En kamp om troverdighet

Irak-felttoget møter stadig mer veldokumentert kritikk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den amerikanske avisen Washington Post har trykket utdrag fra stjernereporter Bob Woodwards bok Plan of Attac den siste uken. Boken kommer i butikken neste uke, og innholdet i den, som skal være basert på intervjuer med i alt 75 sentralt plasserte kilder i den amerikanske administrasjonen og etterretningen, har vært en godt bevart hemmelighet inntil nå.

Woodward – som er best kjent for sin rolle i Watergate-avsløringene – skriver seg inn i rekken av profilerte kritikere av Bush’ Irak-linje. Fra før omfatter denne FNs sjef for våpeninspektørene Hans Blix og tidligere antiterrorsjef i CIA Richard Clarke. Dessuten har Thomas Powers ytrer liknende bekymringer i The New York Review of Books 1. april. Han har studert etterretningssystemet i USA i en mannsalder og har tidligere gitt ut bøker som Intelligence Wars: American Secret History from Hitler to al-Qaeda, og er dermed verdt å lytte til.

Hovedbeskyldningen, også hos Bob Woodward er at «bevisene» som ble forelagt verden i forkant av krigen var et bestillingsverk – presidenten hadde allerede fattet sin beslutning om å gå til krig og satt i gang planleggingen av den storstilte militære operasjonen før de ble presentert for ham. Ja, han ble faktisk skuffet over at CIA kunne diske opp med så lite konkret informasjon om Iraks eventuelle masseødeleggelsesvåpen.

Men Woodward bok inneholder også mer skal vi tro utdragene som er trykket. Den beskriver det indre livet i administrasjonen og sikkerhetskabinettet de siste 16 månedene før krigen i Irak. Den forsøker å forklare hvordan og hvorfor beslutningen om å planlegge krig falt som den gjorde – bare 72 dager etter terrorangrepene mot World Trade Center 11. september 2001, og hvordan og hvorfor det ble stadig klarere for Bush at han nærmet seg «the point of no return» i månedene som fulgte. Etter et møte i National Security Council, skal Bush ha sagt til Rumsfeld en desemberdag i 2001: «What have you got in terms of plans for Iraq? What is the status of the war plan? I want you to get on it. I want you to keep it secret,» skriver Woodward.

Slik ble det, men presidenten var fortsatt i tvil og holdt lenge det diplomatiske sporet åpent – helt frem til begynnelsen av januar 2003, ifølge forfatteren. Da lot han seg presse eller overbevise av visepresident Dick Cheney, forsikringene om at dette var en smal sak fra CIA-topp George Tenet og holdningen til de få personene han hadde rådspurt – Condoleezza Rice og en betrodd presserådgiver.

Andre ble holdt utenfor – ja, regjeringen skal til og med ha fått 700 millioner dollar til forberedelsene uten kongressens viten og godkjennelse. Selv den Saudi-Arabias ambassadør prins Bandar bin Sultan fikk vite om den endelige beslutningen før utenriksminister Colin Powell. Sistnevnte var ifølge Woodward den eneste som satt sentralt plassert og samtidig hadde reservasjoner mot å gå til krig. Da han endelig ble kalt inn på det ovale rom for å motta beskjeden sa han likevel: «Im with you.» En gammel soldat adlyder sin president, må vite.

Det hele stiller den offisielle begrunnelsen for krigen i relieff. Hvilke motiver de etter hvert åpenbart vikarierende skygger for, vites ikke nøyaktig. Men at USAs president kjemper for å bli trodd i disse dager, det er sikkert. Powel har stått last og brast med sin president, og har dementert påstandene til Woodward om at han og Cheney ikke lenger er på talefot grunnet uenighetene rundt Irak-krigen. Bush har holdt en av sine sjeldne pressekonferanser for å forsøke å gi noen svar, og Rice vitnet i høringene om 11. september i påsken.

I det siste nummeret av New York Review of Books skriver Brian Urquhart – tidligere undergeneralsekretær i FN – blant annet om disse bestrebelsene, både i USA, og i etterkant av Kelly-saken i England. Han konkluderer slik: «Blaming the Iraq war’s questionable rationale on bad intelligence will not conceal the fact that it was primarely a political choice.

If, as the President implies, we are still in a war situation, will intelligence again be tailored for political purposes?»

Det blir igjen et politisk valg. Dessverre.

---
DEL

Legg igjen et svar