En ny transatlantisk masterplan

Hele Midtøsten må gjennom en samfunnsomveltning for å minske terrortrusselen. Det er det enighet om i både USA og Europa, men er det uproblematisk?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hvis «oppdemming» var stikkordet for den kalde krigens sikkerhetspolitiske orden, er «demokratisering» blitt selve kodeordet etter terroranslagene 11. september 2001. Hvis vestens hovedtrussel under den kalde krigen var Sovjet, er et «utvidet» Midtøsten – fra Marokko i vest til Pakistan i øst – i ferd med å bli dagens store sikkerhetspolitiske utfordring. Der den kalde krigens tro på oppdemming hadde et begrenset siktemål, nemlig stabilisering av den sovjetiske trussel, har dagens demokratiseringsprosjekt en gjennomgripende samfunnsomveltning som sitt utgangspunkt. Krigen mot terror tar nemlig som utgangspunkt at roten til all ondskap – politisk, økonomisk og sosialt – ligger innbakt i selve samfunnsorganiseringen. For terroren oppstår først og fremst i udemokratiske stater som mangler moderne økonomiske og juridiske strukturer, ikke minst et stabilt sivilt samfunn. Midtøsten utgjorde imidlertid en sikkerhetspolitisk verkebyll i vestlig strategisk tenkning lenge før 11. september. Spesielt i USA. Men da var det først og fremst strategiske oljeinteresser som stod i fokus. Dette poenget er selvfølgelig ikke blitt mindre, men har kommet i skyggen av en økende ideologisering av konfliktbildet. Kampen mellom demokratier og autoritære regimer er igjen på dagsorden, og en ny strategisk konsensus er i ferd med å ta form – en konsensus som har oppslutning fra neokonservative republikanere, natovennlige demokrater i USA, og dessuten blant mange europeere. Også enkelte utvalgte grupper i Midtøsten stiller seg positive. Hvordan er en slik konsensus mulig – kun ett år etter Irak-krigen?

En annen amerikaner

Assisterende viseutenriksminister i Clinton-regjeringen og nå forsker ved The German Marshall Fund of the United States og Council on Foreign Relations, Ronald D. Asmus, forsøkte å gi svar på dette spørsmålet under sitt korte Oslobesøk denne uken. I foredraget «the greater Middle East» – arrangert av Den norske atlanterhavskomité – understreket Asmus spesielt behovet for en ny strategisk sikkerhetsdoktrine. Verden etter 11. september 2001 er endret i en slik grad at nye sikkerhetspolitiske strategier må etableres. Nye trusler, nye virkemidler, men likevel ingen nye institusjoner. Poenget til Asmus er at NATO fortsatt er en ytterst relevant organisasjon. Ikke som en forsvarsallianse av vestlig territorium – i første rekke europeisk – men som et demokratiseringsprosjekt for hele Midtøsten. På samme måte som NATO overlevde slutten på den kalde krigen ved å utvide østover i Europa, er nå turen kommet til utvidelse i retning Midtøsten. Asmus mener at den nye terrortrusselen gjør dette høyst nødvendig. Og legger til: «Oppdemmingsstrategien mislykkes, derfor trenger vi et nytt paradigme». Stikkordene er: «fundamental rethinking», «formative moment» og «recasting the alliance».

Det nye paradigmet innebærer intet mindre enn transformasjon av samfunnene i et utvidet Midtøsten. Ikke bare den enkelte stat og dets regime, men et hvert samfunn skal ytes både politisk, økonomisk, sosial og kulturell støtte for å komme på fote. Og jeg understreker: Asmus er ikke en neokonservativ tenker. Ei heller en isolasjonistisk republikaner, men en liberal demokrat. Eller «neo-liberaler», for å bruke hans egen betegnelse. Det er altså en ny konsensus på gang, som går på tvers av de politiske partiene i USA. Og denne enigheten som også inkluderer en god del europeere, er det viktig å merke seg. For det er en fare for at amerikanere og europeere, hver for seg, utvikler separate demokratiseringsstrategier, mener Asmus. En felles strategi og en bred transatlantisk enighet er en forutsetning for at status quo i Midtøsten skal ta slutt. Det er behov for en felles oppfatning av de sikkerhetspolitiske forholdene, for «et sted mellom Afghanistan og Irak mistet USA og Europa hverandre». Veien går derfor gjennom multilateralt samarbeid. Helst gjennom NATO. Og dermed skriver Asmus seg inn i den store debatten om de transatlantiske spenninger som vi husker så godt fra Irak-krigen. Asmus var nemlig ikke prinsipiell motstander av intervensjonen i Irak, men dypt skeptisk til måten det skjedde på.

