En litt for stille revolusjon

Et halvt år etter stiftelsen har Attac Norge 4.500 medlemmer og noen få lokallag. De er bare i oppstartsfasen, hevder noen, men stadig mindre tyder på at vi er vitne til en verdensomveltende oppstandelse.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En fredagskveld i slutten av mai sto Nina Drange, nyvalgt leder i Attac Norge, ensom utenfor Folkets Hus i Oslo. Bak seg hadde hun et stiftelsesmøte der hundrevis av mennesker hadde kranglet om vedtekter og organisering, EU-syn og politisk fokus – men enda mer hadde følt at de var med på noe stort og nytt.

– Akkurat da var jeg vettskremt og følte meg veldig alene, har Nina Drange sagt om denne fredagskvelden. Drøye seks måneder senere kan vi slå fast at hun fortsatt er ganske alene. Attac Norge har omlag 4.500 medlemmer og bare noen få aktive lokallag. Bevegelsen, for det var det Attac var ment å være, har bare i begrenset grad markert seg i Norge. En globaliseringskonferanse, noen avisoppslag, et par markeringer, men ellers har det vært lite.

Man kan hevde at drøye fire tusen medlemmer på seks måneder slett ikke er dårlig. Tallet overgår medlemstallene i mange andre organisasjoner som har flere år bak seg. På den annen side: Da Framtiden i våre hender ble stiftet i 1974 sluttet raskt 6.000 mennesker seg til bevegelsen, som bare økte i omfang. På høyden av EU-kampen hadde Nei til EU omlag 145.000 medlemmer, og selv i dag, hvor EU-saken ikke akkurat står høyest på dagsordenen, har Nei-bevegelsen fortsatt 24.000 medlemmer.

Attac Norge er altså en svært liten organisasjon som langt fra lever opp til forventningene. Som var høye. Bare hør hva Berge Furre sa under stiftelsesmøtet: – Vi skal ta nattesøvnen fra dem som tror at markedsmakten er trygg.

For ikke å bare helle malurt i begeret bør det sies: Internasjonalt er vi vitne til en omfattende, sterk, folkelig bevegelse som kan ta nattesøvnen fra markedsfolkene. Men den bevegelsen var godt i gang lenge før Attac Norge ble stiftet i slutten av mai.

Selv var jeg vitne til hvordan et stort antall norske aktivister inntok Praha i fjor høst, og var med på å sette sitt preg på markeringene mot toppmøtet i Bretton Woods-institusjonene. Det var en broket forsamling med tildels svært varierende standpunkter og kampsaker. Det har ofte blitt framstilt som et problem at bevegelsen har vært så mangfoldig. Det er vanskelig å forstå. Den økonomiske globaliseringen utfordrer et stort antall grupper med ulike ståsteder. Mange innen fagbevegelsen frykter sosial dumping og svekket arbeidervern. Mange innen miljøbevegelsen frykter økt press på naturressurser og miljø. Mange innen landbruket frykter at frikonkurranse skal gå utover matkvaliteten, og at internasjonale konserner skal få makta over livets kjerne – arvestoffet som gir grunnlag for liv. De har funnet sammen i en felles kamp mot en fundamentalistisk økonomisk liberaliseringspolitikk. Men de har ikke vært avhengige av Attac for å danne et slikt fellesskap.

Påfallende i Praha var det også at en enkelt aksjon fikk et slags hegemoni når det gjaldt strategier og budskap da de norske aksjonistene ble invitert til ambassadørens bolig; Aksjon slett u-landsgjelda (SLUG) har opparbeidet seg en tyngde og troverdighet både overfor myndighetene og i aktivistmiljøene som gjør at de lyttes til. Bare en liten gruppe demonstranter brøt med den asksjonsstrategien som SLUG ønsket.

Og der er vi kanskje også i nærheten av ett av Attacs problemer. Internasjonale Attac har skissert en kort liste med kampsaker, hvorav sletting av u-landenes gjeld er en av dem. Men den aksjonen finnes allerede både i Norge (SLUG) og internasjonalt (Jubilée 2000). Organisasjonen har videre satt fokus på skatteparadisenes ødeleggende rolle for verdensøkonomien. Etter 11. september begynner den erkjennelsen uansett å trenge inn hos verdens toppledere. Det gjør også erkjennelsen av at valutaspekulasjon bidrar til en dårlig fungerende kapitalisme. Attac er på sett og vis ribbet for de vedtatte kampsakene. Og enda mer: Organisasjonens program stemmer dårlig med hva globaliseringskritikerne først og fremst kjemper for: Grunnleggende forandring.

Erik Solheim høstet i sin tid storm da han uttalte at «SV skal være garantisten for en seriøs kapitalisme». Men det er altså det Attac står igjen som – ja, endog en kamporganisasjon for en seriøs kapitalisme. Det er faktisk et betydelig spenn mellom Attacs program og forventningene til et Attac som tar nattesøvnen fra kapitalistene.

Enda nærmere Attacs problem kommer vi nettopp hvis vi ser på medlemstallene i Nei til EU, FiVH, Naturvernforbundet og andre organisasjoner. Ikke bare for å sammenlikne med Attac, og fastslå at Attac er en liten organisasjon. Men også for å konstatere at et stort antall mennesker allerede er engasjert i organisasjoner og kampanjer som ligger nære Attac. Mange av dem er «Tordenskjolds soldater», men det gir neppe mer kraft om disse soldatene får nok en organisasjon å jobbe innenfor. Snarere tvert imot.

Da det på begynnelsen av 1990-tallet ble klart at vi sto overfor en ny EU-kamp valgte mange som inntil da hadde vært aktive i andre organisasjoner å legge annet arbeid til side, til fordel for kampen mot EU-medlemskap. Det var en bevisst og nødvendig prioritering. Ingenting tyder på at stiftelsen av Attac har utløst eller vil utløse en tilsvarende endring av hva folk jobber med eller hvordan de jobber. Derfor kommer Attac til å fortsette å være en miniorganisasjon uten videre innflytelse. Fordi folk synes at annet arbeid er viktigere.

Dersom Attac skulle blitt en suksess, måtte det finnes et klima for at eksempelvis Nei til EU-aktivistene sa: «Spørsmålet om EU-medlemskap kommer uansett ikke opp på lenge. Det beste vi kan gjøre nå er å gå inn i Attac for å bekjempe markedsliberalismen.» Og at medlemmene i andre organisasjoner gjorde det samme. Men det har de altså ikke gjort. Og derfor forblir Attac en papirtiger.

---
DEL

Legg igjen et svar