En politisk brennhet sak

Med det samme verdens nasjoner organiserte seg for å konfrontere trusselen om global oppvarming, begynte de største multinasjonale selskapene – med oljebransjen i front – å bekjempe disse anstrengelsene. Kyoto-avtalen ble sabotert, men kanskje viktigere er kampen for å påvirke politikerne og verdensopinionen, kampen om å definere virkeligheten. En av hovedstrategiene er å så tvil om enigheten blant klimaforskerne, slik at politikere og opinion forvirres om hva som må gjøres. Samfunnsforsker og skribent Nina Dessau har fulgt pengesporet fra Kyoto-motstandernes velfylle lommebøker.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Reaksjoner verden over mot USAs sabotering av Kyoto-avtalen har vært sterke, også fra dem som mener at avtalen knapt begynner å ta fatt i problemene. Det er klart at USA-regjeringens standpunkt handler om mye mer enn at Bush skulle være miljøanalfabet, og at mektige interesser i lengre tid har vært opptatt med å påvirke både den amerikanske Kongressen og opinionen på dette feltet. Vi får lite informasjon om hvor systematisk dette blir gjort, og dermed ikke grunnlag for å reflektere over hvor mye dette påvirker vårt eget verdensbilde.

Å gå gjennom det amerikanske politiske landskapet rundt spørsmål om global oppvarming gir en ny forståelse av hvordan spørsmålene om miljø, globalisering, pengemakt og markedet som dogme er knyttet sammen. Man kan bli lamslått av alle båndene som synes mellom verdens mektigste selskaper, assosiasjoner som før ble betraktet som ekstreme men politiske marginale, det fundamentalistiske høyre, alle slags «tenketanker» og regjeringen. Deres kampanjer og utspill vekker selvfølgelig sterke reaksjoner, men hittil er det bare å konstatere at ingen har greid å hindre Bush-administrasjonen og maktkomplekset bak den i å få sin vilje fram.

Kampen mot enhver form for reell handling mot global oppvarming har blitt ført av de mektigste selskapene i verden.

Anti-klima-lobbyen

Global Climate Coalition (GCC) var inntil i fjor den mest synlige og pågående industrielle gruppen mot ethvert tiltak som kunne bremse økningen i utslipp av drivhusgasser. Koalisjonen lignet ved første øyekast på Fortune’s liste over verdens største selskaper og inkluderte Amoco, Shell, Texaco, Chevron, Chrysler, ExxonMobil, General Motors, Ford, Union Carbide med flere. I tillegg inkluderte den kremen av amerikanske bransjeorganisasjoner.

GCC ble stiftet i 1989, rett etter at FN samlet over 2000 fremstående klimaforskere fra alle land i Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC). GCC drev med pågående lobbyvirksomhet ved internasjonale klimaforhandlinger og med ivrig pressevirksomhet, og ga støtte til alle som var villige til å støtte den gode saken – å benekte trusselen om global oppvarming. Under Kyoto-forhandlingene i 1997 satte GCC i gang en massiv reklamekampanje: «Amerikanere vil betale prisen. 50 cents mer for hver gallon av bensin».

Stilt overfor en kritisk opinion så etter hvert flere av selskapene i GCC behovet for å justere kursen en smule. General Motors, Ford, DaimlerChrysler, BP, Shell, Dow Chemical med flere valgte å forlate koalisjonen. Dette ble mottatt med glede av mange. Lester Brown, tidligere leder av Worldwatch Institute, sammenlignet GCC med tobakkselskapene, som helt inntil det siste benektet enhver forbindelse mellom røyking og helse, men som til slutt måtte bøye seg for «et avgjørende skifte i opinionen»1.

Det er ingen tvil om at man kan notere en positiv utvikling hos en rekke selskaper, samtidig som «grønnvaskingen» – å bruke en del ressurser på kosmetiske endringer på miljøområdet – har blitt mer sofistikert. Men i det store og det hele var nok Lester Brown litt for optimistisk.

