En internasjonal fare

De siste dagene har fugleinfluensaviruset beveget seg inn og opp i Europa. I verste fall blir sykdommen en pandemi som rammer hele verden.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fugleinfluensaviruset har denne uken nådd Sør-Europa med utbrudd i Hellas og Romania. Viruset viser seg allerede å være resistent mot de medisinene vi har. For Norges sin del så kan pandemien i beste fall ikke bli mer alvorlig enn en vanlig influensasesong som under russerinfluensaen i 1977. I verste fall kan den her føre til to millioner syke og 30.000 døde nordmenn i løpet av et halvt år. For å bekjempe en type virus som fugleinfluensaviruset er det ingen tvil om at samarbeid er en forutsetning for å lykkes ikke bare på det medisinske området.

Pandemi

Juli/august-nummeret av det velkjente amerikanske tidsskriftet «Foreign Affairs» vier stor oppmerksomhet til problematikken rundt fugleinfluensaviruset. Overskriften på forsiden er som følger: «Den nye pandemien?» Forsiden sender ut et sterkt signal internasjonalt om en forventet krise. Hvordan ser vi på en pandemi fra et norsk ståsted?

Helsemyndigheter frykter at fugleinfluensavirus kan blande seg med menneskeinfluensavirus og at det nye viruset gir en influensaepidemi over store deler av verden som er mer alvorlig enn de vanlige influensaepidemiene som rammer verden årlig.

En pandemi er en epidemi som sprer seg over hele verden og rammer en stor andel av befolkningen. Ingen eller bare ganske få kan forventes å ha immunitet mot det nye viruset. En betydelig andel av jordens befolkning kan bli smittet allerede i løpet av den første sesongen (20-40 prosent) fordi det ikke er noen flokkimmunitet.

I vår del av verden regnes pandemier av smittsomme sykdommer som en av de mest sannsynlige årsakene til akutte krisetilstander. Det kan være vanskelig å stanse en pandemisk influensavirus ved forsterkning av grensekontroll eller karantenetiltak. WHO har en spesiell beredskap for influensa og anbefaler at hvert enkelt land utarbeider egne beredskapsplaner.

Den mest omfattende pandemi i moderne tid var spanskesyken. Etter noen spredte småepidemier 1917 slo epidemien ut for full kraft våren 1918. I løpet av sommeren hadde den spredt seg over hele Europa og Amerika. Høsten 1918 kom en ny bølge, i 1919 en tredje, og januar 1920 en meget uskyldig fjerde bølge. Flere steder ble halvparten av befolkningen syk. I Europa døde ca. 2.6 millioner, i hele verden antagelig 20 millioner. Sykdommen angrep fortrinnsvis unge mennesker.

I følge den offentlige statistikk døde det i Norge i 1918 7308 av 374 288 anmeldte tilfeller, men alt i alt antas mellom 14 000 og 15 000 personer å ha dødd som følge av epidemien i Norge. Helse- og omsorgsdepartementet mener at hvis Norge i dag skulle bli rammet av en influensapandemi kan den i alle fall bli like alvorlig som spanskesyken og føre til to millioner influensa tilfeller i løpet av et halvt års tid og i underkant av 30 000 dødsfall. I beste fall kan pandemien ikke bli mer alvorlig enn en vanlig influensasesong som under russerinfluensaen i 1977.

Internasjonal ustabilitet

Ekspertene mener at en ny influensapandemi vil komme før eller senere, men det er vanskelig å spå om tidspunktet. Fugleinfluensa er bare en av flere muligheter, og forutsetter at viruset kan smitte mellom mennesker. Det er kanskje mer sannsynlig at det kommer en pandemi med en variant av influensavirus som allerede i dag kan smitte på denne måten.

Hvorfor får fugleinfluensaviruset så stor oppmerksomhet når det er 39 millioner mennesker som lever med HIV, og det var 2,9 millioner mennesker som døde av aids i 2004? I tillegg dør 2,8 millioner av tuberkulose og flere millioner mennesker av malaria. Foreign Affairs skriver at influensavirus fortsetter å være kongen når det gjelder dødelighet blant verdens befolkning. Gjennomsnittelig dør 1 – 1,5 millioner mennesker av influensa hvert år. Under en pandemi, som i gjennomsnitt varer mellom 12 – 36 måneder, vil dødeligheten øke dramatisk. Den store forskjellen er at en pandemi også vil være en trussel for de rike land, mens HIV, aids, malaria og tuberkulose fortsetter å være tredje land sykdommer, det vil si langt borte fra oss i den rike delen av verden. Derfor kan en vel uten forbehold si at den store oppmerksomheten fugleinfluensaviruset får er fordi den kan ramme oss i i-landene like mye som u-landene.