Akkurat som en god del europeere. Militær makt må kun tas i bruk som siste løsning. Med andre ord: Ikke militær «preemption», men politisk. Så i kampen mot neokonservative tenkere som Robert Kagan – en mann demokraten Amus forøvrig arbeidet med tidligere – står vår mann derfor ikke alene. Den amerikanske NATO-ambassadøren Nicholas Burns fremhevet for eksempel i et foredrag i Tsjekkia, i oktober i fjor, at «NATOs mandat er fortsatt å forsvare Europa og Nord-Amerika. Men vi tror ikke at vi kan gjøre det ved å sitte i Vest-Europa, Sentral-Europa eller Nord-Amerika. NATOs fremtid ligger i øst og syd.» Det transatlantiske fellesskapets fremtid, uttrykt gjennom NATO, ligger altså gjemt et godt stykke inn i Midtøsten.

Bush-administrasjonen

Asmus står som sagt ikke alene med sine synspunktene. Der ligger også hans betydning. Eller rettere sagt: Demokratiseringsprosjektet for et utvidet Midtøsten er ikke lenger bare neokonservativ retorikk, men et ytterst seriøst tverrpolitisk foretak. Både blant amerikanere og europeere. Men selv om det foreligger en bred oppslutning om demokratisering av Midtøsten, eksisterer det betydelige variasjoner i synet på hvordan prosjektet skal løses. President Bush skal riktignok ha æren for å ha satt temaet på dagsorden. Utenriksminister Colin Powell har blant annet startet et såkalt «Middle East Partnership Initiative», og i en tale i Washington 6. november i fjor hevdet Bush at «så lenge Midtøsten fortsetter å være et sted hvor frihet uteblir, vil det forbli et sted preget av stagnasjon, undertrykkelse, lidelse og vold». Og derfor har «USA utviklet en ny politikk, en strategi for frihet i Midtøsten». For «frihet – ikke stabilitet – vil lede til fred», hevder Bush. Tiden er altså moden for samfunnsomveltning, skal vi tro presidenten. Den samme Bush er riktignok ikke særlig interessert i konkrete løsninger, ei heller hvilke politiske institusjoner som er relevante i dette arbeidet. Det nye lå i at Bush satte begrepet «greater Middle East» på den politiske dagsorden. Kanskje ikke så overraskende at denne fokuseringen kom i kjølvannet av de enorme problemene i Irak. Amerikanerne ønsket å flytte oppmerksomheten vekk fra ethvert negativt tegn i tiden. Allerede i juni 2002 hadde imidlertid Bush fremhevet demokratisering i Midtøsten. Men da spesifikt knyttet opp til demokratisering av Palestina. Det nye elementet lå i en forskyvning, eller en utvidelse av hele Midtøstenkomplekset fra Israel-Palestina konflikten til noe langt mer.

Talen til Bush skapte rett nok ingen umiddelbar diskusjon. I hvert fall ikke i offentligheten. Men nå i februar og mars i år har temaet blitt aktualisert. Tempoet ble skrudd opp, og flere viktige toppmøter står for tur i juni i år: G8-møtet mellom verdens åtte rikeste land i USA, et toppmøte mellom USA og EU i Dublin, og ikke minst NATO-toppmøtet i Istanbul. Og til høsten er det som kjent presidentvalg i USA.

Visepresident Dick Cheney bidro også til en økt oppmerksomhet om et utvidet Midtøsten med sin tale på det økonomiske forumet i Davos 24. januar i år. Cheney hevdet blant annet at «vår fremtidsrettede strategi for frihet pålegger oss å støtte dem som arbeider for reformer i hele greater Middle East». Og la til at «vi ber alle våre demokratiske venner og allierte, spesielt i Europa, om å hjelpe til». I forhold til Palestina hevdet Cheney dette: «Akkurat som demokratisk reform er nøkkelen til fremtiden for Midtøstens befolkning, er det like essensielt for en fredelig løsning på konflikten mellom Israel og Palestina». Ved å knytte demokratiseringspoenget til denne helt sentrale konflikten, fikk flere av skeptikerne sine mistanker bekreftet: Bush-administrasjonen pakker inn Midtøstens mest akutte problem i en demokratiseringsretorikk. Takket være en mindre ydmyk holdning, faller samtidig troverdigheten til hele prosjektet. Bush-administrasjonen sammenlikner for eksempel demokratisering av Midtøsten med demokratiseringen av Tyskland og Japan etter den andre verdenskrig. Som slett ikke er uproblematisk. Omvendt av hva som uttrykkes, kommer altså demokratiseringen både ovenfra og utenfra. Det er akkurat dette Asmus og hans støttespillere forsøker å unngå. Ikke minst ved å knytte an til en mye bredere politisk tilnærming. Spesielt i forhold til europeerne. Blant dem den tyske utenriksminister Joschka Fischer.

