En internasjonal hulder

Mira Craig har satset alt for å gi nordmenn noe nytt å putte i øret, men det har ikke vært bare enkelt å gjøre seg forstått musikalsk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– De fleste i musikkbransjen er redd for å gjøre noe nytt, eller noe annerledes. Spesielt hvis det er noe de ikke skjønner helt. Så jeg har på en måte blitt tvunget gjennom årene til å gjøre alt selv, sier norsk-amerikanske Mira Craig, som mandag albumdebuterer med Mira Mira!.

Den unge jenta fra St. Hanshaugen i Oslo har syslet med musikk i nærmere ti år. Sin første låt skrev hun som 15-åring men, det var først da hun begynte å lage egne beats at det ble fart i sakene.

Og musikken er definitivt annerledes. Inspirasjon henter hun fra så vidt ulike stilarter som dancehall, soca norsk stev, sørstats-hiphop og japansk folkemusikk, og har allerede skilt seg ut som en svært egenrådig artist.

Hun er også fascinerte av de norske mytene om huldra, noe som kommer i uttrykk i låttitler som «Huldra I» og «Huldra 2». Og i «Trouble» lurer hun attpåtil inn brokker av folkevisa «Mannen og kråka»

Nær samtlige låter på debutskiva «Mira Mira!» er produsert av 23-åringen selv, og hun står selv for både musikkvideo og design på plateomslaget. Hun er i det hele tatt svært bevisst på hvordan hun fremstår som artist, og føler at hun rett og slett ikke har hatt noe valg:

– Jeg føler at jeg må være så bevisst på hvordan jeg fremstår for at folk skal forstå hva jeg prøver å gjøre. Når jeg begynte visste jeg hva jeg hadde lyst til å gjøre, men jeg hadde ikke utviklet soundet enda, sier hun.

– Og når jeg prøvde å forklare folk hva jeg hadde lyst til å gjøre, skjønte ingen hva jeg prata om. For det går jo ikke an å beskrive musikk, du må på en måte høre det. Så det var først når jeg begynte å produsere selv at det ble mer klart hva jeg prøvde å gjøre.

Positivt overrasket

Musikken hennes er blitt både slaktet og lovprist, men perfeksjonisten Mira Craig er heller ikke redd for den negative kritikken. Så lenge den ikke er likegyldig.

– Nå har jeg jobbet hardt, og puttet all min kreative energi inn i dette her, og er også veldig fornøyd med hvordan det er blitt, sier hun.

Craig har brukt sine egne penger på karrieren, og hver gang hun har tjent litt penger har hun brukt inntektene på å spille inn låter eller en musikkvideo.

– Men jeg tror ikke det blir sånn midt imellom-kritikk. Det er det som er viktigst for meg, er at folk ikke er likegyldige – for så lenge folk ikke er likegyldige, så er det alltid noen som elsker musikken, selv om det kanskje er noen som hater den.

Mira Craig tror selv at den «spesielle og rare» musikken, som hun kaller den, er en tilvenningssak.

– Jeg ble jo veldig overraska når det gikk bra da, jeg følte jo at Norge kanskje ikke var klar for musikken min. Men jeg er positivt overraska, sier hun og flirer.

Mira Mira! ble ble spilt inn i Trinidad, sammen med folk hun ble kjent med gjennom et musikalsk utvekslingsprogram i regi av Oslo kommune.

– Sist gang de var her og fikk høre høre «Boogeyman» (Miras gjennombruddshit fra i sommer, red.anm.), fikk jeg høre at «Hei, du må komme til Trinidad, det her er dritbra – det er jo soca, det er sånn musikk vi lager!». Så dro jeg dit og lagde både video og remiks av låta.

Og ettersom det var billigere å jobbe i Trinidad enn i Norge, bestemte hun seg like greit for å dra tilbake og gjøre ferdig hele albumet der.

Selv er Mira Craig heller usikker på hva hun har lyst til å kalle musikken sin.

– Fordi jeg på en måte har valgt å gå utenfor andre ting, eller blande andre ting for å lage noe nytt, har jeg prøvd å finne et ord for å beskrive min stil, mitt sound. Men jeg har ikke kommet på det perfekte ordet enda, jeg føler at det er ute der et eller annet sted, det ordet som perfekt beskriver hva jeg prøver å gjøre, sier hun ettertenksomt.

– Men vi får se, kanskje noen andre finner et ord for meg, når de hører albumet mitt, ler hun.

Ingen kontrollfrik

Mira Craig liker imidlertid ikke å bli omtalt som kontrollfrik.

– Det er å ta i litt, egentlig. Også synes jeg det er litt urettferdig, fordi jeg føler at jeg er blitt tvunget til å gjøre alt selv – folk har ikke skjønt hva jeg har lyst til å gjøre, og ikke turt å satse på det.

Selv om hun etter hvert også er blitt kjent for blant annet minimal påkledning på scenen, frykter hun ikke at fokuset vil forsvinne fra musikken.

– Nei, fordi musikken er såpass spesiell, tror jeg ikke at fokuset forsvinner. Og jeg føler ikke at jeg går over streken, jeg er veldig var på å ikke gå over den streken jeg har for meg selv, på en måte.

Hun takket også nei til å stille opp som såkalt «eyecandy» i XXL, et av verdens største hiphop-blader. Dette er en fast spalte som fokuserer på bilder av lettkledde jenter.

– Ofte er «eyecandy»-oppslagene viet kjærester til rappere, videomodeller og sånne ting. Det var det de ville fremstille meg som, som kjæresten til Fredro Starr i den amerikanske hiphop-gruppa Onyx, og ikke som en selvstendig artist. Da var jeg bare 17 år, det var litt tidlig, og allerede da skjønte jeg at det ikke er min greie. Og jeg jobbet jo med musikk allerede da, selv om det ikke var helt ferdigutviklet. Jeg skal i hvert fall ikke bli kjent som kjæresten til en eller annen rapper – jeg skal bli kjent for å gjøre min egen greie.

Skjønner ikke rasisme

Miras far er menneskerettighetsadvokat fra Baton Rouge i Louisiana, og hennes norske mor er kriminolog.

Mira Craig har vært aktiv i African Youth og Antirasistisk Senter siden hun var tenåring, og i fjor opptrådte hun på Mela-festivalen på Rådhusplassen. Hun møter selv en del rasisme og fremmedfrykt, men også venner og bekjente har opplevd mye verre ting enn henne.

– Jeg føler at ting tar så lang tid, vi greier ikke å ta vekk holdningene. Det er definitivt bedre nå enn det det var for flere år siden, men jeg tror vi har langt igjen å gå, sier hun.

– Jeg skjønner ikke den mentaliteten. Når folk sier rasistiske ting, så sier jeg fra med en gang, vanligvis, men ignorer det for min egen del. Jeg tar meg ikke nær av det i det hele tatt, fordi det er så idiotisk – det er ikke logisk for meg i det hele tatt.

Hun tror det største problemet for minoritetsungdom i dag er at de ikke blir hørt.

– Og at de ikke blir tatt seriøst. Man må bli vant til at det finnes andre uttrykksformer og andre måter å vise hvem man er på.

– Sånn som for eksempel Antirasistisk Senter som holder skrivekurs, som jeg har fulgt helt siden det begynte. Der vil de gi ungdom med minoritetsbakgrunn en stemme, og der legger de vekt på at det fins andre uttrykksformer.

---
DEL

Legg igjen et svar