En klok radikalisme

– Jeg vil unngå den nihilistiske fellen. Og si adjø til mellomkrigstidens paparazzifilosofer.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Det er en forskjell på godt og ondt, sier Nina

Witoszek.

– Og det må vi ikke glemme, selv om det hverken er populært eller lønnsomt å si det, tilføyer hun.

Ifølge professoren lideren den kulturelle tilstanden i Norge mer under en viss form for kulturradikal innflytelse enn under innflytelsen fra de verste Hollywood-filmene.

– Og vet du hvorfor jeg mener det, spør hun.

– Nei.

– Jo, fordi den naive Hollywood kitsch som oftest skiller klart mellom «good guys» og «bad guys». Slik bidrar den til moralsk skolering. Den nye postmoderne kulturradikalismen, som er under innflytelse av en del franske filosofer, har derimot i stor grad bidratt til å utslette skillet mellom godhet og ondskap, sannhet og løgn.

– Tenker du på noen spesielle franske filosofer?

– Derrida, Baudrillard, Althusser. Jeg mener deres utslettelse av skiller og underminering av sannhetsbegrepet fører oss i den verdinihilistiske fellen.

Fra Polen

La oss prøve å få bedre tak på de farene Witoszek ser i denne formen for kulturradikalisme.

Den polskfødte forfatteren og forskningslederen som for tiden er å finne på Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo, fortsetter:

– Vi må skille mellom to former for kulturradikalisme. På den ene siden den postmoderne kulturradikalisme, som jeg er veldig skeptisk til. På den andre siden en intellektuell radikalisme med klokskap og visdom som mål. Den kan være så radikal den bare vil, men så lenge den handler om å utforske posisjoner og standpunkter, bringe nye perspektiver inn i

debatten og bidra til et forsvar og en videreutvikling av kulturen og det humanistiske prosjektet, er jeg positiv.

– Utdyp.

– Den postmoderne kulturradikalismen har en rekke kjennetegn. For det første ble dens tre f-er – fornuft, fremskritt og frihet – tomme slogans etter murens fall. Under kommunismen fungerte f-ene som et alibi for å lansere et edelt og oppløftende samfunnsprosjekt. Og samtidig brukte denne typen radikalisme Machiavellis midler – særlig på 50-, 60- og 70-tallet. Den var ikke redd for å gå over lik og underminere menneskers verdighet for å få utopien realisert. Marx, Mao og Machiavelli gikk hånd i hånd.

Videre mener Witoszek at den postmoderne radikalismen unngår å se kompleksiteten i den menneskelige tilværelse – den reduserer alt til maktkamp.

– Den er monistisk – alt dreier seg om dette ene. Det blir reduksjonistisk slik Freud reduserte alt til å handle om seksuelle drivkrefter, forklarer hun.

For det tredje innebærer den ansvarsfraskrivelse. Ved å fremheve og feire det kollektive fremfor det individuelle flykter kulturradikalismen fra konsekvensene av personlige valg. Ved å betrakte innbyggere av tidligere kolonier som passive ofre for amerikansk imperialisme har den en tendens til å overse og unnskylde all volden som disse samfunnene har påført seg selv. Slik ser mange radikale intellektuelle på tragedien i Bosnia for eksempel: Vestlig imperialisme forårsaket folkemordet. Serbere, kroater og muslimer har ikke en flik av ansvar.

Det finnes også et fjerde kjennemerke, skal vi tro Witoszek.

– Jeg tenker på tendensen til å utslette skiller og forskjeller mellom begreper og

fenomener. Den relativistiske holdning som preger dagens kulturradikalisme beskriver en verden hvor det er mindre og mindre forskjell mellom fred og krig, offer og bøddel, sivilisasjon og barbari. Det finnes ingen sannhet og ingen fakta, bare mediamanipulasjon. Da jeg studerte i Oxford hørte jeg en professor som påsto at det var mer demokrati i Gulag enn i Vesten – fordi alle fangene var virkelig like. Det er den typen relativisme som er uhyre farlig, sier hun.

Verdinihilisme?

