En liten revolusjon mot Berlusconi

Silvio Berlusconi er i trøbbel. Det har nemlig brutt ut en aldri så liten revolusjon i Italia.
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 14.03.2002

Foreløpig er det ikke svære greiene. Omtrent ett hundre tusen mennesker på gatene i Roma i begynnelsen av mars. Rundt 40.000 i Milano uka før der.

Men de nye “komiteene for likhet for loven” gror opp som paddehatter over hele halvøya. Italienerne danner kjeder rundt rettsbygningene i Roma og Milano. De protesterer mot det de oppfatter som et aggressivt angrep på rettsstaten Italia, fra en høyreside som går i autoritær, for ikke å si fascistisk, retning.

Det nye begrepet er girotondo. Det innebærer å slå ring om de institusjonene som er under angrep; en fysisk ring, bestående av mennesker som kommer og går. De revolusjonære-in-spe har fått følge av dem som sitter inne i disse bygningene; av dommerne som den 12. januar i år kastet sine røde embetsfrakker i protest mot en rettsreform som vil legge domstolene inn under regjeringen.

Siden har professorene kommet til. Og forfatterne og film-regissørene. Dessuten en hel drøss med andre intellektuelle som i egenskap av sin kjendisstatus har brakt opprøret inn i avisspaltene.

Opprøret kommer ti år etter at mani pulite ble innledet i Milano; prosessen som skulle avdekke politiker-korrupsjon og samrøre med mafiaen i Italia. Det førte til et ras av tiltaler, mot Bettino Craxi, mot Giulio Andreotti og mange andre. Men av fem tusen etterforskede personer, endte bare ti i fengsel. Det hele rant ut i sanden, og folket gikk lei.

Nå har italienerne samlet seg bak et nytt begrep. Girotondo. Men hva er det egentlig som foregår?

Frikjenner seg selv

Opprøret mot Berlusconi startet i januar i år. Små grupper av mennesker tok til gatene for å forsvare domstolenes uavhengighet og prinsippet om likhet for loven, som det het. Protesten var spontan og uorganisert. I løpet av få dager var den fysiske beleiringen av truede institusjoner på plass. Etter hvert har titusener sluttet seg til, og raseriet rettes mot en statsminister som lager lover etter eget forgodtbefinnende og som frikjenner både seg selv og sine medarbeidere i prosessen.

Siden mai i fjor, da Silvio Berlusconi ble statsminister for annen gang, har parlamentet vedtatt en rekke lover som gir straffefritak, eller tilnærmet straffefritak, for falsk regnskapsførsel og skatteflukt – noe Berlusconi selv har vært tiltalt for. Statsministeren har på alle måter søkt å hindre domstolen i Milano fra å straffeforfølge en nær venn og alliert, Cesare Previti, som er satt under tiltale for korrupsjon. Han har videre lagt restriksjoner på alt rettslig samarbeid med andre land, noe som ikke minst rammer en Geneve-basert etterforskning med forgreininger til Berlusconi selv. Og sist, men ikke minst, har parlamentet nå vedtatt en lov som gjør det mulig for Berlusconi å beholde hele sitt forretningsimperium til tross for at han altså er statsminister i Italia.

Den siste loven, som regulerer såkalte interessekonflikter, ble vedtatt den 28. februar, med 308 stemmer av de i alt 310 parlamentarikerne som var tilstede. Opposisjonen valgte å forlate bygningen og boikotte avstemningen, med den følge at 320 parlamentarikere var fraværende da loven ble vedtatt.

Den nye loven spenner beina under en gammel og god regel i italiensk politikk, om at en som nyter godt av statlige konsesjoner ikke kan sitte i ledende posisjoner i landet. Berlusconi har konsesjon til å drive sine tre private tv-kanaler, og var av den grunn ikke valgbar til statsministerembetet i 2001. Det har derfor vært et krav fra opposisjonen i parlamentet at Berlusconi måtte selge sine tv-kanaler og resten av sitt forretningsimperium, som også omfatter avisa Il Giornale, et forlag og et reklamebyrå.

Med vedtaket i parlamentet på plass, er Berlusconi i en situasjon hvor han både kan sikre konsesjonene til sine egne tv-kanaler, samtidig som han kan skalte og valte med det statlige tv-selskapet RAI. Det har han da også gjort; dels ved at han har nektet RAI å selge ut avdelinger som ville gitt penger i kassa; dels ved at han har opprettet et administrativt råd som skal overvåke RAIs sendinger.

