– En livslang kamp

Over 90 prosent av kvinnene i Somalia er omskåret. Edna Adan Ismail er pioner i kampen mot den farlige tradisjonen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[omskjæring] Det tørre elveleie slynger seg mellom hvitmalte murhus og støvete gater, der man finner flere kameler og geiter enn mennesker. Små folkemengder er samlet rundt tehus, boder som selger khat eller utenfor moskeene, steder som gir litt skygge. Sola står høyt på himmelen.

Bebyggelsen er lav, og fra taket på sykehuset har Ny Tid utsikt over hele byen. Et stort moderne sykehus er ikke noe man finner mange steder i Somalia. Grunnleggeren Edna Adan Ismail er da heller ikke en hvilken som helst dame. Hun er på fornavn med mesteparten av byen, og sykehuset heter Edna Adan Maternity Hospital.

Ny Tid befinner seg i den somaliske byen Hargeisa, langt fra debatten i norske medier om innvandrerkvinner og omskjæring. Kvinnelig omskjæring, eller kjønnslemlestelse, som Ismail mener er den mest betegnende beskrivelsen, er svært vanlig blant somaliere.

Det er forsket lite på utbredelsen av kvinnelig kjønnslemlestelse i Somalia tidligere, men Ismail fører nøye statistikk over de som besøker sykehuset hennes.

– Dette er det eneste sykehuset i verden som forsker på kvinnelig kjønnslemlestelse, sier hun, uten forsøk på å skjule stoltheten.

Edna Adan Ismail er en kvinne av typen nordmenn gjerne ikke tror man finner i mannsdominerte afrikanske samfunn, men som de fleste som har besøkt Afrika har møtt: handlekraftig, prinsippfast, engasjert og passe dominerende, noe som sikkert er nødvendig i arbeidet hennes.

– Jeg mener kjønnslemlestelse er en praksis som trenger oppmerksomhet. Jeg har følt det hele livet. Dette er et livslangt korstog for det jeg tror på. Kvinner og barn har lidd mye, og vært utsatt for stor urettferdighet når det gjelder helse og rettigheter, sier hun.

Over 90 prosent av alle kvinner i Somalia er omskåret.

Handler ikke om religion

At Ismail skal kalle det et korstog er treffende for hvordan hun blir oppfattet av enkelte somaliere. Før vi treffer henne har flere vi har snakket med fortalt at hun har konvertert til kristendommen. Selv forteller hun at hun fortsatt er muslim, men at slike rykter ofte blir satt ut av folk som er skeptiske til arbeidet hun gjør.

Ismail sliter med å overbevise folk om at omskjæring av kvinner ikke har noe med religion å gjøre. Mange tror at omskjæring er en muslimsk tradisjon. Hun forteller kvinnene hun behandler at det ikke står noe om kvinnelig omskjæring i Koranen. Likevel må hun stadig konfrontere imamer som mener det er en religiøs praksis.

– Jeg møter motstand fra religiøse ledere. Jeg ber dem se i Koranen om de finner påbud om det der, og sier til dem: «Hvis dette er en religiøs praksis, hvorfor gjør de det ikke i andre muslimske land, som Saudi-Arabia?»

At en jente er omskåret, regnes som en garanti for at hun er jomfru når hun gifter seg, og kvinner som ikke er omskåret, blir ofte sett på som løsaktige. De skaffer heller ikke like høy brudepris til familien som de som er omskåret.

Ismail møter også motstand på andre områder. For mange somaliere er det vanskelig å snakke åpent om seksualitet og kjønnsorganer, noe hun fikk erfare da hun startet kampen i 1976, etter at hun ble utnevnt til direktør i Somalias helsedepartement. Utdannet som jordmor var det naturlig at hun fokuserte på kjønnslemlestelse, selv om både familien og politikere gjerne så at hun holdt seg unna et såpass sensitivt tema.

Skam over familien

– I vår kultur snakker vi ikke om kjønnsorganer. Det er ikke noe høflige mennesker gjør. Mannen min, familien min og naboene ble opprørte da jeg begynte å jobbe med dette. Familien sa jeg brakte skam over dem. «Hvorfor må du snakke om dette? Du er representant for regjeringen og du er landets viktigste kvinne.» Jeg svarte «nettopp derfor». Fordi jeg er kvinne, fordi jeg er representant for regjeringen og fordi jeg er helsedirektør. sier Ismail.

-Etter hvert ble flere og flere interessert, og stadig flere vil ha meg til å snakke om problemet. Hvis jeg er i godt humør, gjør jeg det.

Ismail smiler avvæpnende. Dette er noe hun har snakket om i 30 år, og det er tydelig at hun heller vil tilbake til det praktiske arbeidet ved sykehuset enn å snakke med journalister. Men i dag er hun heldigvis i godt humør, og fortsetter å prate. Siden hun startet arbeidet i 1976, har omfanget av kjønnslemlestelse blitt noe redusert, men Ismail er langt fra fornøyd med resultatet. FN og andre internasjonale organisasjoner har engasjert seg i saken, uten at det har gitt store resultater.

– Utbredelsen har gått noe tilbake, men det er i høyden ti prosent færre som praktiserer kjønnslemlestelse i dag. Årsaken til at det ikke er noen forandring er at det blir holdt konferanser i konferanserom, ikke på tepper i landsbyene. Det er folket, som tror på praksisen, man må snakke til.

