En million bor og jobber på gata

Veien fra å være supermakt til å ha økonomiske og sosiale forhold på linje med utviklingsland, har vist seg kort for Russland. Mislykkede reformer har kostet særlig de minste dyrt: Mer enn én million russiske barn bor og jobber på gata.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Når disse barna blir voksne, vil de hevne seg på samfunnet som har forlatt dem, advarte Valentina Matevienko, Russlands visestatsminister, i en tale tidligere i år.

For til tross for at den russiske økonomien nå er på vei oppover, er landets sosiale problemer enorme. Russland ligger i år an til å få et overskudd på statsbudsjettet på rundt 0,6 prosent. På hele 90-tallet gikk de russiske statsfinansene med heidundrende underskudd. Overgangen til markedsøkonomi har vært brutal, og som vanlig er det de svakeste som har blitt hardest rammet.

De hurtige omveltningene etter Sovjetunionens kollaps har hatt store konsekvenser for landets sosiale utvikling. Fra 1990 og fram til i dag har gjennomsnittlig levealder i Russland sunket med hele fem år for menn, noe mindre for kvinner. Barnedødeligheten er på samme nivå som i India. Antallet fattige er tolvdoblet, og alkoholisme og narkotikamisbruk har økt kraftig.

I kjølvannet av dette finner vi en generasjon neglisjerte barn. Anslagene om hvor mange de er, varierer fra én til fem millioner. Det russiske helsedepartementet anslår at 700.000 neglisjerte barn i Russland er involvert i de kriminelle og verste formene for arbeid. Flesteparten av barna er under 13 år. Nesten halvparten av dem arbeider for å overleve.

50 000 barnearbeidere

Krigsmonumentene i Russlands nest største by, St. Petersburg, er fremdeles mange. På taket av en bygning på Vosstaniaplassen ved hovedgaten Nevsky Prospekt står det skrevet med store lysende bokstaver: Leningrad – Heltenes by.

I 1945, like etter andre verdenskrig, før alle krigsmonumentene som berømmer den russiske motstanden tok form, var hjemløse barn som rak gatelangs et vanlig skue. Den gang var gatebarna et resultat av krigens herjinger, de var foreldreløse eller hadde kommet bort fra foreldrene under krigen. Dagens gatebarn er langt flere, og de færreste av dem er foreldreløse. De har rømt fra alkoholiserte foreldre, fra hjem hvor vold og misbruk er regelen oftere enn unntaket.

– Hvis foreldrene ikke er i stand til å beskytte barnas rettigheter, er det myndighetenes ansvar, slår Alexei Boukharov fast. Han er avdelingssjef for IPEC, ILOs internasjonale program mot barnearbeid i regi av FN. I januar 2000 satte de i gang prosjektet «Gatebarn i St. Petersburg: Fra utnytting til utdanning».

Jeg treffer Boukharov og hans kollega Vera Sevastyanova på IPECs kontor i hjertet av St. Petersburg. De holder til i bygget «House of Friendship», sammen med blant andre UNICEF. Den ærverdige bygningen gjennomgår, i likhet med resten av sentrum, en omfattende oppussing i forbindelse med byens 300-årsjubileum neste år. Lukta av murstøv og svette bygningsarbeidere henger tungt inne i gangene.

Vel inne på IPECs kontor setter vi oss ned i en sofagruppe. Så snart den obligatoriske tekoppen er servert, begynner Boukharov og Sevastyanova å fortelle om prosjektene de jobber med og om gatebarnas situasjon.

– Ingen barn overlever lenge alene på gata, for det er et knallhardt miljø. Vanligvis skaper de seg en surrogatfamilie – en gjeng de holder sammen med. Ofte er det en eller to eldre og garvede gatebarn som tar rollen som foreldre og lærer opp de yngste til å begå kriminalitet. De beskytter også hverandre så godt de klarer, sier Alexei Boukharov.

Han forteller at arbeidende gatebarn er et av de mest alvorlige sosiale problemene i dagens Russland. I motsetning til i utviklingsland, er russiske barnearbeidere i liten grad benyttet som arbeidskraft innen jordbruk og industri. Sjauing og transport av varer, vaskejobber, plukking og salg av sopp og bær er typisk arbeid som utføres av barn. Barnearbeid er hovedsakelig et problem i byene. I St. Petersburg, som har 4,7 millioner innbyggere, anslås det at mellom 40.000 og 50.000 barn under 13 år er i arbeid. 16.000 av disse barna bor og jobber på gata, og blir derfor omtalt som arbeidende gatebarn.

Store kontraster

For en som kommer utenfra, virker St. Petersburg ved første øyekast som en vestlig by. Glorete lysreklamer, eksklusive klesforretninger og dyre biler preger sentrum. Så er det også disse glimtene av velstand og luksus som lokker mange av barna ut i bygatene.

St. Petersburg har navn på seg for å være Russlands kulturelle hovedstad. Men mens turistene valfarter til Vinterpalasset, de vakre kirkene og byens gourmetrestauranter, samler gatebarna seg på T-banestasjoner, i parker eller ved gatekjøkkener. De er ikke vanskelige å få øye på. Straks jeg tar turen bort fra hovedgaten og stiller meg i kø foran en tradisjonell pannekakekiosk, kommer noen av dem fram.

To guttunger som ser ut som de er 12 – 13 år henvender seg til en forretningsmann lenger fram i køen og ber om penger til mat. Litt lengre unna står resten av guttegjengen. Den yngste ser ut som om han er 10 – 11 år og den eldste toppen 16. De lar en glødende sigarett gå på omgang, og et par av dem deler en flaske øl. Flere av dem er ustelte og dårlig kledt. Da tiggingen ikke bærer fram forsvinner de i samlet tropp.

