En reise i islams hus

Nazneen Khan-Østrem tar opp problematikken rundt islam og modernitet, slik unge muslimer møter problemet i Europa i dag.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sammen med en rekke bøker om islam kom det en bok ut i høst skrevet av journalist og høgskolelektor ved HiO Nazneen Khan-Østrem som handler om muslimer. Det er ikke en fagbok, og vi hører lite om islamske prinsipper og teologiske utledninger. Vi følger Khan-Østrem i hennes reiser til New York, London, Paris og Berlin for å søke etter hva som er islamsk identitet og hvordan den spiller seg ut i møtet med såkalte vestlige urbane verdier. Hun spør dessuten om motsetningsforholdet er så sterkt som mange tror og om det bare er en myte at islam er uforenlig med vestens levesett. De forskjellige bakgrunnene til den muslimske befolkningen i disse metropolene, samt vertslandets egen kultur skaper meget ulik utvikling blant muslimene i disse byene.

Ulik utvikling

Leser man for eksempel kapittelet om Paris skjønner en kanskje mye mer av det som har skjedd i Paris den siste tiden. Rasismen, følelsen av hjelpeløshet og fortvilelse som Khan-Østrem identifiserer i boken sin er nemlig hovedårsaken til opprøret. Legger man dette til grunn kan man frykte at noe vil skje i Berlin også, hvor rå rasisme er mye mer utbredt enn det vi finner noen av de andre stedene. London og New York, selv etter angrepene 11. september, er noen av de mest liberale og åpne byene forfatteren besøker. Dette reflekteres i et totalt annerledes muslimsk befolkning. Selvsagt oppstår gnisninger her også, og for ekstremister på alle sider er nettopp slike steder viktige å angripe. Uro og terror på slike steder er viktig fordi disse stedene viser at det går an å leve sammen i fred. Hvor hører så Oslo til på denne skalaen? I begynnelsen av boken merker vi en frustrasjon hos forfatteren, ikke bare over det norske samfunnet, men også med norske muslimer. Senere finner hun noen av de mest interessante stemmene nettopp hos unge muslimer i Oslo.

Gjennom hele boken var det imidlertid noe som skurrer, men som er vanskelig å identifisere. Ikke før på nest siste side, her sier Khan-Østrem at hun «har en annen reise å foreta. En indre reise som kan gi henne ro i livet jeg har valgt.» Det er jo det hun gjør gjennom hele boken, kan man si. Boken er nemlig en reiseskildring i dobbel forstand. Vi blir med Khan-Østrem i hennes reiser til de fire vestlige metropolene, samt Oslo, men samtidig deler Khan-Østrem sine tvil, tro og tanker med oss gjennom hele boken. Vi presenteres ikke bare for en rekke ulike muslimske stemmer, men vi ser hele tiden hvordan disse reagerer på Khan-Østrem, og enda viktigere hvordan hun reagerer på dem. Det skal mot til for å legge ut seg selv såpass åpent som forfatteren gjør i boken.

En reiseskildring

Boken har av enkelte blitt kritisert for å ikke være dyptpløyende nok. Boken identifiserer en rekke problematiske områder, men tar ikke alltid et oppgjør med disse, mener kritikerne. Andre igjen kritiserer Khan-Østrem for ikke å snakke med de personene de selv skulle ønsket, som for eksempel den kontroversielle canadiske forfatteren Irshad Manji. En litt annen måte å se det på blir at vi følger en utvikling og modningsprosess hos forfatteren. Den indre reisen forfatteren snakker om er nemlig allerede påbegynt. Her bruker hun samtalene med de ulike muslimene for å forstå sin egen religion, sitt eget syn og utfordre seg selv der hun ønsker. At hun ikke snakker med alle de en selv finner interessant er nok ens eget problem. Er man selv interessert i samtaler med andre er det antakeligvis best å snakke med disse selv.

De mest interessante momentene møter vi i forfatterens samtaler med sin ektemann, som utfordrer henne på en rekke områder. Forfatteren bruker disse samtalene for å belyse ulike holdninger og tanker fra forskjellige synsvinkler. Et slikt punkt er for eksempel forfatterens dype ærefrykt for hijab. Hun ser dette på en meget tradisjonell måte, noe som strider mot hennes eget syn på seg selv. Hun mener at en hijab er malplassert sammen med mye sminke og trange klær. Spørsmålet hun ikke greier å svare på er om dette ikke er disse unge jentenes måte å kjempe frem sin måte å være muslim på. I den norske hijab debatten har man nemlig ikke fått med seg at mange jenter faktisk bærer hijab mot familiens vilje.

Nettopp retten til selv å kunne definere sin egen religion, istedenfor å få prakket på seg hva islam og muslimer står for av storsamfunnet er selve prosjektet bak boken. Det lykkes Khan-Østrem godt med. I boken møter vi mange unge muslimer som selv er i en utviklingsprosess på samme måte som forfatteren er, og det er disse det er mest interessant å lese om. Forfatteren har, for å låne hennes egne ord «begynt en reise inn i Islams hus», jeg håper vi får være med på fortsettelsen av denne reisen også.

---
DEL

Legg igjen et svar