Sløve og rustne kniver

Så langt har sykehuset har undersøkt 4000 kvinner. Av dem er tre prosent ikke omskåret. Den vanligste formen for omskjæring i Somalia er infibulasjon, som også er det groveste inngrepet. Klitoris og kjønnsleppene skjæres vekk, og vagina syes igjen. Det er vanlig å gjøre inngrepet når jentene er i alderen tre til fem år. Det er som regel eldre kvinner som gjør inngrepet, ofte med sløve og rustne kniver eller barberblad. Dårlige sanitære forhold, spesielt på landsbygda, skaper ofte infeksjoner. Ismail og de andre jordmødrene ved sykehuset forteller pasientene om de medisinske farene ved omskjæring.

– Til og med kvinner fra Norge er blitt undersøkt her. Av de 4000 kvinnene som er undersøkt her, er det noen som ikke vil gjøre dette mot døtrene sine.

Edna Maternity Hospital er også et undervisningssykehus. 23 sykepleiere og jordmødre er under opplæring, i tillegg til den faste staben. Sykehuset arrangerer også kortere kurs for helsearbeidere som jobber andre steder i landet. Det er spesielt gjennom jordmødre Ismail ønsker å spre budskapet sitt. De fleste leger i Somalia er menn, og kjønnsorganer er ikke noe man snakker om uten videre.

At hun er jordmor er også en del av bakgrunnen til at hun har engasjert seg nettopp denne saken.

– Jobben min blir påvirket av kjønnslemlestelse. Jeg skal få et barn ut derfra, og kjønnslemlestelse har alltid skapt problemer for meg. Jeg har også lidd meg gjennom omskjæring selv.

Ismail er ingen beskjeden dame, og skryter uoppfordret om merittene sine. Ikke det at hun har noen grunn til å være beskjeden, merittlisten er imponerende lang. Da hun var 17 år gammel, fikk hun, som første den første somaliske jente, stipend for å studere i utlandet. Den gangen var Somaliland britisk koloni, under navnet Britisk Somaliland. Etter endt utdannelse dro hun tilbake til Somaliland, der hun engasjerte seg i politikk og den gryende frigjøringsbevegelsen.

26. juni 1960 ble Somaliland selvstendig. Ismail var da gift med den første statsministeren i det selvstendige landet. Fire dager senere ble kolonien Italiensk Somaliland selvstendig, og de to unge nasjonene gikk inn i en union under navnet

Somalia.

I 1965 dro Ismail til Libya, for å undervise for jordmorstudenter. I 1986 ble hun FN-administrator for Øst-Afrika og senere ble hun representant for Verdens helseorganisasjon (WHO) i Djibouti. Hun var en av de første i FN-systemet som satte omskjæring av kvinner på agendaen.

Hargeisa ligger langt fra Mogadishu. Dette er ikke det Somalia du ser på Dagsrevyen, med kamper i gatene og pickuper med påmonterte maskingevær som patruljerer gatene. Folk her bærer ikke våpen. De muslimske domstolene, som i et halvt år hadde kontroll over den sørlige delen av landet, hadde ingen innflytelse her. I stedet finner du yrende markeder og små restauranter, som serverer te og geitekjøtt (er du heldig, har de kamelbiff).

Denne delen av Somalia kaller seg Somaliland, og styrer seg selv, som et eget land, men i henhold til Det kongelige norske utenriksdepartementet eksisterer Somaliland ikke. Somaliland erklærte seg selvstendig i 1991, da diktatoren Syad Barre ble styrtet etter en langvarig borgerkrig. Somaliland er ikke anerkjent av noe annet land (med unntak av Wales, hvis det kan kalles et land). Likevel har det gått atskillig bedre enn med resten av Somalia, som ikke har hatt en fungerende regjering siden Syad Barre flyktet fra landet.

Hargeisa ble tilnærmet jevnet med jorden av Barres bombefly under borgerkrigen. Flere hundretusen mennesker ble drevet på flukt. Byen er under gjenoppbygging, og flyktninger, som før var spredd over hele verden, er i ferd med å vende tilbake. I 1992 pensjonerte Ismail seg fra FN og reiste tilbake til hjemlandet for å hjelpe til med å bygge opp den skjøre nye staten.

– Jeg solgte huset mitt, jeg solgte smykkene mine, jeg solgte Mercedesen. Alt for å få råd til å bygge dette sykehuset.

Aktivist i 69 år

Senere ble Ismail trukket inn i politikken. I 2002 ble hun sosialminister og året etter fikk hun den viktige posten som utenriksminister. I fjor trakk hun seg fra departementet, for å konsentrere seg om å drive sykehuset.

– Jeg er en aktivist. Jeg har vært aktiv i 69 år. Somalilendere er folket mitt. Kvinner og barn er min familie. Hvis dette trekker meg mot politikken, så får det heller være. Presidenten sa «Dette landet trenger deg». Jeg hadde gjort mye for Somaliland før jeg ble minister, og jeg snakker fortsatt

for mitt folk.

Dette er et tema som engasjerer, og Ismail

leverer en lang, brennende forsvartale for Somalilands selvstendighet.

– Vi var den første uavhengige somaliske nasjonen. Det var som et uavhengig folk vi valgte å gå inn i union med et naboland. Vi fikk ikke det vi ville ut av unionen, så vi valgte å trekke oss ut. Vi har hatt femten år med suksess.

Tross et par dype furer i ansiktet, virker Ismail usedvanlig ungdommelig for sine 69 år. Det er noe med smilet, glimtet i øynene og kraften i stemmen som vitner om at hun har fortsatt har flere år igjen som aktivist. Selv har hun ingen planer om å pensjonere seg.

– Jeg er sykepleier og jordmor, og det kommer jeg alltid til å være. Jeg har ennå ikke mistet nysgjerrigheten. ?

post@nytid.no

Se også Side 8 og 9 i siste nummer av Ny Tid

---
DEL

Legg igjen et svar