En pusekatts bekjennelser

Gerd-Liv Vallas Prosessen gir et sjeldent innblikk i «monsterets» refleksjoner.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[makt] Det blåser på toppene, men Gerd-Liv Valla har likt seg godt der oppe likevel. Enten det har vært på kontoret i åttende etasje i Folkets hus, hjemme i toppetasjen på Pilestredet Park eller på toppen av lista over Norges mektigste. Valla har nytt utsikten fra alle punktene. Hun har følt seg trygg i høyden.

Tryggheten forsvinner idet en fotograf fra VG zoomer seg inn gjennom vinduene til LO-lederens kontor fra taket på Venstres Hus. Fra den dagen endrer Vallas liv seg. Fra å være jaktlagets leder til å bli den jagede. Flokken blir stadig større. Snart har selv nære kolleger fått ferten av blod. Roar Flåthen, som i Vallas fravær leder LO og dermed også har ansvaret for dialogen med Fougner-utvalget, er en av få som kan bremse jakta. Men gjør han det? Eller for å stille spørsmålet i etterpåklokskapens lys: Hvorfor skulle han gjøre det?

Intet offer

Etter utgivelsen av Prosessen har Gerd-Liv Valla blitt framstilt som et slags superoffer. Det er en sannhet med store modifikasjoner. Vallas offerrolle er begrenset til behandlingen i Fougner-utvalget. Selv opplevde hun den kvasijuridiske prosessen som kafkask: uvirkelig, nedbrytende og desillusjonerende. Derav biografiens navn. Det mest karakteristiske ved Vallas dramatiske dagbok er imidlertid ikke at hun fremstår som et superoffer. Snarere er det at LO-lederen ikke er i stand til å være offer i det hele tatt.

I den grad Gerd-Liv Valla bedriver offerkommunikasjon er det som pasient når smertene etter det famøse ryggbruddet fra skituren i Nordmarka plager henne mer enn sunt er. Men om Vallas rygg er svak, er de realpolitiske ryggmarksrefleksene fortsatt like sterke.

Som leser kan man ikke unngå å bli imponert over hvilken politisk muskelbunt Valla er. Til tross for den inngående beskrivelsen av angsten og sårbarheten som følger med det å klistres utover avisenes førstesider dag etter dag, uke etter uke, ser Norges tidligere mektigste kvinne ut til å være skrudd sammen av 95 prosent realpolitikk og fem prosent følelser. Av de siste fem prosentene med følelser er 95 prosent forbeholdt datteren.

Følelseløst

Vi snakker med andre ord om en person som bare unntaksvis gir rom for egne følelser og derfor har svært begrenset rom for andres. At Ingunn Yssen tillater seg å føle noe som helst, er det rett og slett vanskelig for Valla å akseptere. Det skyldes ikke vond vilje, men at alle hennes sanser – fra den sjette til rettferdighetssansen – sier henne at det ikke er rom for et begrep som mobbing på det nivået Valla og Yssen befinner seg på. Mobbing er noe som foregår andre steder, i arbeidslivet, for eksempel. Og det vil ikke Valla ha noe av.

De som styrer LO og Norge må imidlertid skyve følelsene til side, om man blir mobbet aldri så mye. Den som ikke makter det, har ikke noe i maktens sentrum å gjøre. Det har Gerd-Liv Valla selv erfart.

Uten å gå i detaljer eller utlevere situasjonene beskriver Valla hvordan hun selv ble drevet ut i fortvilelsen av både Gro Harlem Brundtland og Yngve Hågensen. Men: «What doesn’t kill you, makes you stronger,» som det heter.

Gerd-Liv Valla ble herdet til stål. Ingunn Yssen fikk nok. Det er et faktum som verken utløser forståelse eller respekt hos Valla. Den tidligere LO-lederen er derfor ingen angrende synder, og her ligger kanskje bokas aller største verdi. Prosessen gir dermed et unikt innblikk i «monsterets» innerste tanker. Hvilke refleksjoner hun gjør seg og hvilke reflekser som trår inn etter hvert som omstendighetene forandrer seg til det stadig mer uforståelige for henne.

Stygg makt

Gerd-Liv Valla har alltid vært opptatt av å markere sin styrke og synliggjøre sin makt. Men makt er aldri vakkert. Resultater kan funkle, men når makt utøves, ser det aldri pent ut. Det har Valla fortsatt ikke innsett. I Prosessen fortsetter og forsterker hun sin egen rettergang mot Ingunn Yssen, øyensynlig i den tro at en fortsatt svertekampanje mot Yssen skal renvaske henne selv. Men slik er det jo ikke: Å fjerne møkk med møkk har aldri vært noen effektiv rensemetode, selv om en lett kan få inntrykk av at slikt ikke er uvanlig i politikken.

Det spesielle med Valla-saken er at det til syvende og sist ikke var mobbingen av Ingunn Yssen som felte LO-lederen, men håndteringen av saken. Derav Vallas stadige forvirring. Hadde Gerd-Liv Valla opptrådt annerledes da bomben smalt, ville hun fortsatt vært LO-leder. Men hver gang hun forsøkte å slukke brannen, endte hun med å helle mer bensin på bålet.

Gerd-Liv Vallas bok gir også et godt innblikk i LOs håndtering av Yssens utspill. Det var altså ikke Valla alene, men ledelsen i LO som begikk den ene generaltabben etter den andre. Håndteringen var fellende for Gerd-Liv Valla, knusende for LO, og det er foruroligende å vite at dagens ledelse – med Roar Flåthen i spissen – delte mange av Vallas vurderinger i Yssen-saken. For det var disse vurderingene som detroniserte LO-lederens troverdighet og dermed svekket henne nok til at støttespillerne forsvant med dominoeffekt: I et rasende tempo der ingen sto igjen til slutt.

Bør bli pensum

I ettertid er det åpenbart at mange aktører så sitt snitt til å bli kvitt en brysom og nådeløs LO-leder da Yssen-saken dukket opp, slik Valla skriver. Hun peker også på kjønnsdimensjonen i saken når hun kommenterer at tonen mellom kara i LO alltid har vært mer tøff enn kameratslig, og at hun straffes hardere fordi hun er kvinne. Det har hun trolig også rett i.

Men kanskje straffes Gerd-Liv Valla først og fremst fordi hun hadde begynt å ta sin egen makt og posisjon for gitt. Kanskje gjorde hun den samme feilen som Karita Bekkemellem: Hun sluttet å pleie nettverket. Eller reisverket, som det åpenbart bør kalles i arbeiderbevegelsen. Uten det er det intet som hindrer selv Norges mektigste i å styrte fra den øverst tinde til den politiske avgrunnen.

Hvordan det oppleves, bør være pensum for alle aktører i det offentlige Norge.

---
DEL