En reise til India verdt

Spør ikke om hva statsminister Jens Stoltenberg kan gjøre for India, men hva India kan gjøre for Jens Stoltenberg.

Da Jens Stoltenberg nylig besøkte India, ble han fotfulgt av siklende norske aktører innen vannkraftutbygging. Om siklet var av en slik mengde at vannkraftutbygging blir unødvendig i India de nærmeste ti årene, har avisene rapportert fint lite om. Trolig fanget følget opp munnvæsken i et lommetørkle og vrei opp fillene i en bøtte når de kom hjem.

Verken Jens Stoltenberg eller norsk selskaper reiste til India for å drive gammeldags bistand. Det handler om kontrakter. I norsk målestokk – store kontrakter. India har så langt bare bygd ut vannkraft for 22000 megawatt, skal vi tro en direktør i GE Hydro. Det er mindre enn Norge. Så kan man selv tenke seg hvor mye kraft som skal til for å lyse opp tilværelsen for en milliard mennesker. Det er mange penger, det – til glede for norske selskaper som er desperate etter nye beitemarken utenfor Norges grenser.

Den indiske suksessforfatteren Arundhati Roy var blant de kritiske røstene under det norske statsbesøket. Hun mente at vår egen statsminister og hans kone burde holdt seg hjemme. Vannkraftutbygging er kontroversielt i India. For forfatteren bak tidenes indiske suksessroman, «The God of Small Things», er det naturligvis en lett sak å være mot fremskrittet. Samtidig gjør hun det man vanligvis anklager forfattere og intellektuelle for ikke å gjøre nok, nemlig å engasjere seg; handle forpliktende og skrike ut. Da Jens Stoltenberg besøkte underverker og andre kraftverk i India, måtte Arundhati Roy møte i indisk høyesterett anklaget for forakt for retten i sammenheng med en protestaksjon i fjor for å stanse et dam-prosjekt. 40.000 familier vil miste sine hjem dersom myndighetene gir klarsignal for utbyggingen, ifølge Roy. Verdensbanken har allerede trukket sin støtte, fordi det ikke er blitt laget noen politikk for hvor og hvordan disse familiene skal flytte. Dette er intet nytt i Indisk politikk. De siste femti årene har rundt 56 millioner mennesker blitt tvangsflyttet på grunn av dam-utbygging, melder The World Commission of Dams Report – uten at alternative bosteder blir tilbudt. Det som skulle frelse India fra sult og fattigdom, har blitt et mareritt for altfor mange mennesker, skriver Arundhati Roy en artikkel gjengitt i april-utgaven av det svenske magasinet Ordfront – det er på tide å våkne.

Det forrige århundrets totalitære ideologier har lært oss at mennesket har tapt i det øyeblikk frelsespolitikken krever blodige ofre. «Utvikling» må kalles noe annet når det går ett skritt tilbake for hvert frem-skritt. Kall det gjerne et sidespor. Dam-utbygging i India ødelegger drikkevannet for fattige mennesker. Da hjelper det lite med ekstra strømkapasitet til PC’en. Arundhati Roys fremste argument er at vannkraftutbyggingen utelukkende kommer de velstående til gode, de som allerede har råd til en kledelig leselampe over Chesterfielden. Motargumentet kan naturligvis være at 400 millioner analfabeter ikke trenger så mye godt leselys.

I Norge er lyspunktene i våre liv kjøpt på Ikea. Trolig får vi råd til å handle designet dersom norske kraftselskap erobrer halve India. Den svenske idehistorikeren og eks-kommunisten Sven-Eric Liedman forsøker i boka «Att se sig själv andre. Om solidaritet» å modernisere solidaritetsbegrepet. Liedmans poeng er at dersom vi fokuserer på mennesket som konsumenter, vil alle ha interesse av at den andres posisjon blir styrket; både de som selger og de som kjøper. Vekst avler vekst. Dette vil trolig Stoltenberg være enig i. Men hva skjer i det øyeblikk folk er uvillige til å betrakte seg selv som konsumenter? At de vil ha noe annet enn det de blir tilbudt? For eksempel et bedre miljø?

Den folkelige ikkevold-motstanden øker i India igjen, fra intellektuell og bønder, fra folk som blir berørt av utbygging og som ikke blir det, skal vi tro forfatteren. For Arundhati Roy og andre handler det ikke bare om anstendig behandling av ofrene, men om verdensanskuelse og livsfilosofi. Indiske myndigheter har kastet seg på privatiseringsbølgen også innen vannkraftutbygging, og fraskriver seg ansvaret for konsekvensene.

«Det eneste i verden som det er verdt å globalisere, under de rådende omstendighetene, er motspråk og motstand», skriver hun.

En reise til India verdt, skal vi tro forfatteren som ikke før i august får vite om hun må tilbringe høsten i fengsel.

---
DEL

Legg igjen et svar