan henge sammen med visse politiske krefters ønske om mer makt.

Samtidig understreker Moyo det uomtvistelige faktum at skepsisen til utlendinger har vokst kraftig i Sør-Afrika de siste månedene. Det blir ofte hevdet at utlendingene stjeler jobber fra fattige sørafrikanere. Innvandrere i en desperat situasjon har godtatt enda dårlige lønninger enn lokale sørafrikanere normalt ville gjort, og en rekke arbeidsgivere har utnyttet dette.
Den viktigste underliggende årsaken mener Moyo likevel er at Sør-Afrika har mislykkes
totalt i å oppfylle løftene som ble gitt da apartheid tok slutt i 1994.
– Sør-Afrika er fremdeles en sint nasjon der mange menneskers fremtidsdrømmer er blitt til mareritt. Arbeidsløsheten er høy og løfterike prosjekter som boligbygging, helsetilbud, skoletilbud og tilgang til grunnleggende sosiale tjenester for folk flest er fortsatt helt eller delvis i det blå, sier Moyo.

Vil analysere årsaker

Denne forklaringen deles av forskningsinstitusjonen South African Institute of Race Relations.
– Dårlig politisk styring de siste årene har skapt en politisk og sosial kruttønne som nå eksploderer, uttalte instituttet i en pressemelding tirsdag denne uken.

ANC-regjeringens respons på krisen har vært treg. Først tre dager etter at volden hadde begynt å spre seg kom president Mbeki med en uttalelse der han lovet at politiet skulle gå til bunns i saken og luke ut overgriperne. Senere har Mbeki sagt han vil nedsette et panel som skal analysere årsakene til volden, noe de fleste sørafrikanske medier definerer som et ytterst passivt utspill som uansett kommer altfor sent.

Moyo forteller at mange utlendinger er bitre over at sørafrikanerne tilsynelatende har glemt at de selv fikk beskyttelse og støtte i en rekke afrikanske naboland under apartheid.

Groteske bilder

En viktig ting som kan gjøres, er å gi flyktningene fra Zimbabwe status som nettopp det – flyktninger. Dette er et poeng som også Leger Uten Grenser har tatt til orde for den siste uken. Flyktningstatus gir en person et knippe grunnleggende politiske og sosiale rettigheter bla i forhold til arbeid.

Moyo kom selv til Sør-Afrika for drøyt ett år siden sammen med sin kone og deres tre barn, etter at han hadde fullført sin doktorgrad ved Universitetet i Oslo. Aller helst ville familien hjem til Zimbabwe, men den eskalerende politiske og sosiale krisen der gjorde det umulig.

Mange argumenterer for at voldsutbruddet nå bør tvinge den sørafrikanske regjeringen til omsider å øve press mot makten i Zimbabwe, selv om Mbekis ektefelle Zanele og Mugabes Grace nå skulle være i familie. Familieforbindelsen dukker stadig opp i sørafrikanske medier som forklaring på Mbekis unnfallenhet i forhold til den humanitære krisen i Zimbabwe. Som kontinentets stormakt er det bare Sør-Afrika som kan bidra til en løsning på krisen i Zimbabwe, noe Mbekis silent diplomacy ikke kan sies å ha bidratt til.

I dekningen av voldshandlingene i sørafrikanske medier har det forekommet en rekke profesjonsetiske brudd blant annet i forhold til ukritisk bruk av groteske bilder av ofre som brennes levende. Den symbolske dimensjonen av å sette fyr på mennesker er ekstra sterk i Sør-Afrika. Under apartheid var necklacing – det å ta livet av antatte forrædere ved å tre et brennende bildekk over vedkommendes hode og skuldre og deretter la offeret brenne til døde – en velkjent metode.

Bydelen Alexandra der fremmedvolden for alvor startet 11. mai utgjør også bakteppe for Alan Patons berømte roman fra 1948 Gråt mitt elskede land. Peton beskrev hvordan Johannesburg allerede på 1940-tallet hadde status som en håpets havn:
«Alle veier leder til Johannesburg. Hvis avlingen feiler, er det arbeid i Johannesburg. Hvis det er skatter som må betales er det arbeid i Johannesburg. Hvis gården er for liten til å deles opp flere ganger er det arbeid i Johannesburg».

Kanskje er det et slikt håp om Johannesburg som redningshavn de anslagsvis tre millionene utlendingene som bor der har felles. Nå er flere tusen av disse nok en gang på flukt fra vold og utrygghet, mens mange flere frykter framtiden.

---
DEL