En mild kanon

To joviale og lite autoritære gaider til litteraturen vil snakke om bøker med «vanlige folk».

Hvaler 2006Hytteliv om sommeren. Jente leser bok. Lesing. Barndom. Nakne føtter. Ferie på hytta. Hyttetur.Foto: Sara Johannessen / SCANPIXNB! Modellklarert
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[litteraturformidling] Litteraturkritiker Marta Norheim har skrevet Røff guide til samtidslitteraturen. Det litteraturvitenskapelige trekløveret Jon Haarberg, Tone Selboe og Hans Erik Aarset har skrevet Verdenslitteratur.

I løpet av de siste ukene er begge verkene blitt forholdsvis mye oppmerksomhet til del. Norheims bok fordi den – slik tittelen mer enn antyder – er ment som en oversikt over samtidslitteraturen. Verdenslitteratur fordi vi må helt tilbake til Francis Bulls glanstid for å finne en lignende utgivelse i Norge: en litteraturhistorie i ett bind.

Hvis de to nye bøkene har noe til felles med Bulls form for litteraturhistorie, så må det være at de er preget av optimisme på litteraturformidlingens vegne. Her er det ikke snakk om å gi etter for kravene fra horden av forbrukervennlige smaksdemokrater. Her er det heller snakk om å betrakte litteraturformidlingen som en sjanger som ikke er gitt en gang for alle.

Formidlingen er en historisk kategori. Sjangeren forandrer seg, og slik sett likner den flere av de sjangrene vi er blitt opplært til å benevne som skjønnlitteratur.

Vanlige lesere

Vi vet at vår tids roman ikke er den samme som romanen for 100 år siden. Samtidig vet vi at litteraturformidlingen – herunder det vi gjerne kaller litteraturhistorieskrivningen – bidrar til å endre våre lesemåter, og dermed vårt syn på den enkelte sjanger. La oss si at Francis Bull traff et litteraturhistorisk sjangervalg da han beskrev Bjørnstjerne Bjørnson som den største nordmann gjennom alle tider. Hvem er enig med Bull i dag? Hvem av oss leser Bjørnsons verker som en sjangermessig mal på litterær og menneskelig storhet?

Verken Norheim eller Haarberg & co kommer med formuleringer som kan minne om Bulls panegyriske Bjørnson-portrett. Norheim arbeider fram en forholdsvis nøktern stil, og bare unntaksvis feller hun tunge smaksdommer over samtidslitteraturen. Vel å merke er det et begrenset utvalg samtidslitterære forfatterskap hun tar for seg.

Norheims bok er en tematisk og deskriptiv framstilling av den yngre norske samtidslitteraturen, nærmere bestemt en presentasjon av norske romanforfatterskap som har etablert seg etter 1990. Dette er med andre ord ikke en bok om Solstad, Fløgstad, Kjærstad og så videre. Her er det andre norske romanforfatternavn som gjelder, som Trude Marstein, Anne Oterholm, Thure Erik Lund og Karl Ove Knausgård.

«Tanken har vore å skrive seg inn i rommet mellom kritikk og kanon,» skriver Norheim. «Boka vender seg til såkalla ‘vanlege lesarar’, det vil seie til dei som les bøker på fritida og ikkje har det som jobb.» Dette kan tolkes som et uttrykk for den ovennevnte optimismen på litteraturformidlingens vegne. Ved å understreke at det faktisk er et poeng å snakke om «vanlige lesere» (i anførselstegn, vel å merke), samt ved i klartekst å henvende seg til denne lesergruppen, gir Norheim et viktig litteraturpolitisk bidrag til kampen mot den kulturelle populismen.

Ikke bare forutsetter hun at de «vanlige leserne» kan lese – hun går ut fra at leserne er i besittelse av visse kunnskaper, det være seg kunnskaper om sjangere, om litteraturhistorie. Kort sagt: Norheim undervurderer ikke sitt publikum.

Vestlig kanon

Det samme kan man si om forfatterne bak Verdenslitteratur. Også denne boka henvender seg til de «vanlige». Haarberg, Selboe og Aarset velger å utfordre – for slik å videreutvikle – litteraturhistorieskrivningen.

I langt større grad enn Norheim, retter de tre forfatterne kritisk oppmerksomhet mot selve sjangerspørsmålet. For det første blir den mer eller mindre tradisjonelle formen for litteraturhistorie gjort til gjenstand for en sjangerteoretisk undersøkelse – her trer litteraturhistorien fram som en fortellende og, kan vi tilføye, henvendende sjanger. For det andre blir sjangerspørsmålet stilt i forbindelse med en rekke av de tekstene som den litteraturhistoriske fortellingen handler om.

Om den romerske forfatteren Martial (40-103 e.Kr.) leser vi: «Nesten 150 år etter Catull utviklet han en epigramform som skulle bli mønsterdannende. Ben Jonson og Alexander Pope, Goethe og Schiller – alle står de i gjeld til Martial.» Sitatet kan tjene som eksempel på hvordan Verdenslitteratur – med undertittelen «Den vestlige tradisjonen» – presenterer sjangerkunnskap som en særegen form for litterær historiebevissthet. En stor sjanger er en mønsterdannende sjanger. Den store sjangeren setter tydelige historiske spor etter seg, den evner å gå i forskjellige og ofte motstridende retninger.

Vi må selvsagt kommentere tittelen. Ikke først og fremst fordi det sjangerhistoriske prosjektet presiseres ved hjelp av undertittelen, men fordi forfatterne implisitt bedriver en kritikk av entallsformen. Her dreier det seg om verdenslitteratur, ikke verdenslitteraturen. Man kan si at Goethe, som er opphavsmannen til betegnelsen verdenslitteratur, endelig får lov til å framstå som en representant for en selvkritisk og alt annet enn egosentrisk erindringskultur.

Vi vet at vi må holde kunnskapen om den vestlige litteraturen i hevd. Men vi vet også at entallsformer har en sterk tendens til å opprettholde forestillingen om den hvite manns kulturelle eiendomsrett. Den «ubestemmelige» tittelen Verdenslitteratur vitner om at det finnes verdenslitteraturer også andre steder. Kanon er aldri fastlagt.

Det er bare å gratulere. I likhet med Marta Norheim, har Haarberg, Selboe og Aarset gitt litteraturformidleren et klokt og sympatisk ansikt.

Og det kommer mer: Snart anmelder vi Norsk kanon, signert firkløveret Erik Bjerck Hagen, Petter Aaslestad, Tone Selboe (igjen), og Jørgen Sejersted. Fortsettelse følger, med andre ord.

---
DEL

Legg igjen et svar