En kystfisker som trives

Han kjenner seg ikke igjen i krise-beskrivelsene av kystfiskerne. Kvoten er liten og prisene er lave, men vi kystfiskere er vant til svingninger, sier Paul jensen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fiskeriminister Svein Ludvigsen varslet fredag at det er for mange fiskere i norsk fiskerinæring og at han vil ha flere av dem til å slutte. Han hevdet samtidig at hvis ikke han sørget for at disse kom ut av yrket, så ville langt flere miste muligheten for å drive som fiskere. Regjeringen foreslår i en stortingsmelding at det innføres tiltak som skal tilpasse kapasiteten i kystfiskerflåten bedre til ressursgrunnlaget. Kvotene fra fartøyer som tas ut av fisket overføres til de som blir igjen, slik at alle gjenværende kystfartøy etter hvert vil få økte kvoteandeler og bedre økonomi, mener regjeringen.

Fiskeriministeren foreslår blant annet at det innføres en strukturkvoteordning for kystfartøy i adgangsbegrensede fiskerier i størrelsesgruppene 15 til 21 meter og 21 til 28 meter. Det skal etableres et strukturfond som skal gi kondemneringstilskudd til kystfartøy under 15 meter. Det blir også lagt opp til at 80 prosent av kvoten fra et fartøy kan overføres til en eller flere andre båter. De siste 20 prosentene av kvoten fordeles blant alle de gjenværende fartøyene i denne fartøygruppen.

Ludvigsen forstår ikke

En av de som hørte nøye etter det fiskeriministeren sa på fredag, og som nøye vil studere stortingsmeldingen om strukturtiltak i kystfiskerflåten, er Paul Jensen. Han er nestleder i Norges Kystfiskerlag og driver fiske med båten sin îFidelî. Sammen med 10-15 andre båter driver de fiske fra Tromvik på Kvaløya nord for Tromsø by.

Selv bor han i Ersfjordbotn, ca tre mil fra der båten ligger. De måtte flytte båtene til Tromvik for noen år siden fordi havna i Erdsfjorden ikke er god nok, og det har ikke vært aktuelt å gjøre noe med den.

Paul Jensen har vært fisker siden midt på syttitallet. Først var han med som mannskap i et par år før han i 1978 kjøpte seg båten îFidelî, som er av Viksund-typen. En båttype som det flere tusen av i det nordlige atlanterhav. Båten er god i sjøen og sikker. Paul driver båten alene.

– Jeg lever bra med den kvoten jeg har, men det hadde ikke vært mulig å få til å gå rundt hvis jeg måtte ha en fisker til med om bord.

Han er svært skeptisk til politikken som dagens regjering fører, og tror ikke at de forstår konsekvensene av det de planlegger.

Paul Jensen sier at det ofte er vanskelig å forholde seg til det som kommer fra Fiskeridepartementet og fiskerimyndighetene.

– Det virker som om departementet ikke er i stand til å skille mellom overkapasitet og overinvestering. Det virker som om departementet heller ikke er tilstrekkelig oppmerksom på at kystflåten er en ytterst lite homogen gruppe, og at det er store variasjoner i tilgjengelighet på fisk alt etter hvor en geografisk er og hvilken årstid vi er inne i.

Overinvestering farlig

Det blir påpekt at det er en stor overkapasitet i fiskeflåten, også i kystflåten. Påstanden får fiskeren til å ryste på hodet og påpeker at fiskeriministeren tar hele flåten under et uten å se nærmere på forskjellene i næringa.

– Konsekvensen av overkapasiteten er ikke entydig. Mens deler av kystflåten har lave utgifter ved å holde kapasiteten ved kai har andre så store kapitalutgifter at de ikke klarer å drive lønnsomt.

Fiskerinæringa har valgt to strategier etter at fartøykvotene ble innført tidlig på nittitallet. Den ene gruppen har valgt kostnadsreduksjoner som strategi for å oppnå lønnsomhet i kystflåten innenfor lave fartøykvoter. Denne gruppen kombinerer lokale kunnskaper med moderne fiskeletings- og navigasjonsutstyr og de bruker såkalte passive redskaper som line, garn og juksa. Måten denne gruppen driver på gjør det mulig å holde kostnadsnivået på et lavt nivå, og dermed kan de drive lønnsomt selv med lave kvoter. En annen gruppe har valgt å investere i nye og større båter for å kunne delta i fiske på så mange arter som mulig. Investeringene krever at de deltar i flere sesongavhengige fiskerier, og investeringsnivået gjør at de må fiske så mye som mulig så raskt som mulig for å oppnå lønnsomhet. En lønnsomhet som mange ikke oppnår gjennom dagens system.