GCC bestemte seg i stedet for å satse på bransjeorganisasjoner. Slik kunne enkeltselskaper fremdeles bidra, uten at deres navn ble direkte knyttet til organisasjonens virksomhet. GCC skrøt2 av at de representerte over seks millioner bedrifter i nesten alle sektorer av amerikansk industri, jordbruk og skogdrift, elektrisitetsselskaper, jernbane, transport, gruveindustri, olje og kull. De skrev også at de var til stede ved alle internasjonale forhandlinger om klimaendringer, og at de «nøye overvåker aktivitetene til Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) og bidrar til IPCCs vitenskapelige vurderinger».

I fjor oppløste GCC seg selv. De forklarte at «målet hadde blitt nådd ved et bidrag til en ny nasjonal tilnærming til global oppvarming», og refererte til Bush-administrasjonen standpunkter.

Forvirring som strategi

Pål Prestrud, direktør i CICERO Senter for klimaforskning, måtte nylig minne om at «det er overraskende stor grad av enighet blant forskere når det gjelder hva som er sikkert og hva som er usikkert i klimaspørsmålet.»3 Det er enighet om at jorda oppvarmes globalt, og om at «det meste av oppvarmingen som er observert de siste femti årene, kan tilskrives menneskenes virksomhet,» som FNs klimapanel uttrykker seg. Usikkerheten blant forskere gjelder først og fremst hvordan klimaet vil bli i fremtiden. Selvfølgelig er det et presserende behov for mer kunnskap om hvilke former klimaendringene vil ta, hvor og når. Men det er ikke mangelen på holdbar kunnskap som fører til handlingslammelsen. Mangelen på politisk handling er like stor på det området hvor den vitenskapelige dokumentasjonen og enigheten allerede er overveldende: forbindelsen mellom utslipp av drivhusgasser og oppvarmingen av planeten.

Likevel dukker det stadig opp påstander om at forskerne er så uenige og usikre at det er umulig å vite hva man skal tro. Det er slett ikke tilfeldig, og det er ikke rart at skribenter faktisk kan bli forvirret. Denne påstanden utgjør hovedstrategien fra dem som har tatt et klart standpunkt om å dyrke sin egen politiske og økonomiske agenda framfor å motarbeide den globale oppvarmingen.

Et strateginotat fra den ledende rådgiveren Frank Luntz i det amerikanske republikanske partiet4 oppsummerer dette godt. Notatet kommer med taktiske anbefalinger til politikerne, og oppmuntrer spesielt til å satse på uttalelser om at det ikke er vitenskapelig konsensus om faren ved drivhusgassutslipp. «Velgerne tror at det ikke er noen konsensus om global oppvarming blant forskere. Skulle publikum tro at det er vitenskapelig enighet, vil deres synspunkter om global oppvarming endre seg tilsvarende. Derfor må dere fortsette å gjøre mangelen av vitenskapelig sikkerhet til en sentral sak i debatten».

Maktsterk sammensurium

Et mylder av organisasjoner og tenketanker er for tiden svært aktive i arbeidet mot forslag om utslippsreguleringer. Noen er tilknyttet et bestemt industriområde, først og fremst oljeindustrien. Kullindustrien støtter også flere aktive grupperinger, blant annet har Western Fuels Association de siste årene systematisk angrepet all anerkjent vitenskap på det området, som foreningen betegner som «junk science».

Verdens største olje- og gasselskap, ExxonMobil, har skilt seg ut som det mest synlige og pågående selskapet på dette området. De støtter både institutter som har spesialisert seg på «free-market environmentalism» og tenketanker som mer generelt forsvarer en neokonservativ agenda. De gir direkte støtte til organisasjoner som Competitive Enterprise Institute, Frontiers of Freedom, George C. Marshall Institute5 med mange flere. The Heartland Institute, Cato Institute, Atlas Economic Research Foundation, The Heritage Foundation har også fått slik støtte6.

Oljeselskapet støtter like gjerne de som benekter at det er en oppvarming i det hele tatt, de som benekter den menneskelige påvirkningen, de som mener at hele «klimakrisen» er en konspirasjon for å ta knekken på den amerikanske økonomien, og de som sier at utslippene skal begrenses, men at man skal overlate til industrien å frivillig begrense egne utslipp. Slikt synes ikke å spille noen rolle. Det viktigste er det samlede resultatet.