Loven om interessekonflikter kommer opp for Senatet seinere i år. Når den blir vedtatt der, vil Italia befinne seg i en helt unik situasjon i Europa; nemlig at én mann har de facto monopol på alle tv-sendinger i landet. For opposisjonen handler det både om medienes og om domstolenes uavhengighet, og det er denne bekymringen som har fått grasrota ut på gatene for å protestere mot de “avskyelige” og “skammelige” lovene som regjeringens solide flertall i parlamentet har gjort mulig.

En “grasrot” som i stor grad består av intellektuelle på venstresiden, og hvor filmregissøren Nanni Moretti har spilt en sentral rolle.

Ørefik mot Oliventreet

Opprøret er nemlig ikke bare rettet mot Silvio Berlusconi og hans regjering. Det er også rettet mot en venstreside som har spilt seg selv totalt ut over sidelinja i møtet med en målbevisst og sterk høyreregjering.

Eller kanskje heller ekstremhøyre-regjering. Berlusconi styrer Italia sammen med separatistene og rasistene i Lega Nord, og det gamle Mussolini-partiet MSI som etter hvert har kledd seg opp i nye klær og tatt navnet Alleanza Nazionale.

Silvio Berlusconi er den ubestridte lederen av denne alliansen. Men som en god nummer to kommer postfascisten Gianfranco Fini, og som nummer tre fremmedhateren Umberto Bossi.

Det var denne koalisjonen som vant valget i mai i fjor, etter at Oliventre-alliansen hadde kastet bort valgseieren i 1996 på indre stridigheter og rivalisering. I løpet av noen år så italienerne hvordan Oliventre-alliansen skiftet statsministre som andre skifter skjorte, og i 1998 – da bittelille Rifondazione Comunista trakk støtten til regjeringen – var det hele endelig over.

Det førte til et valgskred for Berlusconi tre år etter, men ikke til noen konsolidering av Oliventre-alliansen. En flik av opprøret mot Berlusconi er derfor rettet mot nettopp venstresiden i italiensk politikk, som ikke turde å ta et valg i 1998 fordi det ville gi høyresiden en lett seier.

Men det var nettopp dette – skriver Nanni Moretti i det som har blitt bevegelsens manifest – som gjorde at Berlusconi med rette kunne omtale den nye regjeringen til Massimo D´Alema som ikke-legitim. Det var en fruktbar strategi, ikke minst i forhold til Oliventre-alliansens katolske velgere som så D´Alema-regjeringen som et svik mot valgseieren i 1996.

Nanni Moretti flesker i det hele tatt løs mot en venstreside som har gjort lite riktig siden midten av 90-tallet. Under en samling på Navona-plassen i Roma i januar sa Moretti at “med disse lederne i Oliventre-alliansen vil vi aldri vinne noen seier.”

Det økte presset på Oliventreet, som seinere har forsøkt å slutte seg til det gryende opprøret. At opposisjonen forlot parlamentet da loven om interessekonflikter ble vedtatt den 28. februar, var en markering fra alliansens side overfor rasende venstre-velgere som ønsker nye ledere i en slagkraftig opposisjon.

De nye heltene

Venstre-intellektuelle og “det sivile samfunnet” har nemlig fått nye helter, som har blitt spydspisser for “den lille revolusjonen.” Det er professor Francesco Pardi, kalt Pancho, en gammel 68´er og maoist som mange ser for seg i en lederposisjon i Oliventre-alliansen. Det er den gamle aristokraten og avgåtte statsadvokaten i Milano, Francesco Saverio Borelli, som har blitt faneføreren for kampen om domstolenes integritet. Og det er Antonio Di Pietro, som sammen med Borelli var en av hovedaktørene i “mani pulite” for ti år siden.

Litt på siden av det hele, foreløpig, befinner det seg en fjerde mann. Det er lederen for den største fagorganisasjonen CGIL, Sergio Cofferati, som målbærer en videre protest mot Berlusconi, nemlig kampen mot de mange angrepene på sosiale og faglige rettigheter.

Det er en kamp som fagrørsla har ført siden desember, og den går konkret på at regjeringen vil fjerne oppsigelsesvernet i bedrifter med mer enn 15 ansatte. Den 5. april har CGIL varslet generalstreik, og da vil det nok bli mange på gatene i Italia – et opprør mot dem som tror at alt kan kjøpes for penger, som det heter blant rasende italienere.

Gratis prøve
Kommentarer