En islamist bekjenner

Er Krekar kurdisk islamistisk terrorist eller en godslig familiefar på Grønland? Begge deler, og det er det som gjør Med egne ord spennende.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Med egne ord gir oss ikke ny informasjon om islamismen som ideologi. Krekars livshistorie er tvert imot ganske typisk. Den vil for eksempel passe utmerket inn i Gilles Kepels fortelling om islamismens utvikling fra slutten av 70-tallet, etter at gleden og håpet knyttet til postkoloniale, sosialistiske samfunnsmodeller hadde sluknet, og etter at marxismen ikke lenger kunne tilby et troverdig alternativ til vestlig kapitalisme som politiske filosofi for samfunn i den tredje verden. (Kepel, Gilles (1994). The revenge of God. Cambridge: Polity Press.)

Krekars helter er herrene som generelt leses av islamister, og som regnes for islamismens grunnleggere: Hassan al-Banna, Sayyid og Muhammad Qutb, Mawlana Mawdudi, og den mer moderme Abdullah Azzam, grunnleggeren av al-Qaida. Disse ideologene og erkeislamistene nevnes til stadighet i Krekars bok, og deres bøker og taler er en hovedkilde for Krekars ideologi.

Islamist på norsk

Krekar er likevel noe nytt rett og slett fordi han er en helstøpt islamist på norsk. Han bringer en av de mest omtalte og mest fryktede ideologier til oss i en forståelig form. Og vi kommer inn på livet til en typisk representant for islamismen. Dermed har boken en klar verdi for folkeopplysningen her i landet. Den serverer vår tids store angstfantasi – politisk islam – i en lettfattelig og avmystifisert innpakning.

Men Krekar er også en godslig, skjeggete familiefar på Grønland, og det er nettopp dette motsetningsfylte i boken – og saken – som gjør den interessant.

Med egne ord inneholder en grunnleggende ambivalens, et motsetningsforhold som forteller noe viktig om islamismen, og om koblingen mellom politikk og verdensreligioner generelt. Ambivalensen består i at Krekar ganske enkelt ikke kan bestemme seg for om hans prosjekt er globalt eller lokalt.

Krekar kjemper for islam på en global scene, samtidig som han kjemper for kurdernes autonomi og frihet. I den grad han ønsker å framstille seg som frihetskjemper, med alle de positive konnotasjoner det innebærer, velger han å fokusere på den lokale kampen mot PUK og Saddam Hussein. Det at man i vår tid kan være godslig familiefar på Grønland og geriljaleder i Kurdistan på en og samme tid, forteller noe viktig om globalisering av konflikter i vår tid.

Paranoide oppfatninger

Når han skriver om de store globale og historiske linjene i sitt prosjekt, blir Krekars til dels paranoide oppfatninger av forholdet mellom islam og vesten klare. Vesten har som langsiktig mål å ødelegge islam, i følge Krekar. Dette er oppfatninger han deler med ganske mange muslimer for tiden. Han skriver: «Vesten ser ingen annen maktpolitisk løsning enn å utslette islam fullstendig.» (s. 208). For å slippe sterke reaksjoner forsøker Vesten å så splid i de islamske samfunnene. Og det har Vesten klart. Vesten har maktet å ødelegge islam som politisk system. I likhet med annen islamistisk litteratur opererer altså Krekar med et forenklet bilde av Vesten som en enhetlig blokk. Det er en occidentalisme om man vil, et speilbilde av vår egen orientalisme.

For Krekars nådde Vesten til slutt målet om å knuse islam. Han skriver:

«Slik ble kalifatet avskaffet og fullstendig ødelagt, og med dette forsvant islam som statens fundament. På denne måten ble den islamske umma (fellesskapet av muslimer i hele verden. red.anm) splittet opp i en mengde småstater, og selv om de hykleriske herskerne i disse småstatene hevdet noe annet, hadde ikke lenger islam noen rolle å spille. Å felle kalifatet hadde vært et overordnet mål for Vesten, og samtidig et middel på veien mot å rive opp den islamske ummaens enhet.» (s. 212). Problemet er definert globalt og historisk: kalifatet hadde falt og er borte.

Krekar oppfatter at han lever i en krisetid. Kalifatets fall i begynnelsen av det 20. århundre var en katastrofe uten sidestykke i islams historie, forklarer han. Det førte til splittelse, det førte til forfølgelse av muslimer, og man fikk et kunstig skille mellom den religiøse og den politiske sfære. Kalifatet uttrykker i motsetning til dette det ekteskap av religion og politikk som er idealet for Krekar og andre islamister. Kalifatet er det idealiserte islamske styresett. Etter en kort periode med usikkerhet i det muslimske samfunn om hvem som skulle være åndelig og politisk leder etter Muhammads død (632 e.Kr.), ble Abu Bakr valgt til kalif, altså Muhammeds etterfølger eller stedfortreder.