Spørsmålet om hvorvidt CO2 er forurensende viser godt hvordan kampanjer som er ført på forskjellige nivåer mot forskjellige segmenter av befolkningen har en samlet effekt som hittil har tillatt Bush-administrasjonen å få sin vilje.

Ta for eksempel Greening Earth Society, som beskriver seg selv som en samling av bl.a. lokale elektrisitetsprodusenter og deres brenselleverandører, og er sterkt knyttet til Western Fuels Association. De informerer lærere, studenter, media og politikere om CO2-utslipp, direkte og gjennom andre organisasjoner de sponser. På sin webside7 gir de svar på en del «vanlige spørsmål»:

«Er CO2 forurensende?»

Svar: «Nei. CO2 er en grunnleggende byggekloss for liv på jorda. (…) CO2 er ikke mer forurensende enn vann er giftig».

«Men er ikke dette spørsmålet, egentlig, CO2-konsentrasjonen i atmosfæren?»

Svar: «I en slags abstrakt betydning, kanskje. (…)»

«Tar dere virkelig et standpunkt om at CO2-utslipp fra fossilt brensel er gunstig for livet på jorda?»

Svar: «Ja.»

Det er nok mange mennesker i USA som vet at selv om vann er livsnødvendig, kan man få for mye av det, f. eks når det flommer over. Og de store selskapene og deres nettverk av organisasjoner kommer med atskillig mer sofistikert stoff enn dette.

Men dessverre er det helt umulig å avfeie dette som noe marginalt tøys. Når organisasjonen skriver at «CO2 er nødvendig for livet på jorda. Det kan ikke på noen fornuftig måte konstrueres til å være en forurensning»er dette amerikansk politikk i dag, det er nøyaktig likt argumentet som ble brukt da USAs Environmental Protection Agency (EPA) nylig erklærte at deres mandat gjaldt bare stoff som forurenser atmosfæren – og at de altså ikke hadde myndighet til å regulere C02-utslipp.

Poenget er ikke hvorvidt C02 språklig sett kan defineres som forurensende, men at USAs føderale, faglige instans for miljøvern blir fratatt muligheten til å befatte seg med den største miljøtrusselen. De kan ikke stille krav om CO2-utslipp fra bilproduksjonen eller kraftverk. Det skal forbeholdes Kongressen. En Kongress som har vedtatt at ingen internasjonale avtaler som kan skade amerikansk økonomi, skal undertegnes (underforstått: på kort sikt – å tenke på lengre sikt hører ikke med til denne tankegangen, ikke mer enn føre-var-prinsippet).

Konspirasjonsteorier

Konspirasjonsteorier er heller ikke marginale i denne politiske kampen. Se for eksempel artikkelen av Delawares tidligere guvernør Pete Du Pont i The Wall Street Journal, «Kyoto’s real target is America’s economy»8: «Derfor har Mr. Bush rett når han avviser den fatalt feilslåtte Kyoto-avtalen. Europeiske sosialister og 3. verden-land fremmet den nettopp for å redusere Amerikas enorme økonomiske fordeler – målt i jobber, inntekter og muligheter – ved å utvide internasjonal overstyring av USA. (…) Det er det Kyoto vil gjøre: slå en brannøks i verdens sterkeste økonomi, på grunn av en anelse røyk. Det kan høres godt ut hvis man er fransk eller rumensk eller en [svensk] Kiffa Alferfors som vil lamme sine største økonomiske konkurrenter eller drepe kapitalismen.»

I en tale til Senatet i juli i år sa den republikanske senator James M. Inhofe, formann i Senatets miljøkomité: «Med alt hysteriet, all frykten, all den falske vitenskapen, kunne det være slik at menneskeskapt global oppvarming er den største svindelen det amerikanske folk noensinne har blitt utsatt for? Det høres i hvert fall slik ut.»