Størstedelen av de arbeidende gatebarna er involvert i de kriminelle og verste formene for arbeid. Disse livnærer seg som søppelsorterere og narkotikaselgere, eller de tvinges ut i prostitusjon eller illegal pornografi. 75 prosent av gatebarna er gutter. 25 prosent er involvert i hardt fysisk arbeid, og en tiendedel jobber mer enn 12 timer hver dag. 42 prosent tigger, 28 prosent er involvert i prostitusjon.

Så mange som 69 prosent av barnearbeiderne oppgir at de delvis bor hjemme. I mange tilfeller er det foreldrene eller annen familie som tvinger barna til å jobbe, eller til og med oppmuntrer dem til å prostituere seg.

Barn som er nødt til å jobbe for å overleve, er den absolutt billigste arbeidskraften det er mulig å få tak i. – Det er den økonomiske krisen etter utallige mislykkede reformer som gjør at vi har havnet i denne situasjonen. Det siste tiårets krise i økonomien har også forandret landets moral. Det tradisjonelle verdisynet har kollapset, mener Boukharov og Sevastyanova.

IPEC har i samarbeid med St. Petersburg Statsuniversitet gjort dybdeintervjuer med 1003 arbeidende gatebarn og 50 arbeidsgivere. Undersøkelsen avslører at arbeidsgiverne har få betenkeligheter med å benytte barn som arbeidskraft. 67 prosent av de spurte er positive til å ansette barn og mener at de ved å gjøre det bidrar positivt ved å gi dem en inntekt. En femtedel av arbeidsgiverne forteller at de benytter barn til forskjellige typer nattarbeid. Fem prosent av de spurte arbeidsgiverne innrømmer at de bruker fysisk straff hvis barna gjør feil i jobben. Ytterligere fem prosent nekter å besvare spørsmålet om fysisk straff mot barnearbeiderne.

Faller mellom alle stoler

Det gamle russiske uttrykket «Med sju barnevakter mister barnet et øye» har gjort seg gyldig i dagens politiske situasjon i Russland. Det er nøyaktig denne overfloden av byråkratiske «barnevakter» som bidrar til at gatebarn er et stadig økende problem i det russiske riket. Det finnes i dag ingen institusjon eller instans som er ansvarlig for å koordinere arbeidet for barns velferd.

– Hverken myndighetene eller samfunnet for øvrig innser størrelsen på disse problemene, og de har heller ingen anelse om hvordan de skal gripe fatt i dem, sier Alexei Boukharov.

IPECs arbeid har flere dimensjoner. Det ene er det praktiske – å yte akutt hjelp til flest mulig av barna. Det andre er den politiske dimensjonen – å jobbe med holdninger og å påvirke de politiske strukturene i retning av at disse barna blir sett og får et fast støtteapparat og trygge rammer rundt seg, sier Boukharov.

Å løse problemet med barnearbeid krever både en sosial og en økonomisk tilnærming. Data som har kommet inn gjennom spørreundersøkelsen blant de arbeidende gatebarna, viser at mange av dem hverken kan eller ønsker å returnere til familien sin, eller vil bo på barnehjem. Det er derfor behov for rehabilitering av disse barnearbeiderne og å etablere nye strukturer som kan hjelpe dem.

Gatebarn blir av mange sett på som kriminelle elementer, til tross for at flesteparten av barna er ofre og blir utsatt for overgrep. – Vi jobber for å etablere en forståelse for at barna kan hjelpes og at de er potensielle ressurser for landet. Vi har blant annet holdt seminarer for fagforeningene og arbeidsgivere for å gi dem økt kunnskap om problemet. At arbeidsgivere engasjerer seg, kan også være med på å sette problemet på den politiske dagsordenen, sier Vera Sevastyanova.

Jubileum med bismak

Når 2002 om kort tid går over til å bli 2003, starter St. Petersburg sitt jubileumsår i forbindelse med byens 300-årsbursdag. Det blir markeringer og festligheter i 12 måneder til ende, og byens gatenett og bygningsmasse er nyoppusset fra kjeller til loft. Den russiske staten, med den tidligere St. Petersburgeren Vladimir Putin i spissen, har bevilget en sum tilsvarende 1,3 milliarder dollar til jubileet.

Tekoppen min er forlengst drukket opp og bygningsarbeidernes hammerslag i «House of Friendship» tiltar i styrke. Utenfor vinduene, i rushtrafikken på den andre siden av elven Fontanka, er flere guttunger i gang med å tjene til livets opphold. I eksosrøyken deler de ut reklame til bilistene eller vasker bilvinduer mens køen står stille.

Ved nyttår er IPECs treårige prosjektperiode i St. Petersburg over. Ved IPEC-kontoret vet de at arbeidet for å løse problemene så vidt har begynt. De jobber på spreng for å få videreført prosjektene. Dersom de ikke får utvidet prosjektstøtten eller myndighetene påtar seg å fortsette arbeidet, mister barna tilbudene.

– Vi er nødt til å møte disse barna, gjenoppbygge deres tillit til voksne ved å vise at vi bryr oss og at vi kan hjelpe dem. Vi må hjelpe dem ut av narkotikaavhengigheten, hjelpe dem til å slutte å sniffe lim, få dem ut av jobbavhengigheten og gi dem håp om et verdig liv, sier Alexei Boukharov.

---
DEL

Legg igjen et svar