En permanent overgangstid?

Profetiske essays av Umberto Eco uten nyhetsverdi

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Denne våren kan man få tak i en ny bok av den italienske semiotikeren, middelaldereksperten, essayisten, polemikeren og den skjønnlitterære forfatteren Umberto Eco. Det er den tredje essaysamlingen av forfatteren på norsk som forlaget har gitt ut de siste årene og årets samling har fått tittelen

«Den nye middelalderen og andre essays». Ingen særlig spenstig tittel. Med den forrige tittelen i bakhodet, «Dommedag er nær (1994)», man får nesten inntrykk av at Umberto Eco er en slags New Age-profet. Det er han ikke.

Kanskje kunne han blitt en slags profet for en ny tid, men det fremstår han jevnt over ikke som i den nye utgivelsen, som dersom vi skal forstå forlaget rett, er ment som nok en presentasjon av Eco, og ikke ment å skulle påvirke de store og små debatter som fyker rundt (som vi senere skal se, kan disse utsagnene gjerne bli snu på hodet).

Det nyeste essayet er fra 1985, mens det eldste er fra 1976. Tre av de fire inndelingene legger mer vekt på den filosofiske og faglig skolerte Eco («Middelalder», «Å lese en tekst» og «Semiotikk»), mens den fjerde nok i større grad kan virke som innspill til den nyere tid: «Massemedia og massekultur».

Men Eco er ikke av den morske og rigide typen, så egentlig ender man opp samme sted uansett hva man leser: Balansegangen blir opprettholdt mellom det tunge og lette, det faglige og det spekulative, det ettertenksomme og det provoserende, finkulturen og folkekulturen, det gamle og det nye. Så er det vel fordi Eco er semiotiker: Et tegn er et tegn. Derfor finner man ikke noe skille hos Eco mellom de tradisjonelt høye og lave kulturformene. For å forstå kulturen man lever i, er det like verdifullt å lese TV som å lese bøker, reklameplakater som Morgenbladet. Mener Umberto Eco.

Utvisket skille

den tapte gjennomskuelighet», hvor han trekker opp et skille mellom informasjonsprogrammer med politiske relevans og fiksjonsprogrammer med kulturell relevans. Skillet går som regel på hvorvidt de som snakker på TV ser inn i kameraet eller ikke. De som ser inn i kameraet, gjør noe de står inne for, mens de som ikke ser inn i kameraet, «spiller».

«…jeg vet ikke om dere har prøvd, men etter å ha spilt i to timer, om natten, i en utrolig halvvåken tilstand,vil dere se mengder av små blinkende lys og kjølvannet av utskutte prosjektiler. Netthinnen smuldrer opp, hjernen likeså. Det er som nettopp å skulle være blitt blendet av en blitzlampe. Lenge ser dere ikke annet fremfor dere enn en mørk flekk. Det er begynnelsen til slutten»

(Vår kursiv).

Casablanca

I essayet om filmen «Casablanca, eller gudenes fødsel» er han derimot mer velvillig stemt, og lurer på hvorfor filmen har så stor tiltrekningskraft som den har, på lærd og lekfolk, når den jo, fra et estetisk synspunkt, slettes ikke er noen stor film. Essayet kan leses som en generell tale om verdien av populærkulturen. Filmen, med Bogart og Bergman i hovedrollene, ble i store trekk improvisert underveis, og det førte til at, ifølge Eco, filmen hele veien trekker veksel på gamle grep og klisjeer som seeren bevisst eller ubevisst kjenner igjen. «…når man bruker alt det gamle og velkjente, rubb og rake, får man et byggverk som Gaudís Sagrada Familia. Man blir svimmel, man streifer det geniale».

«To klisjeer er lattervekkende. Hundre klisjeer er rørende. For man fornemmer vagt at klisjeene fører en samtale seg imellom, og holder fest for å feire gjensynet. Slik den ytterste smerte møter vellysten, og den ytterste perversjon minner om mystisk energi, lar den ytterste banalitet oss ane en mistanke om det sublime».

Sjokket?

Eco går, om mulig, enda lengre i essayet «Fornyelse i det serielle», hvor han undersøker hvordan og hvorfor spesielt populærkulturen og massekulturen gjentar seg tilsynelatende til det kjedelige. Hvordan har det seg at folk flest, enten de leser aviser eller ser på komiserier, gang på gang kommer tilbake når variasjonene er ørsmå? Skjemaene, som både avisene og komiseriene bygger på, ser ut til å kunne varieres i det uendelige.

Hvor er det blitt av modernismens hyllest til forandring, sjokket, nyheten og framskrittet? Det som feires i postmodernismen, skriver Eco, er en slags livets seier over kunsten, «med det paradoksale resultat at elektronikkalderen i stedet for å aksentuere sjokket, avbrytelsen, nyheten og de skuffede forventningene synes å bevirke en tilbakevending til kontinuumet, til det sykliske, periodiske og regelmessige».

Eco går tilbake til Aristoteles’«Poetikk» og viser til at det hos ham nettopp var de greske tragedienes mønster som var det sentrale. Det var altså ikke det enkelte verk som nådde sublime høyder, men skjemaet som sådan. Slik sett er det ingen forskjell på Dallas og Sofokles. Eco går her faktisk i langt i å antyde at folk fleste har kommet mye lengre i denne forståelsen enn de som gjerne distanserer seg fra den folkelige smak. Den kulturelle elite har fortsatt en tendens til å lete etter «nyhetene» når de konsumerer et kulturelt produkt, mens folk flest forholder seg i større grad til det de allerede kjenner, og har lært seg å dyrke de små forskjeller. Hva professor Eco vet om hva folk flest driver med, er en annen sak. Et annet sted sier han det slik: «…jeg hører altså til blant dem som fremdeles (eller på nytt) mener at underholdning er grunn god nok til å lese en historie». Et slikt utsagn kommer bare fra menn som ikke er i stand til å gjøre nettopp det. Dessuten stiller det seg i rekken av utsagn som skal vitne om i hvor stor grad Eco mener skillet mellom kunst og underholdning er kunstig, og bidrar på den måten til nettopp til å opprettholde et slikt skille.

På hodet

Å skulle velge ut hva som er mest interessant i «Den nye middelalderen» er vanskelig fordi Eco på en måte er høyt og lavt på en gang. Nettopp når vi er i ferd med å sovne fordi vi har hørt alt sammen før, smeller han til med både overraskende perspektiver, finurlige digresjoner og sammenligninger, og språklige og retoriske ablegøyer (de små variasjonene?). Som polemiker går han ofte langt, og innimellom kan man mistenke mannen å sette ting på hodet for kveruleringens skyld, eventuelt for argumentets skyld, dersom man skal være romslig.

Den nye middelalderen minner svært om den gamle.

Umberto Eco: «Den nye middelalderen og andre essays». 288 sider. Tiden 2000.

---
DEL

Legg igjen et svar