En nasjon av etterdiltere

Et flott tverrsnitt av norsk pophistorie, men de 200 utvalgte låtene viser også at Norge i årevis var en musikalsk provins som var godt fornøyd med å dilte etter resten av verden.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Da undertegnede nettopp var på helgetur til London ble jeg i tre forskjellige butikker møtt velkommen av norsk musikk: Kings of Convenience, Röyksopp og Silje Nergaard tonet ut av høyttalerne for å stimulere kjøpelysten på henholdsvis Burger King, kleskjeden Top Shop og den japanske interiørkjeden Muji.

Det er da heller ingen tvil om at norsk musikk står sterkere internasjonalt enn noensinne om dagen, men når man forsyner seg av musikken på høstens store musikkhistoriske CD-boks, Norsk musikk i 100. Populærmusikk i Norge 1905-2005, blir man slått av hvor provinsiell den norske pophistorien har vært. Ironisk nok fikk utgiverne med verken Kings of Convenience eller Röyksopp, fordi man ikke klarte å få tillatelse fra gruppenes utenlandske plateselskap i tide.

Coverlåter i fleng

For norsk pophistorie er også historien om manglende selvsikkerhet og en langvarig etterdilting og kopiering av utenlandske musikktrender. De tidligste norske rockerne var blåkopier av Elvis Presley og The Shadows, mens store deler av den norske slagerhistorien rett og slett bare er oversatt fra svensk, tysk og engelsk. Treff-gjengen fra 1970-tallet (Dag Spantell, Gro Anita Schønn, Inger Lise Rypdal og Stein Ingebrigtsen) er kroneksempelet, de sang oversatte tekster over ferdiginnspilte lydspor fra internasjonale hits.

Denne formen for dubbing av internasjonale pophits går som en rød tråd gjennom det eldste utvalget på denne boksen, og samlingen rommer til og med én hel cd utelukkende viet fornorsking av internasjonal pop under temaparaplyen «Ikke helnorsk, men…». Her blir «Peek-A-Boo» av New Vaudeville Band til Oslo Harmonikvartetts «Sussebass», humortrioen KLM gjør «I Will Follow Him» av Little Peggy March om til «Torsken kommer», mens platearbeider Hans Petter Hansen fra Stavanger gjør Demis Roussos’ kraftballade «Goodbye My Love, Goodbye» til sin egen i form av «Jeg kommer snart igjen».

Men den norske musikkbransjens lyst til å lage musikk ved hjelp av kopimaskin og ordbok lar seg ikke begrense til en enslig cd-plate, for oversettelsene står i kø på de andre cd-platene også: Per Asplins «En glad calypso om våren» er opprinnelig svensk, Jan Høilands «Sjømann» er tysk, mens «Frøken Johansen og jeg» av Inger Jacobsen er skrevet av Thore Skogman. Per «Elvis» Granberg gjør en versjon av amerikanske «Tennessee Waltz», Åse Wentzels «Domino» er italiensk, mens Lillebjørn Nilsens gjennombruddslåt «Barn av regnbuen» er en oversettelse av den amerikanske folk-helten Pete Seegers «Rainbow Race». Det fortsetter: «Fru Johnsen», Inger Lise Rypdals mest kjente låt, het egentlig «Harper Valley PTA», og ble gjort av Jeannie C. Riley. Ja, selv Sissel Kyrkjebøs «Kjærlighet» er skrevet av den franske filmkomponisten Vladimir Cosma.

Selv ikke 1970-tallets mer selvstendige rockere slapp unna coverlåtfeberen: Mojo Blues’ «Nothing’s Too Good For My Baby» er opprinnelig av powerpop-kulthelten Van Duren fra Memphis, mens Aunt Mary er representert med sin oppdaterte versjon av den amerikanske standardlåta «Abraham, Martin and John». Tendensen bærer seg helt fram til våre dager: Kurt Nilsen vant Idol takket være sin versjon av Tal Bachmans «She’s So High», Rune Rudbergs «Ut mot havet» viser seg å være skrevet av tyske Dafi Deutscher og rapperne Jaa9 & OnklP baserer sin «Kjendisparty» på Dag Spantells 70-tallsslager av samme navn – som var en enkel fornorsking av Rick Nelsons 1972-slager «Garden Party».