For flertallet av muslimer framstår Muhammeds egen tid og styret til de fire første kalifene som den perfekte modell for hvordan den islamske stat skal styres, åndelig og politisk. Selv om senere og langt mektigere islamske stater, med sentrum i Damskus og Bagdad, også videreførte tanken om kalifatet, er det denne tidligste perioden som er den naturlige historiske referansen til senere forsøk på å reformere islam.

Sharia og drømmen om kalifatet

Diagnosen er gitt. Krekar skriver: «Kalifatet falt, fyrtårnet sluknet og bønneropet stilnet.» (s. 212). Hva er medisinen? Målet for Krekars kamp, er å gjenopprette kalifatet. For å gjenopprette kalifatet, må muslimer opptre som ekte muslimer, og skillet mellom ekte og uekte muslimer, både på individ- og samfunnsnivå er sentralt for Krekar. En ekte muslim i Krekars verdenssyn, er en kvinne eller en mann som definerer seg sosialt og politisk som medlem av det muslimske samfunn, og som handler for å styrke dette samfunnet. Det holder absolutt ikke med tro og teologi, for islam er også politikk og sosialt arbeid, mener Krekar. Det å forkynne islam for å påvirke enkeltpersoner og deres personlige overbevisning, er bortkastet. Muslimene må reformeres «med det formålet å etablere en politisk makt basert på sharia! » (s. 57, uthevet i teksten). Han fortsetter: «Makten skal være forløperen til en gjenreisning av det islamske kalifatet, og å virke for dette er en plikt for alle muslimer.» ( s. 57). Krekars kamp er altså noe langt mer enn en lokal kamp for kurdernes sak, selv om han oftest omtaler den slik. Den er intenst global, den handler om 1400 år med historie, den handler om den moderne tids krise, og veien for å gjenopprette islam som politisk kraft i verden.

For å forstå den lange historiske bakgrunnen til kurdernes kamp for en eller annen form for autonomi, en kamp som likevel danner mye av konteksten for Ansar al-Islam og Krekars religiøse-politiske prosjekt, kan man gå tilbake til første verdenskrig og britenes krig mot det ottomanske imperiet, som endte med okkupasjon av provinsene Basra, Bagdad og Mosul i slutten av 1918. I mange av kolonisamfunnene i Asia og Afrika førte den vestlige kolonialisering til en krise i sosial og religiøse identitet, og situasjonen førte til en rekke forskjellige reaksjoner i forskjellige lag av de lokale befolkningene. Makt var revet ut av hendene til tradisjonelle eliter og gitt til nye grupper. De nye elitene besto av militære og byråkratiske ledere, og ikke minst dynamiske, vestlig utdannede mennesker fra middelklassen, som jobbet innenfor det nye systemet som teknologer, advokater, leger og skribenter. Disse nye elitene var i nær kontakt med vestlige verdier og mange av dem omfavnet et sekulært verdenssyn. Spesielt kan man peke på at de ville skille religion fra politikk. Dette skillet mener altså Krekar, og islamister generelt, er kunstig. Det er som vi har sett i hans øyne resultatet av en gigantisk konspirasjon for å ødelegge de islamske samfunnene.

Den intense kampen mellom forskjellige kurdiske fraksjoner, inkludert de islamistiske, kan best forstås hvis man begynner med det faktum at kurderne alltid på en eller annen måte har kjempet for autonomi, og at de etter den første Golfkrigen trodde at de hadde en sjelden sjanse til å oppnå dette målet. Vestlige militære angrep, økonomisk blokade, og vestlig beskyttelse mot videre overgrep fra Bagdad, førte Kurdistan et langt skritt på veien mot autonomi. Kurderne ville gripe denne historiske sjansen, og valget på et regionalt kurdisk parlament i 1991 fikk KDP 46 % og PUK 45 % av stemmene. I tillegg til PUK og KDP er det imidlertid en tredje viktig fraksjon i den kurdiske politikken, en fraksjon hvor religion er av større betydning enn hos de to største partiene. Islamic Movement of Kurdistan (IMK) fikk 6 %. Det er dette partiet Ansar al-Islam springer ut av.

I april 1991 begynte Saddam forhandlinger om autonomi med kurderne. Dette var i hvert fall delvis motivert av at han ønsket å oppnå fordeler som lettelse av sanksjoner, frihet til oljesalg osv., men han ønsket også å splitte kurderne, noe han klarte. Det ble innledet forhandlinger mellom Saddam Hussein og kurderne, representert ved KDP og PUK. Spørsmålet om hvordan kurderne skulle tilnærme seg Bagdad førte til interne stridigheter. KDP ville forhandle, mens PUK mente at vestlige makter måtte brukes for å presse Saddam til videre innrømmelser. Man klarte ikke å enes om en politikk.

Terrorforbindelser?

