En mønster-elev i unåde

Argentina er konkurs. I Buenos Aires legger man skylda på det internasjonale pengefondet.

Ny Tid

Sjokket kom den 5. desember. Da kom det bud fra pengefondet om at man ikke ville ?anbefale? overføringen av 1.3 milliarder dollar i lån til Argentina. Årsak: budsjettmålene var ikke nådd.

Det var et IMF på sitt aller beste ? i tråd med egne retningslinjer om at 1: medlemslandene kan få hjelp når betalingsbalansen bryter sammen; 2: slike lån forutsetter drakoniske innsparinger og budsjettbalanse og 3: dette budsjettregimet må på det strikteste overholdes.

Det var også en slags nytale fra pengefondet, som har fått på pukkelen for at det de egentlig driver med i den internasjonale økonomien er å redde grådige spekulanter fra store tap.

Argentina ? i likhet med 152 andre stater ? har undertegnet vilkårene som pengefondet setter. Avslaget var likevel overraskende, tatt i betraktning av at andre land med en like dårlig bokførsel har hentet ut store kreditter fra fondet ? som Russland, Brasil og Tyrkia. Sammenlignet med dem, har Argentina nærmest vært en mønsterelev med sine stadige hestekurer de siste årene, het det fra Buenos Aires før jul.

Det hjalp ikke stort i en setting hvor de konservative i USA styrer pengefondet med jernhånd, og hvor IMF selv har besluttet at det skal koste å miste kontrollen over økonomien.

I dag er Argentina, i alle betydninger av ordet, konkurs. Det skjer i et land som har hatt den ikke ugunstige status å være nummer tre av Latin-Amerikas økonomier.

Peso er lik dollar

De fleste har oppsummert hva som gikk galt i Argentina. For det første: I 1991 ble pesoen ankret til dollaren i forholdet en til en. Hensikten var å stabilisere økonomien, og få en slutt på den kroniske hyperinflasjonen.

Det fungerte utmerket de første fire-fem årene. Argentina unngikk både krisen i Mexico i 1994-95, og finanskrisen i 1997. Men så devaluerte Brasil sin real, og den amerikanske dollaren steg til himmels som følge av den opphetede økonomien der. Den argentinske eksporten tok et gedigent magaplask, uten at fastkurs-politikken ble oppgitt av den grunn.

For det andre: I perioden 1991 til 1997 var Argentina en av de raskest voksende økonomiene i verden. Likevel samlet landet på seg underskudd i alle disse årene. Årsaken var en elendig skattekontroll som gjorde at folk og bedrifter lot være å betale inn penger til staten. Det var en praksis de hadde lagt seg til under hyperinflasjonen, da utsettelse av skatten betydde store innsparinger.

Skatteflukt og skatteunndragelser beløper seg i dag til om lag 15 milliarder dollar. Det er samme beløp som argentinske myndigheter sier de trenger for å komme ut av krisen. I stedet for skatteinntekter på anslåtte 35 milliarder dollar, får den argentinske staten inn bare tyve milliarder dollar hvert år.

Fordi pengene mangler, må politikerne kutte i utgiftene. I juli ble lønningene til offentlig ansatte redusert med 13 prosent. Et ytterligere kutt på åtte prosent ble trukket tilbake før finansminister Domingo Cavallo gikk av i desember. Mange arbeidsgivere gir sine ansatte gjeldsbevis istedenfor peso fordi det mangler cash i økonomien. Pengesystemet er i fullt kaos, og argentinere kan bare ta ut 250 dollar i måneden ? eller 250 peso. Det har ført til frykt for ekspropriering av innsparte midler, og mangel på kontanter til å betale for mat og andre livsnødvendigheter.

Resultatet har vært et opprør over hele Argentina, med plyndring av butikker, demonstrasjoner, borgerkrigslignende tilstander og unntakstilstand. For første gang på mange tiår er det ikke bare de fattige som rammes, men også middelklassen. Krisen angår alle, samtidig som kapitalflukten ut av landet fortsatt er enorm.