Mindre eksport

I en slik sammenheng begynner melodikonkurransen Melodi Grand Prix faktisk å stå fram som en historisk nødvendighet, da den faktisk inspirerte den norske musikkbransjen til å sette seg ned og skrive nye norske poplåter. Kanskje derfor er det så forfriskende å høre originale evergreens som Åse Klevelands «Intet er nytt under solen» og Kirstie Sparboes «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli».

Fram til a-Ha toppet den amerikanske Billboard-lista 9. oktober 1985 med «Take On Me» var det fint lite eksport av norsk popmusikk, og spiller du hele denne boksen for en hvilken som helst utlending er sjansene store for at han eller hun knapt har hørt en eneste av de 200 låtene tidligere. I alle fall ikke i den norske versjonen.

Nora Brockstedts «Tango for to» ble spilt inn på svensk og islandsk, og den ble så irriterende populær at plata ble knekt på direkten på Radio Luxembourg. Titanic ga ut låta «Sultana» i 25 land og rakk knapt å spille konserter i Norge, mens Ruphus, Wenche Myhre, Kirstie Sparboe og Anita Hegerland alle hadde et betydelig publikum i Tyskland. Ser vi bort fra Melodi Grand Prix og vise- og revytradisjonen, begynte det først å røre på seg på låtskriversiden blant en ny generasjon rockere rundt 1970. De ble ignorert av NRK og dermed det store massepublikumet, men hvis vi ser på utvalget på denne boksen står 1-2-6 med «Graveyard Paradise» (1967), Saft med «People In Motion» (1971), Junipher Greene med «A Spectre Is Haunting The Peninsula» (1971), Prudence med «Tomorrow May Be Vanished» (1972) og Popol Vuh med «Queen Of All Queens» (1973) igjen som det store vannskillet. Her fikk vi norske rockere som skrev sin egen musikk, som på sitt beste kunne måle seg med konkurransen fra utlandet.

Etter disse kom syndfloden i form av den store bølgen norskspråklig rock på 1980-tallet, og endelig flere internasjonale suksesshistorier mot slutten av 1990-tallet: Lene Marlin, Turboneger, M2M, The Tuesdays, Sondre Lerche, Annie, Kaizers Orchestra. Kurt Nilsen, Kings of Convenience og Röyksopp. Norsk pop og rock er endelig blitt voksen, og da er vi tilbake der vi startet – ved høyttalerne i London-butikkene.

Lang modningsprosess

Denne boksen på ti cd-plater dokumenterer den lange og vanskelig modningsprosessen, og er gitt ut av VG og Hundreårsmarkeringen 2005 i samarbeid. Den er satt sammen av de erfarne musikkjournalistene Tor Milde og Morten Ståle Nilsen, og målet har ikke vært snauere enn å sette sammen en norsk popkanon med de 200 mest kjente låtene fra 200 forskjellige artister.

I motsetning til NRK P3s kåring av «tidenes låt» i høst, er boksen befriende blottet for snobbete utelukkelser og en overvekt av helt ferske låter. Snarere kan man heller ta seg til å ønske flere nye låter i utvalget, men nettopp en viss forsiktighet i forhold til tidens ånd vil nok gi denne CD-boksen lang levetid som et musikkhistorisk dokument. På den annen siden er hovedproblemet at utvalget er så bredt og omfattende at den til sjuende og sist ikke appellerer til noen som helst. Det beste er kanskje å kjøpe en boks, og splitte opp innholdet i forskjellige julepresanger: En til bestemor, en til far, en til mor, bror, søster og bittelillebror. Og så beholder du resten selv.

---
DEL

Legg igjen et svar