En legende er borte

Ray Charles oppfant soul og viste at svarte også kunne synge country. 10. juni inntok geniet pianokrakken i himmelen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mandag 21. juni sto et talende innlegg på trykk på Dagbladets debattsider, gjemt bort nederst i «kort og godt»-spalta. «Nå har jeg ventet over ei uke på at Dagbladet skulle komme med en skikkelig artikkel om Ray Charles, men nei: En halv enspalter dagen etter er alt jeg har sett,» skrev Lars O. Grytli fra Oslo. Ray Charles var en gigant i 1900-tallets musikkhistorie, men i Norge har 71-åringens dødsfall, som følge av lever-kreft, bare unntaksvis vært nevnt i noe mer enn notisform.

Ånden og kjødet

Ray Charles oppfant soul nærmest på egen hånd. Med 1954s hitsingel «I Got a Woman» tok han gospelmusikken og paret det med kjødets lyst. Han sang «this little girl of mine» istedenfor «this little light of mine», og den åndelige gospelmusikken handlet plutselig om høyst verdslige lyster. Charles fikk en lang rekke hatbrev fra prester som mente han tilsmusset gospelmusikken.

Dragkampen mellom kjønnsmarkedet og festlivet lørdag kveld og søndagens anger og kirketid har vært et viktig element i amerikansk soul siden – fra Al Green til Usher.

Fredag 18. juni ble Ray Charles begravd i Los Angeles. Jesse Jackson, Stevie Wonder, B.B. King, Clint Eastwood og 1500 andre hyllet mannen for siste gang, i en gudstjeneste som i god gospeltradisjon var mer fest enn sørgestund.

– Himmelen hadde behov for musikk, så Gud sendte bud på Ray Charles. Vi er her for å feire i dag, sa pastor Robert Robinson.

– Det var han som lærte oss alt om rhythm’n’blues, countrymusikk og gjenskapte vår interesse for patriotiske sanger. Alt han rørte ved ble briljant, sa Clint Eastwood.

– Blind, ikke dum

Ray Charles Robinson ble født i Albany, Georgia, i 1930, og ble blind da han bare var seks år gammel. «Du er blind, ikke dum,» sa moren, og unge Ray lærte seg raskt å lese noter, samt å spille piano, klarinett, trompet og saksofon. Han begynte å spille på nattklubber i Florida, inspirert av Nat «King» Cole og Charles Brown, og platedebuterte med «Confession Blues» i 1949.

Karrieren skjøt fart da han fikk kunstnerisk frihet av Atlantic Records i 1952, de fant ut at det var mye mer lønnsomt og effektivt og la Charles styre musikken på egen hånd. Etter gullårene på Atlantic, gikk han i 1959 videre til plateselskapet ABC, der han fikk en giganthit med en versjon av Hoagy Carmichaels «Georgia On My Mind». I 1962 visket han vekk grensene mellom country, r’n’b og pop med to plater med tittelen «Modern Sounds in Country & Western Music».

I 1964 fikk karrieren en nedtur da Charles ble arrestert for besittelse av heroin. I etterkant beveget han seg mer mot streit pop, storbandmusikk og easy listening, og ga ikke lenger ut like udødelige sanger som i de ti årene fra gjennombruddet i 1954. Fra 1980-tallet trappet han ned plateinnspillingene, og turnerte isteden verden rundt med sine gamle slagere. «Strong Love Affair» (1996) ble hans siste studioalbum.

Platejungel

Hvor skal du så begynne dersom du ønsker å sette deg inn i geniets musikk. Robert Christgau i magasinet Rolling Stone har satt seg inn i Charles’ nærmest uoverkommelige diskografi. Vi snakker om rundt 60 album, og godt over 200 samleplater. Flere av hans beste album er ikke tilgjengelig på CD.

Christgau anbefaler den femdoble CD’en «Genius and Soul: The 50th Anniversary Collection» (Rhino) fra 1997. Med sine 102 spor er samlingen essensiell musikkhistorie. Er du like gnien som Ray Charles selv, er den doble «Ultimate Hits Collection» (Rhino) et godt alternativ. Legendens tidlige jazz/blues-år er samlet på «Birth of a Legend 1949-1952» (Ebony), mens Charles’ neste epoke dokumenteres på «The Birth of Soul: The Complete Atlantic Rhythm & Blues Recordings, 1952-1959» (Atlantic). Tittelen er riktig nok noe overdrevet, for med unntak av «I Got a Woman» og «I Believe to My Soul» handler dette om rhythm’n’blues. Hans to «Modern Sounds in Country & Western Music»-plater er dessverre bare tilgjengelig på den fire CD’er sterke «Complete Country & Western Recordings 1959-1986», som byr på flere tvilsomme countrylåter enn du trenger.

«Ray Charles in Concert» (Rhino) er et av mannens beste konsertalbum, mens flere album fra ABC-katalogen er album gitt ut på CD. «Sweet and Sour Tears» (Rhino) – et konseptalbum om å gråte – er blant de beste, og vi kan trygt tillate oss å gråte en skvett eller to for Ray Charles.

---
DEL

Legg igjen et svar