Europeerne

I et intervju med den tyske avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung den 6. mars i år, trakk nemlig Fischer frem behovet for en felles politikk mellom NATO og Europa. Europa har manglet en strategisk dimensjon. Utarbeidelsen av et nytt strategisk konsept, som ble offentliggjort i desember i fjor, og ikke minst terrorangrepet i Madrid forrige uke, indikerer et skifte. Fischer mener spesielt at Midtøsten er vesentlig i denne sammenheng – ikke bare fordi truslene har oppstått i denne regionen, men fordi Europa i motsetning til USA har en dobbeltinteresse i Midtøsten. Der begge har strategiske interesser er europeerne dessuten naboer. Forskjellene USA og Europa imellom synes altså ikke så store likevel. «Vi har vært engasjert i diskusjoner med USA på alle nivåer etter 11. september. Og sett bort fra Irak, har det ikke vært noen særlig uenighet om problemene med å holde på status quo» hevder Fischer. Sonen av demokrati, stabilitet, fred og sikkerhet skal altså utvides videre østover. Modernisering av Midtøsten trekkes frem som en vesentlig del, ja kanskje den mest sentrale del av en felles sikkerhet for det 21. århundre. Og i følge Fischer er både NATO og EU relevante verktøy i den sammenheng. Forskjellen mellom Bush-regjeringen og Fischer – og europeerne for den saks skyld – er nedtoningen av militære virkemidler. Fischer vektlegger dessuten farene ved å innta en paternalistisk holdning. I stedet fremheves ydmykhet, myk makt, bred tilnærming og samarbeid. Som Asmus har Fischer et langsiktig perspektiv, der Midtøsten ikke bare gjøres til et sikkerhetsspørsmål, men noe mer, både sosial, kulturelt, politisk og økonomisk. Denne idéen støttes dessuten av en ikke ubetydelig tenketank i Europa, nemlig The Foreign Policy Center i London. I en artikkel «How to change the Middle East» vektlegger senterets direktør, Mark Leonard, nettopp behovet for en gradvis prosess som tar lang tid. Både Asmus og en god del europeere er derfor langt mer konkrete og ydmyke enn det vi er vant til å høre fra Bush. Som Asmus selv påpeker: «til tross for all retorikk rundt demokratisering, er den fortsatt ikke støttet av konkrete planer». En seriøs strategi, fremhever Asmus – og får støtte av Leonard – tar hensyn til spesielt tre forhold. For det første må etableringen av nye samfunnsformer starte innenfra de enkelte samfunn selv. Derfor er direkte støtte til menneskerettighetsaktivister, frivillige organisasjoner og det sivile samfunn helt vesentlig. Dernest hevder Asmus at det er viktig å etablere et stabilt geopolitisk handlingsrom, blant annet ved å innlemme Tyrkia i EU, skape fred mellom palestinere og israelere og demokratisere Iran. Til slutt fremhever Asmus behovet for vestlig kjernekompetanse på området – deriblant språk, historie og diplomati. Men, de forskjellige virkemidlene tatt i betraktning, spesielt de politiske, sivile og diplomatiske, dreier dette prosjektet seg likevel om en form for «sikkerhetliggjøring». Ikke av en spesifikk terrorgruppe, ikke av en bestemt stat, men en hel region. Og er det noe arabere er engstelige for, er det å bli stemplet som «en trussel». For – uavhengig av hensikten – vil en ny strategisk masterplan for hele Midtøsten uunngåelig bidra til å skape et bilde av hele regionen som et slags «kaos». Det kan dessuten synes som at Asmus mener at et storstilt demokratiseringsprosjekt i Midtøsten i siste instans dreier seg om NATOs overlevelse og ikke den enkelte araber. Flere arabiske politikere – deriblant generalsekretæren for Den Arabiske Liga, Amr Moussa – har dessuten fremhevet hvordan en generell demokratiseringsstrategi bidrar til å marginalisere problemets kjerne, nemlig Israel-Palestina spørsmålet. Det som trengs er med andre ord «normalisering», ikke «unntakstilstand». Ikke «strategi», men «demokrati». For stabile demokratier skapes som kjent langsomt nedenfra og innenfra, ikke hurtig ovenfra og utenfra. Uavhengig av hva Ronald Asmus måtte mene om saken, har han i hvert fall gjort oss oppmerksom på dette problemet. Temaet er med andre ord blitt satt på dagsorden. Et tema som ikke vil bli mindre relevant i tiden fremover. Stortingspolitikere her hjemme er dermed advart.

---
DEL

Legg igjen et svar