En pandemi vil utløse en reaksjon som vil forandre verden over natta. For fattige land vil medisiner sannsynligvis ikke være tilgjengelig på mange måneder etter et utbrudd. I tillegg vil det sannsynligvis ikke være nok medisiner til alle dem som blir rammet, samt at det med stor sannsynlighet bare er de rike land som vil få tilgang på vaksiner og behandling.

En pandemi vil ha store konsekvenser for utenlandshandel og reisevirksomhet, samt at det vil bli vanskelig å komme seg inn i andre land på grunn av smittefaren. Økonomi på et globalt, regionalt og nasjonalt nivå vil også bli rammet. Det har aldri skjedd på grunn av HIV, aids, malaria og tuberkulose. Det nærmeste verden har kommet et slikt scenario i moderne tid var under SARS epidemien i 2003. I en periode på fem måneder fikk 8000 mennesker dette viruset. 10 prosent av dem døde. Vi kan stille spørsmål ved om hvorfor denne lille epidemien utløste så sterke reaksjoner. Hva vil så en stor pandemi utløse?

SARS hadde stor påvirkning på økonomien. I Asia tapte regionen cirka 40 milliarder dollar. En ytterligere fare er at pandemi og et økonomisk kollaps kan destabilisere regjeringer i de land som blir rammest hardest. Det vi så under SARS var at samarbeid mellom land var eksemplarisk og nok en av grunnene til at epidemien ble stoppet såpass raskt, men på den annen side er smittsomheten under influensa større enn under SARS.

I forbindelse med utbredelse av fugleinfluensa i Hong Kong i 1997 intensiverte mange land arbeidet med å ferdigstille en plan mot pandemisk influensa. I Norge ble en slik plan ferdigstilt i 2001 og sist revidert i juli 2003. Den tar for seg alle deler av helsetjenesten og hvordan beredskapen bør være for best mulig å kunne være forberedt på en ny influensapandemi.

Fryktens tid

Massemediene har forandret vårt psykologiske ståsted. Det er ikke mulig å distansere seg fra de sterke menneskelige uttrykkene som formidles gjennom TV-skjermen eller fra nyheter som varsler om kriser. Denne «nærheten» skaper frykt i hver og en av oss. Frykten kan dermed bli en drivkraft som skaper negative bivirkninger. Det er derfor viktige at helsemyndigheter i de enkelte land tar dette aspektet med seg i sin beredskapsplan. Hvordan helsemyndigheter kommuniserer i en tenkt krise blir avgjørende for ikke å skape ytterligere frykt i befolkningen. I denne tankegangen ligger det også en forståelse for at myndighetenes kommunikasjon må være utadvendt i betydningen ikke krisemaksimerende.

Det andre spørsmålet vi kan stille oss er om denne «fryktens tid» også påvirker vår utenrikspolitikk. Det er ikke lenger mulig å skille mellom nasjonale og internasjonale problemstillinger, fordi de løper inn i hverandre. Utenrikspolitikk betyr ikke lenger en stats forhold til en annen stat, men begrepet er i ferd med å få et utvidet innhold på grunn av at verden er kommet så tett innpå oss. Er det ved en pandemi mulig å skille mellom utenriks-, helse- og sikkerhetspolitikk? I praksis betyr det økende samarbeid mellom myndigheter og stater. En kan gå så langt å si at stater nå trenger hverandre for å kunne samarbeide seg i mellom for å kunne stoppe en pandemi, fordi en stabilitet i verden er til det beste for alle. Det betyr også at de rike land må være villig til å bidra med støtte til de fattige land om en pandemi skulle bryte ut.

Selv om det ikke er mulig å unngå en pandemi, så kan konsekvensene reduseres ved at der er en bevissthet omkring problematikken «en verden og en helse». Statsledere må forstå at selv om et land har nok vaksiner til å beskytte sin egen befolkning, så vil de økonomiske konsekvensene av at fattige land ikke har vaksiner være store for hele verden.

For Norges del skulle med den nye rødgrønne regjeringen engasjementet være tilstede – med en statsminister som arbeider for barnevaksinasjon, en utviklingsminister med erfaringer fra u-land og en utenriksminister med erfaring fra WHO og Norges Røde Kors. Det betyr at om vi skulle få en ny pandemi, så vil Norge med stor sannsynlighet spille en viktig rolle i det internasjonale arbeidet for å motvirke en krise i verden.

Birgitte Bye, cand.polit., og Egil Lingaas, Avdeling for sykehushygiene ved Rikshospitalet – Radiumhospitalet HF

---
DEL

Legg igjen et svar