Det er nettopp denne splitt-og-hersk politikken overfor kurderne fra Bagdad som i noen grad sannsynliggjorde at Ansar al-islam faktisk kunne tenkes å ha hatt bånd til Husseins regime, slik USA alltid har hevdet. Powell uttrykte det slik i sin tale 5. februar 2003, rett før Irak-krigen. «But Baghdad has an agent in the most senior levels of the radical organization, Ansar al-Islam, that controls this corner of Iraq.» Den norske terrorismeforskeren Brynjar Lia har skrevet: «I lys av Ansars svært fiendtlige forhold til PUK i Suleymanniyya-provinsen og Bagdads ønske om å underminere PUK, er et fornuftsekteskap ikke helt utenkelig.» (FFI Rapport: Irak og terortrusselen, s. 31)

I lys av Krekars globale målsetninger og tanker, mener jeg imidlertid det virker usannsynlig at Krekar skal ha funnet det nyttig å samarbeide med Bagdad for å vinne den lokale kampen mot sekulære kurdiske nasjonalister.

Disse resonnementene er viktige fordi det er Krekars mulige forbindelser til andre skumle nettverk, som har vært hovedargumentasjonen til USA når de har lagt press på norske myndigheter for å straffeforfølge ham. Dette har også vært norske myndigheters argumentasjon i utvisningssaken, som ikke har noe med straffesaken å gjøre. I vedtak om utvisning sier UDI:

«I denne saken mener Utledningsdirektoratet at det er grunn til å anta at Ansar al-Islam og utlendingen, som har og har hatt en sentral posisjon i denne væpnede, islamske, fundamentalistiske grupperingen, har en tilknytning til al-Qaida nettverket. Selv om slik tilknytning ikke skulle kunne påvises, mener Utlendingsdirektoratet at utlendingen under enhver omstendighet har en ledende rolle i en ekstrem muslimsk bevegelse som internasjonalt gir grunn til sikkerhetsmessig bekymring.» (S. 6)

Her er det interessante språklige detaljer som bringer oss over på et aspekt ved Krekars-saken som ikke har vært kommentert i srælig grad. I UDIs forklaring på hvorfor Krekar representerer en trussel mot rikets sikkerhet er adjektivene «islamsk», «fundamentalistisk», «ekstrem», «radikal», «muslimsk» i seg selv del av argumentasjonen. UDIs vedtak er en god sakprosatekst, men som så mange sakprosatekster forsøker den å gi seg ut for en ren og objektiv gjengivelse av fakta. For å framstille seg slik må prosateksten ikke reflektere alt for mye over sin egen språkbruk. Der hvor det er mulig, støtter teksten seg på andre dokumenter og godtatte definisjoner. Et viktig dokument i denne sammenheng er Ot. prp. nr. 46 (1986-87) hvor man blant annet finner en definisjon på hva en trussel mot rikets sikkerhets tenkes å være.

Press fra USA

Krekar bruker en del tid i boken sin for å overbevise om at han ikke er en slik trussel. Han forsikrer i etterordet at han ikke er farlig for Norge (s. 242). Det er frihetskjemperen og familiefaren som snakker til oss da. Han forklarer at han som muslim har høy moral, og er sterkt imot all form for hverdagskriminalitet. Med egne ord presenterer et verdenssyn og verdier som er fjerne for de aller fleste nordmenn, selv om ganske mange norske, kristne fundamentalister selvsagt ville kunne dele Krekars mer generelle oppfatninger om at religionen må inn i politikken igjen. Boken er et personlig innlegg fra en islamist – en islamist som er blitt ganske norsk etter hvert.

Krekar har vært med på å drepe mennesker i kamp, og han representerer meget fjerne verdier for de fleste av oss, men han er ingen fare for Norge. Hvis boken, og Krekar-saken generelt, avdekker en fare for det norske samfunn, kommer den fra annet hold. Boken tar nemlig et skritt til i retning av å sannsynliggjøre tidligere påstander om at norske myndigheter er blitt utsatt for kraftig politisk press fra USA i forbindelse med Irak-krigen. Justisminister Dørum har i flere aviser avvist påstander i media om politisk innblanding i påtalemyndighetens arbeid. Han gikk f.eks. ut i Aftenposten 9. januar, dagen etter at avisen hadde hatt en sak om hemmelige møter mellom Dørum, Økokrim, PST og UD, møter hvor Krekar-saken angivelig ble diskutert bak ryggen på Riksadvokaten. Problemet er at alle ser hvor politisk sensitivt dette er. Hvis politisk press noen gang skulle utøves fra politiske myndigheter mot påtalemyndigheter, så er det nettopp i denne typen saker. Det henger sammen med sakens internasjonale sider, forholdet til USA og hele klimaet rundt terrortrusselen etter 11. september og spesielt i opptakten til krigen i Irak.

Derfor er Krekar-saken prinsipielt viktig for Norge, og Med egne ord er et lettlest, personlig, og til tider interessant, innlegg fra en part i saken.

---
DEL

Legg igjen et svar