Den politiske karrieren til en studie

Senatoren satte i gang en høring med to velkjente «skeptikere»: Willie Soon og Sallie Baliunas, astrofysikere ved the Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics, som har forfattet en studie som konkluderer med at oppvarmingen i det 20. århundre ikke er unormal i forhold til tidligere klimaendringer de siste tusen år.9

Bruken av denne studien rundt om i verden er bemerkelsesverdig. Forfatterne av studien mottar støtte fra George C. Marshall Institute, støttet blant annet av ExxonMobil (se ovenfor). Begge bidrar ellers til Greening Earth Society’s blad, den samme gruppen som kom med de «spørsmål og svar» som er sitert ovenfor. Studien som ble utgitt var delvis finansiert av American Petroleum Institute, oljeindustriens kollektive stemme. Forskere reagerte mot den verden over. Tidsskriftet Scientific American gikk gjennom studien, grunnga kritikken – og levnet det ikke mye ære10. Den generelle konklusjonen er at ingenting i denne studien rokker ved det vitenskapelige funn at gjennomsnittstemperaturen i slutten av det 20. århundre var unormal i forhold til det forrige millenniet.

Likevel blir denne ene suspekte studien, som i stor grad er finansiert av oljeindustrien, satt opp mot det vitenskapelige konsensus som FNs klimapanel representerer.

Den blir sitert i aviser verden over som en motpol til den samlede kunnskap fra verdens klimaforskere, som regel uten at finansieringskilder nevnes, og som regel uten at kritikken av studien blir referert. Dette kalles «klimadebatt» eller «forskningsdebatt», og dette er i seg selv misvisende. Det er i høy grad en politisk debatt. Som The Wall Street Journal skriver, har studien blitt «fremmet i det vide og det brede av Washingtons tenketanker, det Hvite Hus henviste til den da de reviderte en faglig rapport fra EPA»11. Taktikken om å tilsløre at det finnes en vitenskapelig konsensus har hittil virket mange steder, og dette kan gå på bekostning av reelle debatter som må føres: forskningsdebatter blant forskere om de mange vitenskapelige temaer man faktisk er uenig om, samfunnsdebatt blant politikere og borgere om de politiske valg som må treffes når tilpasningsstrategier utvikles.

Med støtte fra de rikeste selskapene i verden har slike tenketanker og organisasjoner nok penger. Det er derfor oppsiktsvekkende i seg selv at det har vist seg så vanskelig for dem å få flere klimaforskere til å støtte deres mål. Men man kan også skape sine egne eksperter, eller fjerne dem man ikke liker. Et eksempel på det siste, som har fått internasjonal oppmerksomhet, var fjerningen av Robert Watson. Watson ledet FNs klimapanel og uttrykte seg klart. ExxonMobil ba det Hvite Hus om å sørge for å få ham erstattet – USA nektet å nominere Watson på ny.

Amerikanske rettssaker for og mot global oppvarming

De politiske kampene rundt EPA og reguleringen av C02-utslipp viser noen merkelige samspill mellom regjeringen, neokonservative tenketanker, og store selskaper.

I februar i år annonserte en koalisjon av delstater at de vil gå til rettssak mot Bush-administrasjonen fordi den ikke regulerer C02-utslipp fra amerikanske kraftverk12. Disse delstatene ville få EPA til å etablere standarder for utslippene og stille krav om begrensninger. De minnet om at utslipp fra USAs kraftverk alene utgjør 10 prosent av CO2-utslippene i verden.

I august bestemte EPA seg for, som nevnt ovenfor, at de ikke kan befatte seg med CO2-utslipp.

Rettssak mot egen administrasjon?

