En ny solidarisk handelspolitikk

Den nye rødgrønne regjeringen bør slutte å ta USAs og de rikes parti i landbruksforhandlingene. Kirkens Nødhjelp støtter Thorbjørn Jaglands utspill om en «landbrukskommisjon», for å sikre et sunt norsk landbruk som ikke skader bønder i fattige land.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jordbruksforhandlingene i WTO er blitt forespeilet å skulle være utviklingslandenes runde. Så langt tyder mye på at det land som kommer best fra forhandlingene, er USA. Det påligger nå Norge og andre land å gjøre det som er mulig for å sikre at utfallet i Hong Kong tar høyde for det som er u-landenes krav og interesser. Frem mot WTOs ministermøte i Hong Kong blir det spennende å se om regjeringen har vilje og mot til å omsette de gode ansatsene vi finner i Soria Moria-erklæringen til en «solidarisk multilateralisme».

WTOs troverdighet og skjebne som multilateral institusjon vil ligge i vektskåla frem mot og under møtet i Hong Kong. På den ene siden har forhandlingene under Doha-mandatet tatt sterkt preg av at EU og USA forsøker å tvinge frem en bred og dyp integrasjon innen industrivarer/fisk, tjenester/investeringer og immaterielle eiendomsrettigheter, mens de samtidig fastholder urimelige privilegier – en utstrakt bruk av handelsvridende jordbruksstøtte – som har bygget seg opp i et formidabelt subsidie- og eksportkappløp mellom de to siden annen verdenskrig: OECD-landene brukte 1800 millarder kroner i jordbrukssubsidier i 2004.

Dette antyder at WTOs multilateralisme er sterkt preget av europeisk og amerikansk interessepolitikk. På den annen side har det helt siden sammenbruddet i Seattle i 1999 vært synlige tendenser til at u-land, når de klarer å samles om felles interesser, kan bruke sitt overveldende flertall av landstemmer til å påvirke dagsorden, spesielt gjennom koalisjonsdannelser av typen G20 og G33. Ministermøtet i Hong Kong vil vise om WTO tåler spenningen mellom fortsatt økonomisk maktutøvelse fra rike land og begynnende institusjonell maktforsyvning i u-lands favør.

Fare for sammenbrudd

Spørsmålet nå er om den norske regjeringen og G10 vil bidra til å berge WTO på premisser som går i u-lands favør, eller om man forhandlingstaktisk stiller seg slik at man bidrar til et sammenbrudd. At u-landene trenger WTO på jordbruksområdet, kan det være lite tvil om: EU og USAs direkte og indirekte eksportsubsidier fører til at sukker, tørrmelk, planteolje, soya, ris, mais, bomull, kylling og korn dumpes til en kunstig lav pris på verdensmarkedene, noe som driver fattige bønder ut av så vel hjemlige markeder som kjøpesterke markeder utenlands. USA subsidierer sine 20 000 bomullsbønder med 4,7 mrd dollar i året – mer enn USAs samlede bistand til hele Afrika sør for Sahara. Produksjonsoverskuddet dumpes, og truer livsgrunnlaget til millioner av mennesker i Vest-Afrika. I Benin førte fallet i verdensmarkedsprisen for bomull i 2001-2002 til at andelen fattige i landet steg fra 37% til 59%.

Ingen kan la seg overraske over at Mosambiks nulltoll på sukker ikke fører til økt norsk import så lenge Rema 1000 kan importere dansk subsidiert sukker til en fjerdedel av produksjonsprisen. Tross alle gode intensjoner i «matsuverenitets»-perspektivet og andre alternativer tilnærminger: WTO er og blir det eneste multilaterale regime med muskler som u-landene kan bruke til å fravriste EU og USA de privilegier som ødelegger verdens jordbruksmarkeder.

På jordbruksområdet vil ikke u-landene vinne noe som helst på et sammenbrudd i Hong Kong – subsidiekappløpet i USA og EU vil fortsette som før. I mellomtiden har Verdensbanken og IMF allerede mer eller mindre tvangsåpnet brorparten av u-landenes markeder med det resultat at vi i mange fattige land kan kjøpe billig subsidiert kylling fra EU, amerikansk subsidiert mais og dansk subsidiert smør. Dette er den brutale realiteten i mange fattige land. Skal disse landene lykkes i å utvikle eget landbruk trenger de et marked der bøndene kan få solgt sine produkter.

Rike lands egoisme

WTO har dessverre arbeidet fra feil kant i hele Doha-runden: Mens rike land med Juli-avtalen fra 2004 fikk gjennomslag for å beholde brorparten av sine subsidier i de altfor romslige «boksene», har man tatt sikte på ganske ambisiøse forhandlinger om markedsadgang (tariffreduksjoner). Urettferdigheten er åpenbar: Det politiske verktøyet som er tilgjengelig for alle land uavhengig av utviklingsnivå – nemlig tollavgifter – forbys i stadig større grad. Mens det verktøy som bare rike land har råd til – subsidier – opprettholdes.

