En ny front

Det er på tide med en kulturkamp på venstresiden.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Igjen diskuterer vi verdier her i landet. Og det med større intensitet enn på lenge. Det er riktignok et stykke til 30-årenes kulturkamper om helvete blant annet, og til 50- og 60-tallets rettssaker mot Mykle og Bjørneboe. Tanken slår en likevel etter de siste ukenes runder om Misjonsforbundet, ultralyd og hijab. Så la oss da ta en titt på denne siden ved samfunnslivet, og for et lite øyeblikk glemme hard politikk og økonomi.

I vårt geografiske og kulturelle nærområde har konservative ideologier og tankemønstre igjen kommet på offensiven i kulturdebatten. Vi trenger ikke reise lenger enn til Danmark, hvor Søren Krarup har ledet enn kristen-konservativ og nasjonalistisk høyreoffensiv som har gått i allianse med vulgærpopulismen til Dansk Folkeparti og fått store konsekvenser for kultur- og innvandringspolitikken. Den siste ukens debatt mellom Høybråten og Stoltenberg kan fortolkes som et forsøk på å sette inn nådestøtet mot krefter og perspektiver vi for lenge siden trodde var passé i vårt storsamfunn. I dette perspektivet har toleranse og liberale holdninger for lenge siden utkonkurrert pietisme og renhetsideologi. Nå gjenstår bare oppryddingsaksjonene. Men eksempelet fra Danmark forteller oss at vi ikke skal ta seieren på forskudd. Det er da også en viktig forskjell mellom Danmarks og Norges åndsklima, som ikke egner til annet enn å øke bekymringen. Vår kulturkamp er nemlig preget av fronter som går på tvers av og overskrider de tradisjonelle partipolitiske skillelinjene. Mens det i Danmark er klarere skiller mellom høyresiden og venstresiden i verdispørsmålene, har det åpnet seg en ny front internt på norsk venstreside. Der finnes det krefter som ikke har Krarups kristen-konservatisme i sitt daglige fiendebilde, men snarere ser stor toleranse på langt de fleste områder som – for å låne et begrep fra Morgenbladets (og tidligere Klassekampens. sic.) Bendik Wold – nyliberalismens glidemiddel. Verdikonservatisme og kulturradikalisme er muligens anakronismer, men likevel: En del intellektuelle på venstresiden søker strategiske allianser med konservative kritikere av markedsfundamentalismen – ikke minst gjelder det noen former for medie- og kulturkritikk.

I dag ser man kanskje et skille mellom verdipartiene og «tut-og kjør»-partiene, slik Inge Lønning sier i et intervju i ukeavisen Dag og Tid fra sist uke. I hans skjema havner SV, KrF og Høyre på samme side. Vi skal ikke uten videre gå god for denne analysen, men når SVs kultur-høvding Theo Koritzinsky på et seminar på Stortinget kaller SV for et verdikonservativt parti, må det være på sin plass å be om en tydeligere markering av hvilke verdier det i så fall er snakk om. Den smule forvirring SVs uttalelser i forbindelse med ultralydsaken har ført til bare forsterker dette behovet. Å stå nære Willoch-høyre i utenrikspolitiske og sosialpolitiske spørsmål er så sin sak, men når en del av venstresiden (Ottar Brox m.fl.) er skeptisk til innvandring og en annen (kanskje) støtter KrF i ultralydsaken, er det på tide å reise spørsmålet om ikke «verdier» som honnørord i det politiske spillet overskygger kampen mellom verdier, som både i seg selv og i begrunnelse bør være forskjellige. Dersom man lar en skinnenighet mellom verdipartiene danne basis for en kritikk av markedsfundamentalismen, snarere enn å være klar på sitt eget ståsted, risikerer man å tjene krefter man vel bør ligge unna. Det er ikke tilfeldig at Søren Krarup er i tospann med Danmarks svar på FrP, og dermed gir anti-liberale strømninger en intellektuell ferniss. Det er en konstellasjon som historisk har vist seg lite heldig. Og SV/SF tradisjonen er blant annet tuftet på en toleranse og et vidsyn som er denne reaksjonen fremmed.

For vårt vedkommende er det selvsagt ikke et forbud mot meninger i trossamfunn vi ikke liker som er det avgjørende. Nei, langt i fra. Og heller ikke et ønske om kulturradikalismens vrengbilde – holdningsløsheten. Det som motiverer oss er snarere et håp om at venstresiden som helhet skal holde fast ved verdier vi liker i tiden som kommer. Og da må ikke «verdipartiene» bli partier uten verdirefleksjon.

---
DEL

Legg igjen et svar