Intet budsjett

Argentinas samlede gjeld er på 130 milliarder dollar. De to siste ukene i desember skulle landet ha betalt 752 millioner dollar i avdrag på disse lånene. I tillegg skulle myndighetene ha innløst statsobligasjoner for 1.5 milliarder dollar. Det var blant annet dette det nye IMF-lånet på 1.3 milliarder dollar skulle brukes til.

Med de pengene på vent, eller regelrett borte, fantes det ikke midler til å betale dette avdraget. Konkursen var dermed et faktum.

Den økonomiske krisen har sendt ringvirkninger inn i det politiske systemet. I løpet av to uker har landet hatt fem presidenter, og hele regjeringen har gått av. Sist ut i presidentstolen er Eduardo Duhalde, som er en markert kritiker av ny-liberalismen men som også anses som en habil politiker med evne til å forhandle med fagforeninger og big business.

Men fortsatt finnes det ikke noe vedtatt budsjett for 2002. Et budsjettframlegg fra i høst innebar at utgiftene skulle reduseres med 9.2 milliarder, eller 18.6 prosent, men dette forslaget ble avvist av peronistene som sitter med flertall i begge kamrene i parlamentet.

Det er dette budsjettet ? eller et annet i balanse ? Argentina må ha i boks før landet kan begynne å reforhandle gjelden med internasjonale finansinstitusjoner. Klarer de ikke det, vil all mulighet for internasjonale kreditter være absolutt null. I så fall vil all pengeflyt i Argentina stanse: staten og provinsene vil ikke klare å betale sine ansatte, bedriftene vil ikke kunne gjøre opp med hverandre eller gi sine arbeidere lønn, og vanlige mennesker vil ikke klare å betale sine regninger.

Spørsmålet er om Argentina nå vil bli nødt til å devaluere pesoen, eller hvilken valuta de nå velger, og om presidenten vil ta skritt for å reversere den økonomiske omleggingen fra de siste ti årene. Det vil skape forferdelse i det samme internasjonale samfunnet som har presset fram denne utviklingen. Men det vil også gjøre det tilnærmet umulig for Argentina å betjene noe av sin gjeld, som er i dollar og dermed vil øke dramatisk.

Spørsmålet er vel kanskje heller om presidenten og demokratiet vil overleve i det hele tatt, i et land hvor minnene fra militærdiktaturet (1976-1983) fortsatt er levende.

Denne uka var alle politiske partier enige om at landet må få en samlingsregjering som kan bringe Argentina ut av krisa. Men alt koker ned til det balanserte budsjettet, som vil gå ut over millioner av mennesker, men som IMF forlanger for å ta opp igjen samtalene med Buenos Aires.

Første statskonkurs?

Argentina er det første landet hvor IMF vurderer en de facto konkurs. Det er i tråd med kongstanken til nestsjefen i pengefondet, Anne Krueger, som går ut på at stater kan erklæres bankerott på lik linje med bedrifter. Oppgaven til IMF vil i så fall være å beskytte gjeldsnasjonen mot dens kreditorer, innenfor et juridisk rammeverk som må være overnasjonalt. Den aktuelle staten vil dermed få tid til å komme seg på fote igjen, er credoet fra krefter i pengefondet.

Det er en oppskrift som er skreddersydd for Argentina, som pr. i dag ikke utgjør noen trussel mot verdensøkonomien, mener man i internasjonale finanskretser. Brasil, som kunne ha blitt rammet, har allerede skåret over de fleste økonomiske bånd til nabolandet.

Pr. i dag er et slik konkursregime årevis unna. Stormaktene har ikke kjøpt konseptet, og hvis de gjør det, vil det ta to eller tre år før det kan tre i kraft.

Foreløpig har pengefondet sagt plent nei til nye lån for Argentina. I praksis er det USA som har sagt nei. Men det var samme USA som tvang Argentina inn i nyliberalismen for ti år siden. Tollmurene ble bygget ned, statsbedriftene ble privatisert, multinasjonale selskaper ble ønsket velkommen og pesoen ble koblet til dollaren. Wall Street jublet, og pengene rant inn.

En stund. Men da krisen kom snikende inn døra fra 1997, var det ingen hjelp å hente – verken fra Washington eller IMF.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.