En landbrukspolitikk for framtiden?

Utviklingen av landbruket i mange vestlige land er i dag preget av forkjemperne for friere handel og deres krav om å redusere landbruksstøtten. I den grad støtten skal opprettholdes, er kravet fra disse politiske og økonomiske miljøene at den skal koples fra produksjonen. I forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) blir slik frikoplet støtte kalt grønn. […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Utviklingen av landbruket i mange vestlige land er i dag preget av forkjemperne for friere handel og deres krav om å redusere landbruksstøtten. I den grad støtten skal opprettholdes, er kravet fra disse politiske og økonomiske miljøene at den skal koples fra produksjonen. I forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) blir slik frikoplet støtte kalt grønn. Er slik støtte egnet til å sikre produksjon av mat og fellesgoder i et land som Norge? EU er det området som nå forsøker frikopling av støtte i størst grad. De har nylig reformert landbrukspolitikken sin, og støtten skal tildeles uavhengig av hvor mye eller lite gården produserer framover. Målsettinger er å øke den internasjonale konkurransekraften gjennom større markedsstyring og å begrense landbruksbudsjettet.

Når jordbruksstøtten frikoples fra produksjonen betyr det at EU-støtten til landbruket skal utbetales gjennom produksjonsnøytrale ordninger. Dvs. at EU-støtten skal gis enten basert på gårdens areal etter en regional modell der forskjellige regioner har varierende støttesatser per mål, eller som støtte basert på gårdens historiske produksjon. Det er også mulig å velge en kombinasjon av disse. Vil man unngå for mye omfordeling, velges en historisk modell der all støtte vil bli gitt etter tidligere produksjon. Om en legger mest mulig på arealet, innebærer det en omfordeling fra bruk med lite til dem med mye areal.

Når EU-støtten ikke lenger gis i forhold til produksjon betyr det at gårdsdriften må tilfredsstille visse minimumskrav for å få støtte. Det er krav knyttet til dyrevelferd, miljø, hevd av jorden, m.m. Produksjon utover minimumskravene må dekkes av råvareprisen alene. Det er enighet om at reformen vil øke byråkrati og kostnader i landbruksforvaltningen. Dette skjer bl.a. gjennom økt kontrollbehov knyttet til oppfølging av minimumskravene. Professor Vatn ved UMB (tidligere NLH) har beregnet at administrasjonskostnadene ved for eksempel Spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap (STILK) er om lag 46 prosent, mens investeringstilskudd til miljøtiltak er 20 prosent. På den annen side er adm. kostnader ved pristilskudd på melk 0,2 prosent og areal- og kulturlandskapstilskudd 0,9 prosent. Dette er ikke argument mot å ha spesifikke tiltak, men vi ser at pengene blir brukt langt mer effektivt dersom de gis som generell produksjonsstøtte.

Det er altså vesentlig billigere å få fellesgoder som kulturlandskap, bosetting, biologisk mangfold, mv. koplet til matproduksjonen, framfor å ha én politikk for produksjon av mat og én for produksjon av fellesgoder. Det er naturlig, fordi disse godene henger sammen – produserer du mat får du også et kulturlandskap, men ikke nødvendigvis omvendt. Frikopling av mat og fellesgoder handler også om bondens motivasjon. Undersøkelser, slik som gjennomført av professor Vatn, bekrefter at bonden sterkt ønsker å produsere kulturlandskapet sammen med maten, men at produksjon av mat er det viktigste. Dersom matproduksjonen tones ned, svekkes bondens motivasjon som landskapspleier.

Et spørsmål i kjølvannet av EUs frikopling, er om det vil være politisk støtte for et system som ikke stimulerer til produksjon? Vi frykter at det over tid kan utvikle seg en situasjon hvor man ser på frikoplet – grønn – støtte som unødvendig, fordi den produksjonen man har, drives med utgangspunkt i markedsprisene, likevel. Til sammenlikning har USA nylig forlatt en politikk som hadde til hensikt å øke frikoplingen av jordbruksproduksjonen. Årsaken var at lønnsomheten for bøndene ble for dårlig, noe som førte til politisk press for å få tilbake en mer produksjonsrettet landbrukspolitikk.

Ett av målene med dagens landbruksstøtte er å utjevne produksjonskostnadene innen og mellom land. Når støtten frikoples fra produksjonen vil den utjevnende effekten forsvinne helt. Frikopling vil derfor sannsynligvis få konsekvenser gjennom omfordeling av produksjon mellom regioner i samme land og det legger også grunnlaget for endrede konkurranseforhold mellom land. I Norge betyr det at de distrikt som har høyest produksjonskostnader kommer enda dårligere ut i konkurransen enn tilfellet er i dag, og mer av produksjonen vil bli flyttet til områdene rundt Oslo-, Trondheims- og Hafrsfjorden, samt Mjøsa. Telemarksklandbruket blir en av taperne i et slikt system.

Full frikopling av jordbrukstøtte gir mer byråkrati, dyrere kulturlandskap, mer markedsstyring, favorisering av de områdene med billigst produksjon og lavere motivasjon hos bonden. Som supplement til øvrige ordninger er det i et totalbilde fornuftig å ha noe frikopling. Det har vi allerede i Norge i dag, men en fullstendig frikopling kan gi en rekke utilsiktede konsekvenser.

---
DEL

Legg igjen et svar