Paul Jensen tilhører gruppen som har valgt den første løsning. Han holder kostnadsnivået lavt og har tilpasset aktiviteten til den kvoten han har i dag.

– For meg ser det ut til at begge gruppene kommer i klemme på grunn av de forskjellige reguleringsordningene som har vært. Men det ser ut til at departementet har vært mest opptatt av de som har satset på høyt investeringsnivå, frem for de som har tilpasset aktivitetsnivået med den kvoten de har fått tildelt, sier Paul.

Han understreker at det er en merkelig politikk som drives med hensyn til krav om lønnsomhet.

– I det øvrige næringsliv er det viktig at lønnsomheten er den enkelte næringsutøvers ansvar, mens det i fiserinæringa gis fordeler til de som ikke har klart å drive lønnsomt.

Gjerne overkapasitet

Paul Jensen sier at det ikke trenger å være noe galt i å ha en overkapasitet i fiskeflåten. Det kan være gunstig både for den enkelte fisker og for næringa som så, mener han. Norges Kystfiskarlag har gitt uttrykk for samme syn.

– Overkapasiteten kan åpne for at det kan satses mer på å redusere utgiftene, samtidig som fiskerne kan satse mer på å få den beste og største fisken, og ikke minst få bedre kvalitet. Men når myndighetene skal se på hvordan de skal utnytte denne overkapasiteten og eventuelt skjære ned på flåten, da er det viktig at de utnytter den overkapasiteten som driver mest ressursmessig forsvarlig, og heller fase ut den mest ressursskadelige overkapasiteten.

Paul Jensen sier at det er betydelig vanskeligere med overinvesteringene i hele fiskeriflåten, fordi den setter både den enkelte fisker og hele næringa i en tvangssituasjon.

Norges Kystfiskarlag har gjort en stor og omfattende jobb for å belyse egne medlemmers situasjon, og de har lagt frem en rekke argumenter for fiskeriministeren, uten at denne har tatt dette til etterretning i stortingsmeldingen.

Vil på banen

Paul Jensen sier at for kystfiskarlaget er det viktig at en eventuell kondemneringsordning målrettes.

– Det kan skje ved at den delen av overkapasiteten som driver minst bærekraftig må reduseres. Kondemneringsmidlene bør rettes mot havfiskefartøyene og trålerne. Disse frigjorte kvotene skal siden føres inn i den delen av flåten som driver mest bærekraftig, det vil si kystflåten og de som driver med passive redskaper.

Paul Jensen ser også for seg at det kan brukes en del kondemneringsmidler i kystflåtegruppen. Her bør det særlig satses på å få ut de båtene som har problemer med å tilfredsstille dagens krav til arbeidsmiljø og kvalitetsbehandling av fisk.

– Men det er også viktig at det tas hensyn til at de driftsformene som krever gode lokale kunnskaper. For kommende generasjoner er det viktig å sørge for at lokalkunnskapen om vår kyst bevares i lokalmiljøene. Dette kan vi sikre ved å gi de mest aktive fiskerne i gruppe 2 adgang til gruppe 1.

Enkelt sagt kan en kalle gruppe 1-fiskerne for yrkesfiskere, mens gruppe 2 blir alle andre som av ymse årsaker ikke lever opp til de kravene som myndighetene har satt. For fiskerne i Gruppe 2 er det svært vanskelig å oppnå adgang til Gruppe 1.

– En slik åpning vil kunne gi økt konkurranse blant kystfiskerne.

Paul Jensen håper at et flertall på Stortinget vil stoppe planene til Svein Ludvigsen.

– Etablering av et adelskap i fiskerinæringa vil ikke fremme den konkurransen som er nødvendig for å utvikle næringa videre, sier Paul Jensen.

---
DEL

Legg igjen et svar