Ferske beregninger fra Oxfam viser at avtaleutkastet for internstøtten innebærer at USA kan beholde 73,1 mrd dollar/år, mot dagens 74,7 mrd dollar/år, mens EU ikke trenger redusere internstøtten i det hele tatt. Med dette nederlaget på netthinnen har G20 nå forsverget at rike land må kompensere for fortsatt subsidier med ditto tariffreduksjoner. Men dette vil først og fremst gavne USAs eksportjordbruk: Etter å ha samarbeidet med EU og G10 der Norge er med, om å fasttømre subsidienivået, kan USA nå samarbeide med G20 og om å rive tollmurer.

Siden amerikanerne er langt mer produktive enn EU – og har sikret seg subsidiefortrinn vis a vis G20 – betyr tollreduksjoner at USAs eksport vil trenge enda lengre inn i så vel rike som fattige markeder. De få som tør investere i landbrukssektoren i fattige land, gjør det bare dersom de har utsikter til å få «kompensert» konkurransevridningen med fritt leide til sosial og miljømessig utbytting. En fjerning av tolltariffer i stedet for subsidier vil på den måten kaste flere land ut i kappløpet mot bunnen.

Dumping av jordbruksvarer er ikke bare et resultat av eksportsubsidier, men også en følge av internstøtte som kompenserer for salg til underpris på verdensmarkedet. USA og EUs evne til å manipulere med definisjoner |og boksfarger viser at internstøtte som betales til produksjon for eksport må pålegges skarpe reduksjoner, uavhengig av om de kan defineres inn i gul, blå eller grønn boks.

Norge på USAs lag

I de videre forhandlingene må Norge i G10 ta til orde for at all direkte eksportstøtte må utfases fra 2007, slik UNDP krever. Deretter må den nye regjeringen danne seg et klart bilde av hvordan nasjonale interesser – spesielt det sårbare jordbruket – kan ivaretas uten at vi forhandler på en måte som ødelegger for u-landene.

Norge og G10 har frem til nå gjort felles sak med EU og USA i kravet om å få beholde så mye internstøtte som mulig. Slik har forhandlinger til beste for norske småbønder blitt en håndsrekning til videre eksportjordbruk i EU og USA, og dermed for rasering av jordbruket i fattige land.

Norge må arbeide for at alle subsidier utbetalt til produkter som eksporteres må regnes blant dem som skal ta betydelige kutt. Dersom en slik løsning ikke lar seg gjennomføre, må Norge ta konsekvensene av dette, og i WTO arbeide for at de mest handelsvridende subsidiene reduseres så mye som mulig. Overføringen til landbruket må organiseres slik at det forhindrer overproduksjon og dumping.

Kirkens Nødhjelp er ikke opptatt av å fjerne eller redusere subsidier til norsk landbruk. Vi erkjenner fullt ut at norske bønder trenger statlige overføringer og markedsprivilegier for å overleve. Vårt ståsted innebærer en fortsatt omlegging i retning av såkalt grønn støtte, som begrunnes ut fra blant annet landbrukes betydning som viktig økonomisk sektor i distriktene. Det vil her være av avgjørende betydning at Norge i WTO arbeider for kriterier som forhindrer et misbruk av grønn støtte til eksport.

For å sikre at norske interesser om et bærekraftig landbruk ikke skal komme i konflikt med en aktiv støtte til u-landenes mulighet for utvikling, vil Kirkens Nødhjelp støtte forslaget til Thorbjørn Jagland om en landbrukskommisjon. Denne må ha som mandat å finne tjenelige måter å sikre et sunt landbruk i Norge med virkemidler som på globalt nivå ikke rammer bønder i fattige land.

Norge må innta en konstruktiv WTO-posisjon som ikke kommer i konflikt med fattige bønders krav om en produksjon også de kan leve av. Dette må videre kombineres med ordninger der Norge gir tydelige preferanser til fattige land i egen importpolitikk, samtidig som vi på bistandssiden aktivt bidrar til at fattige land blir i stand til å nyttiggjøre seg av slike preferanser.

Krav til regjeringen

I de pågående forhandlingene i Geneve har de 44 landene i G33 stilt krav om beskyttelse av såkalte «spesielle produkter», som er særlig viktige for matsikkerhet og småbønders levevilkår. Dette er denne gruppens viktigste krav. Det store flertall av mennesker i disse landene lever av jorda, og de trenger først og fremst adgang til egne markeder for å berge seg og sine familier og for å skaffe inntekter til brensel, medisiner og skolepenger.

G33s forslag vil gi regjeringene rom til å skjerme fattigfolk mot subsidiert dumping fra USA og EU. Norge må aktivt motsette seg den amerikanske forhandlingslinjen, som forstår Doha-erklæringens målsetting om «ambisiøs liberalisering» dit hen at selv de fattigste land må akseptere dyptgripende liberalisering. Norge må heller ikke bidra til en forhandlingssituasjon der de fattigste må «betale» for denne skjermingen med innrømmelser på andre områder (NAMA, GATS), slik EU og noen andre land krever.

Så snart den nye regjeringen har fått summet seg etter Hong Kong, bør den begynne arbeidet for å berede grunnen for en ‘sosiale klausul’ i WTO slik at vi får stanset den sosiale dumpingen drevet av multinasjonale selskaper generelt og agrobusiness spesielt. Slik vil regjeringen kunne følge opp sine løfter om en solidarisk multilateralisme.

---
DEL

Legg igjen et svar