Kulturradikalismen, forstått som arven etter Sigurd Hoel, Arnulf Øverland og Helge Krogh, var aldri verdinihilistisk i ordets egentlige forstand, selv om den forestillingen har fått et visst fotfeste. Jon Hustad skrev for eksempel i Skolen som forsvann fra 2002: «Soga om kulturradikalismen er soga om då toleranse vart erstatta med likesæle.»

Jon Elster, som har skrevet om kulturradikalismen i Pax-leksikon (1980), sier det imidlertid slik: «Kulturradikaleren er engasjert, ofte indignert på grensen til moralisme – i Max Webers terminologi står han for en sinnelagsetikk, i motsetning til ansvarsetikken.» For ham er det altså en klar verdiorientering i kulturradikalismen.

Men denne tradisjonen har heller ikke vært opptatt av å unngå den nihilistiske fellen Witoszek identifiserer. Historisk har den snarere markert motstand mot for tette former for fellesskap, mot streng normativ styring av livene våre. Mot den strenge seksualmoralens, den pietistiske religionenes, kvelning av det livsbejaende.

– Hvordan stiller du deg til den tradisjonelle kulturradikale kampen mot «mørkemenn», mot autoritære former for fellesskap og mot overdreven normativ styring?

– Her må vi se ting i et historisk perspektiv. I motsetning til den postmoderne radikalismens opphevelse av absolutter, var den gamle kulturradikalismen bygd på dogmer og hadde prekenen som retorisk forbilde. Det høres kanskje ut som en motsigelse – men samtidig som den tradisjonelle kulturradikalismen kjempet mot religion, var den en religon «by other means». Slik var den en etterfølger av det 19. århundrets prestevelde.

– Og dermed…

– Og dermed slår både motdagistene og mellomkrigstidens radikale trekløver meg som en blanding av religiøse forkynnere og kvasi-europeiske paparazzifilosofer med eget bord på teaterkafeen.

– Så heller ikke dette er hva du vil kalle en «klok radikalisme»?

– Nei, snarere tvert imot. Det var en radikalisme berøvet for dybde. Det er ikke noe inspirerende eller tankevekkende ved deres arbeider – i alle fall ikke for meg. Og jeg måtte jo lese mye marxistisk-leninistisk vrøvl i min ungdom. Det kan være jeg misforstår dem, men i mine øyne påvirket disse kulturradikale veteranene den norske kulturen i negativ retning. De introduserte overfladiskhet som manér i den kulturradikale tenkningen. De dyrket antiintellektuelle holdninger. I den forstand brukte de like mørkemannsaktige metoder som dem de skulle bekjempe.

Falsk egalitarisme

– Hva mener du selv, da? Om autoritære former for fellesskap og overdreven normativ styring?

– Vi er ikke ferdige med å søke svar på hvor grensene går for hva vi kan gjøre og ikke gjøre innenfor våre offentlige og private livssfærer. Likevel har jeg ingen tro på å fornekte normative begrensninger. Den radikalismen jeg tror på handler om å bevare spenningene og skillene mellom frihet og ansvar, offer og bøddel, krig og fred, det sakrale og det profane og så videre.

– Forklar.

– Dersom alle dager blir søndager, så forsvinner også søndagen. Dersom alt blir hellig, så forsvinner det hellige. Dersom alt blir frihet, så forsvinner ansvaret.

Den postmoderne kulturradikalismen har ødelagt en hel del, nettopp fordi den hadde som mål å fjerne spenninger som kulturen baserer seg på, mener Witoszek.

– Min hypotese er at mister vi distinksjoner, så mister vi noe vesentlig i det humanistiske prosjektet, sier hun.

I forlengelsen av dette ligger det en totalitær fare, tror Witoszek.

Derfor trekker hun frem et sitat fra det man gjerne kaller den første kulturradikaler, nemlig den franske filosofen Voltaire: «I may disagree with what you have to say, but I shall defend to the death your right to say it.» Det utgjør hennes forståelse av pluralisme. Og den kolliderer fundamentalt med det hun ser som den postmoderne kulturradikalismens falske egalitarisme – nok en grunn for henne til å være skeptisk.

Uranilovka

– Det store utjevningsprosjektet i sovjet ble kalt «uranilovka» og det handlet om å diskreditere all høykultur fordi den visstnok fremhever sosiale forskjeller. Men all kunst er basert på hierarkier – all kultur er basert på distinksjoner. Uranilovka i sin ytterste konsekvens ender med å gjøre kulturen til kitsch – billig og falsk lykke skal fylle behovet for livsmening.