Og i august startet Competitive Enterprise Institute en rettssak mot det Hvite Hus’ Vitenskapskontor, for å få underkjent en sentral rapport som dokumenterer farene ved global oppvarming. Dette instituttet kaller seg selv «one of the leading proponents of free market environmentalism»13 og er finansiert av industrien, blant annet ExxonMobil. Instituttet er knyttet til det ovenfornevnte Atlas-nettverket, som også har bånd til Cato Institute og Heartland Institute, også sponset av Exxon, og Heritage Foundation. De deler synspunkter om global oppvarming – Atlas roser instituttet for deres arbeid mot «den anti-kapitalistiske ‘miljøbevegelse'» som bruker «skremsler for å få reklame for regjeringsintervensjoner». De tre førstnevnte samarbeidet nylig rundt WTOs konferansen i Cancun.14

Justisministrene fra Maine og Connecticut mener å kunne bevise at noen velplasserte mennesker innenfor det Hvite Hus hadde bedt instituttet om å starte rettsaken. Altså «et hemmelig initiativ fra administrasjons side, som inviterer og orkestrerer en rettssak mot seg selv, for å diskreditere en offisiell rapport».15 Justisministrene har bedt den amerikanske riksadvokaten om å etterforske saken. «Ideen om at administrasjonen inviterer til en rettssak fra en spesiell interessegruppe for å undergrave den føderale regjeringens eget arbeid i forbindelse med en internasjonal avtale er ‘troubling'», sa en av justisministrene. Det er vel det minste man kan si. En talskvinne for det Hvite Hus benektet dette.

I slutten av august var det Californias tur til å annonsere en rettssak. De frykter at EPAs beslutning om å ikke regulere CO2-utslipp ikke bare hindrer føderal regulering av drivhusgassene, men kan begrense delstatene som prøver å regulere dem.

Gjennom mediene

Vi får vite lite om disse innbitte politiske kampene, som kan ha ytterst viktige konsekvenser for vår framtid. Men mediene finner plass til «skeptikerne», gjerne presentert som forskere som tappert går mot strømmen, den lille mannen mot the establishment. Dette er det motsatte av hva som er realiteten. «Skeptikerne» får nok lite faglig støtte fra forskere, men de største maktsentrene i denne verden setter til gjengjeld stor pris på dem.

I hvilken grad påvirker dette vårt eget verdensbilde? Det vil være svært naivt å tro at verdens største økonomiske og politiske maktsentre kan drive med systematisk arbeid over tid for å påvirke oss, uten at vi blir påvirket. Ikke minst når man husker at det siste tiåret også har sett en voldsom konsentrasjon av verdens største medier, med utallige bånd til nettopp de største multinasjonale selskaper. Og det er gjerne de største mediene som setter dagsordenen.

For verdenssamfunnet er det å forholde seg til global oppvarming vanskelig nok i seg selv. Vårt eget behov for trygghet gjør oss særdeles sårbare for desinformasjon på dette området. Vi må konfrontere den bunnløse maktløsheten som er oss tildelt på det individuelle planet, og handle politisk for felles løsninger.


1 Lester Brown, The Rise and Fall of the Global Climate Coalition, 04.08.2000, kan bl.a. leses på www.nytid.no/redir.php?go=10

2 Se GCCs webside http://www.globalclimate.org/

3 Aftenposten 29.8.2003, se: www.nytid.no/redir.php?go=12

4 Senere lekket, og rapportert bl.a. i The Guardian 04.03.2003, se: www.nytid.no/redir.php?go=13

5 New York Times, 28.5.2003: www.nytid.no/redir.php?go=16

6 PR Watch 2001, www.nytid.no/redir.php?go=17

7 www.greeningearthsociety.org

8 The Wall Street Journal 20.6.2001, se: www.nytid.no/redir.php?go=19

9 Baliunas’ og Soons artikler finnes på G.C. Marshall Institute: www.nytid.no/redir.php?go=19 (Baliunas) / www.nytid.no/redir.php?go=20 (Soon).

10 Scientific American 24.6.2003: www.nytid.no/redir.php?go=25

11 The Wall Street Journal 31.7.2003. Se: www.nytid.no/redir.php?go=10

12 Se bl.a. pressemeldingen fra statsadvokaten i New York: www.nytid.no/redir.php?go=22

13 www.cei.org

14 www.atlasusa.org

15 Se pressemelding fra statsadvokaten i Maine: www.nytid.no/redir.php?go=27

---
DEL

Legg igjen et svar