En kosmopolitt er død

Men dissidenten, internasjonalisten, den intellektuelle Susan Sontag har fortsatt noe å lære oss.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Født 16. januar 1933 i New York med en alkoholisert mor og en far som omkom da hun var fem. Død 28. desember 2004 av leukemi samme sted. I mellom ligger Susan Sontags liv og virke i et voldsomt men fruktbart samspill med tiden rundt – det 20. århundrets dramatiske politiske og sosiale brytninger.

Sontag har vært innom alle de prominente universitetene, fra Berkley, via Oxford og Harvard, innom University of Chicago og Colombia i New York, til Sorbonne i Paris. Men det er ikke som akademiker i streng forstand hun har gjort et varig inntrykk, det er som samfunnsmessig engasjert intellektuell.

Med et skarpt blikk for estetiske og moralske problemstillinger knyttet til den vestlige kulturtilstand, tok hun steget inn i den offentlige sfære med essayet «Notes on Camp» fra 1964. «Slik ble hun avantgard-ideolog og leverte et hardt angrep på den klassiske fortolkningstradisjonen. Istedenfor å forsøke å avkle kunstens «dypere» mening, bør man lese dens overflate på jakt etter en ren sanselig opplevelse. Hun ble dermed en av de første som satte alvorlige spørsmålstegn ved skillet mellom høykultur og lavkultur.

Etter å ha fått en kreftdiagnose i 1976 vendte hun oppmerksomheten mot samfunnets holdninger overfor sykdom og den syke. Hun har også gitt ut fire skjønnlitterære bøker, hvorav en av dem – The Vulcano Lover – er oversatt til norsk.

I et essay som ble publisert den 28. september 2001, skrev hun om terrorangrepene mot WTC og Pentagon: «Where is the aknowledgement that this was not a «cowardly» attack on «civilization» or «liberty» or «humanity» or «the free world», but an attack on the world’s self-proclaimed superpower, undertaken as a consequence of specific American alliances and actions?»

Resultatet ble en storm av reaksjoner og beskyldninger om anti-amerikanisme.

Men på tross av uttalelser som at «den hvite rase er jordens kreftsvulst», er hun ingen entydig venstreradikaler. I 1982 tok hun ordet under en støtteaksjon til fordel for Solidaritet, og kalte undertrykkingen av reformbevegelsen for «fascisme med et menneskelig ansikt».

Senere angrep hun venstresiden for ikke å ha støttet militære intervensjoner i Rwanda og Bosnia. Til det beleirede Sarajevo reiste hun 11 ganger, blant annet for å sette opp Mens vi venter på Godot i den krigsherjede byen. Det ble lagt merke til: I Sarajevo har borgermesteren erklært at byen kommer til å gi en gate navn etter henne.

Av i alt 17 bøker er den mest lest ved siden av Illness as Metaphor fra 1978, Om fotografi som kom ut to år tidligere. Ina Blom, som har skrevet etterordet i den norske oversettelsen, siterer Sontags bok: «Strengt tatt forstår man ingenting ved hjelp av et fotografi.» Så fortsetter Blom: «For kameraets gjengivelse av virkeligheten skjuler alltid langt mer enn det viser… Fotografiet, som presenterer et fastfrosset snitt i tid og rom, fremmer forvandling og fremmedgjøring heller en forståelse… [Hun avviser] fotojournalistenes drøm om å vise hva som foregår der ute – massegraver, folkemøter, heltedåder – slik at publikum kan forstå

Betydningen av et slik perspektiv slår oss når vi ser bildene fra den grusomme katastrofen i Sørøst-Asia. Bak snittene i tid og rom, finnes en altomfattende ødeleggelse av kystområdene i land etter land. Katastrofen som totalitet kan disse bildene aldri gi oss, og vi fristes til å spørre: Gir de et representativt bilde? Sannsynligvis ikke.

Sontag argumenterer for at mengden av bilder vi konfronteres med i vår visuelle kultur gjør oss blaserte. Vi mister evnen til å leve oss inn i andres liv.

Men som så ofte før revurderer Sontag tidligere påstander i lys av ny innsikt.

I 2003 kom Regarding the Pain of Others, også den oversatt til norsk og gitt ut på Pax. Her gjøres oppfatningen om krigs- og katastrofefotografienes blaserende effekt til gjenstad for revisjon. Bilder gjør oss også til vitner, noe som i sin tur kan utløse sympati. I disse dager kan det gledelig nok synes som om sympatien rår grunnen. For Susan Sontag kom det til å gjelde uavhengig av antall norske ofre. La oss håpe det også gjelder for oss andre.

---
DEL

Legg igjen et svar