– Og dette mener du også å se i Norge?

– Ja. I Norge er det vanlig å skylde på «amerikanisering» eller «kommersialisme» når man kritiserer tabloidisering i mediene og trivialisering i kulturlivet. Men er det ikke heller et resultat av de norske radikale intellektuelles kamp for å bekjempe høykulturen?

– Tja, kanskje.

– Det er jo 1960-tallets gamle radikalere og venstreintellektuelle som bestemmer i dagens kulturliv og i mediene. Det er de som fordummer, ikke amerikanerne – lets face it. De har bedrevet en merkelig selvforakt og en kamp mot sin egen elitekultur de siste hundre årene.

Metafysikken mangler

Den «uranilovka»-inspirerte kulturradikalismen dreper også den åndelige og metafysiske biten av kulturen, mener Witoszek.

– Spenningen mellom fornuft og transcendens er nyttig og fruktbar i ethvert samfunn. Uten religion og metafysikk mister fornuftens forkjempere sine motstandere – og dermed også sin selvforståelse. Til syvende og sist vil også fornuften som sådan bli borte.

Det er imidlertid ikke bare kulturradikalerne som har skylden for denne situasjonen, ifølge Witoszek. Det har i det hele tatt vært en svak tradisjon for metafysisk debatt i Norge.

– Norge har hatt vekkelsesbølger. Det har vært religiøse spasmer drevet av frykten for å havne i helvete. Men en dyptgående metafysisk refleksjon a la Kierkegaard, har vi aldri hatt. Med noen hederlige unntak – Niels Treschow, A. H. Winsnes, Asbjørn Aarnes og dikteren Stein Mehren – har det metafysiske vært mangelvare i norsk kultur. Kanskje er det rett og slett for kaldt? Kanskje har man heller brukt energi på å hogge ved til peisen enn på transcendentale spekulasjoner?

– Jens Arup Seip sa at Treschow var «en mann som av natur var konservativ og dertil selvstendig til det hovmodige». A. H. Winsnes med «Den annen front» og Asbjørn Aarnes som har redigert antologien Gjensyn med Hallesby er det vel også riktig å plassere i en verdikonservativ tradisjon. Og dette må inn i din «kloke kulturradikalisme»?

– Helt opplagt.

Det humanistiske prosjektet

– Du er svært opptatt av det humanistiske prosjektet og mener kulturradikalismen må ta det opp i seg. Men hva kjennetegner denne humanismen? Hva bør en humansime av og for i dag bestå av?

– Kjernen er medfølelse, selvkritikk, respekt for menneskeverd og vern om den kulturelle hukommelsen. Dette skaper et forsvar mot barbariet – mot dets hemningsløse vilje til å skape en ny verden – nye mennesker i en ny kontekst – på bekostning av den gamle. Da barbarene invaderte Roma og Bysants la de biblioteker, templer og teatre i ruiner og elite ble utryddet. Det samme gjorde kineserne under den såkalte kulturrevolusjonen, som egentlig er den mest antikulturelle revolusjonen som har foregått under solen. Røde Khmer gjorde det i Kambodsja og det samme skjedde i Øst-Europa under kommunismen.

– Og Taliban gjorde seg kanskje skyldig i det samme da de ødela Buddha-statuene i 2001?

– Ja.

– Og amerikanernes manglende forsvar av de irakiske nasjonalskattene etter innvasjonen?

– Nettopp.

– Så barbariske trekk er å finne i både kommunismen, i den fundamentalistiske islamismen og i den amerikanske imperialismen?

– Ja, men å utslette hukommelsen er ikke et prosjekt innen den amerikanske imperialismen. Det er bare et trekk ved krigen – og her ligger den store forskjellen. USA vil ikke utslette alt og bygge en ny verden på ruinene. USA har Guggenheim-museet og de fantastiske bibliotekene i Stanford og på Harvard. Der bevares ikke bare den amerikanske kulturarven, men også arven til andre kulturer. Disse forskjellene må vi ikke tape av syne.

Krig, Irak og USA

Det er på tide å bli en mer konkret. For Witoszeks posisjon har konsekvenser på et politisk plan – blant annet preger den hennes begrunnelse for standpunktet i spørsmålet om Irak-krigens ønskverdighet.

– Du mener som mange at USA har sviktet freden i Irak.

– Ja det er hårreisende hvordan de har fusket, tjusket og tullet.

– Men du støtet krigen. Hvorfor?

– Av og til er det nødvendig å intervenere. I Irak var det slik. Det er uviktig for meg om den egentlige begrunnelsen for intervensjonen var olje. Den som ble torturert av Saddams bødler spør ikke om årsaken til intervensjonen, men takker for friheten. Vedkommende vil bare ha sitt menneskeverd tilbake.

– Og dette mener du uavhengig av Irak-krigens manglende forankring og legitimitet i internasjonale organer? Må vi ikke håpe på en eller annen alternativ internasjonal orden som kan manøvrere gjennom det grumsete farvannet rundt spørsmål om humanitære intervensjoner og forkjøpskriger?

– Jo, det er utrolig viktig at vi jobber videre med legitimeringen. Det vi trenger er klokskap og visdom. Men av og til nytter det ikke lenger med dialog. Bosniakrigen er et eksempel, Rwanda er et annet, og vestmaktenes unnfallenhet overfor Hitler et tredje. Man snakker og snakker – one wines and dines på endeløse møter og konferanser – mens folk dør i tusentall. Vi må ha klokskap og analysere og vurdere om det finnes en dialogpartner.

Europeisk feighet og fortrinn

Et av arnestedene for den moderne totalitarismen finner Witoszek i den radikale islamismen. Hun mener det er et paradoks at radikale intellektuelle i Europa gjør seg til islamismens støttespillere.

– Fienden er jo den samme, sier hun, og fortsetter:

– Da Jürgen Habermas og Jacques Derrida gikk inn for å bygge den europeiske offentlighet på motstand mot USA, gikk de i allianse med totalitære krefter.

– Så Europa kan ikke utgjøre noen fornuftig mellomposisjon i dine øyne?

– Jeg tror Europa kan spille en brobyggerrolle. Men bare dersom alliansen med USA opprettholdes. Europeiske land må fremdeles bevise at de evner å stå sammen og at de er i stand til å kjempe – og om nødvendig dø – for sine verdier.

– Det humanistiske prosjektet du omfavner springer ut av den europeiske opplysningstiden – Voltaire er allerede nevnt. Men hvor spesifikt europeisk mener du dette prosjektet er?

– Noen deler av humanismen – som respekten for andres liv – er universelle. Andre deler er det ikke. Spesielt tenker jeg på det som best fanges i den engelske termen «selfquestioning» – å sette spørsmålstegn ved egen kultur og egne verdier. Ta et skritt til siden, så og si, for å bedrive selvkritikk. Det gjør Europa i en annen grad enn andre kulturer – særlig den muslimske. Og det er et viktig element i det humanistiske prosjektet.

Et liberalt dilemma

– Det du har sagt om Irak, Islam og Europa er svært kontroversielt – særlig innenfor et kulturradikalt paradigme. Thomas Hylland Eriksen omfavnet for eksempel Edward Said og pekte på postkoloniale studier som en kilde til en fornyet kulturradikalisme i et tidligere intervju i serien. Burde man ikke forsøke å bygge ned fiendebilder og vise respekt også for det som reelt sett er annerledes?

– Jo, det er absolutt nødvendig å bygge ned fiendebilder – hvis ikke blir verden et eneste stort Holocaust. Men vi kan ikke overse ondskapen når den løfter hodet. Vi må innse umuligheten og håpløsheten i å skulle bygge ned fiendebildene av en Hitler eller en Stalin og deres bødler. De er og blir uhyrer – og hvis vi ikke vil bekjempe dem, gjør vi oss selv til nyttige idioter.

– Dette minner om det liberale dilemma. Hva skal den liberale gjøre med det antiliberale. Hvor går din grense for hva som er akseptabelt? Hvor langt strekker din liberalisme seg?

– Det er et for stort spørsmål. Vi får ta det i et annet intervju.

---
DEL

Legg igjen et svar