En historielekse

Som det er vel verdt å ta med seg dersom du vil mene noe om islam og den muslimske verden.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sivilisasjonskollisjon eller ikke. Det er uhørt å mangle basal kunnskap om Midtøstens historie når konfliktnivået mellom islam og vesten er så høyt som i dag – både storpolitisk og i hjemlige debatter om hijab, arrangerte ekteskap og så videre.

Kjennskap til utviklingen i det muslimske samfunnet – ummaen – fra profetens tid og frem til i dag, til de mangfoldige og uensartede retningene innen islam, til forholdet mellom religion og etnisitet og det høyst varierende forholdet mellom politikk og religion som har satt sitt merke på både Abbaside-kalifatet og senere regimer i Midtøsten, er avgjørende skal man kunne ta skikkelig stilling til vår tids største spørsmål. Det er derfor Knut S. Vikørs bok Ei verd bygd på islam. Oversikt over Midtaustens historie bør leses av mange. Boka kom opprinnelig i 1993 men er nå oppdatert med henblikk på den voldsomme utviklingen de siste ti årene, som revitaliseringen av islamistisk fundamentalisme, i betydningen bokstavtro religionsfortolkning, og terror i religionens navn.

La oss likevel begynne med begynnelsen. I det Vikør kaller formingstiden fra islam ble stiftet på 600 tallet til rundt 950, hvoretter de teologiske debattene stilnet og høydepunktet i den muslimske kulturen tok til – mens Europa lå i bekende middelaldersk mørke.

Kortversjonen er at Muhammad skal ha mottatt et budskap fra Gud via erkeengelen Gabriel i form av en bok bundet inn i grønn fløyel – Koranen. Om akkurat det stemmer, vites ikke, men ett er sikkert. Han fikk en åpenbaring og følte et behov for å spre læren om Guds allmakt og hans skaperverk. I ti år tråkket Muhammad gatene i Mekka. Etter hvert fikk han så mange tilhengere at han ble oppfattet som en trussel og ekskludert fra både Hashim-klanen som han stod under beskyttelse av og Mekka-samfunnet. 16. september 622 hadde derfor Muhammad og de siste av hans tilhengere rømt til Medina, hvor de for alvor brøt med klansamfunnet og organiserte det første islamske samfunnet. Det er herfra muslimene regner sin tidsregning fra.

I løpet av ti nye år vokste innflytelsen og Muhammad vant flere tilhengere, samtidig som konflikten med Mekka ble mer intens. Etter mye knuffing tok muslimene endelig kontrollen i Mekka i 630, før Muhammad døde to år senere.

Religion eller politikk?

«Muhammad vart ikkje politisk leiar fordi islam ver ein politisk religion; det vart ein «politisk» religion fordi Muhammad var ein politisk leiar,» skriver Vikør. Det innebar blant annet at muslimene måtte skaffe seg et system av lover og reguleringer i det nye samfunnet som vokste raskt og snart omfattet hele Midtøsten og Nord-Afrika.

Koranen som etter hvert ble samlet inn og skrevet ned ga bare svar på noen avgrensede områder – den inneholder få direkte levebud. Men i tillegg talte profeten Mohammads ord sterkt. Og de som kjente profeten, eller hadde vært i hans krets i lengre eller kortere tid under utmarsjen til Medina eller senere, dannet ulike grupper med større eller mindre autoritet og troverdighet i slike spørsmål. Også kalifen, som var ummaens beskytter og muslimenes øverste leder måtte selv utforme både påbud og forbud de første årene. Etter hvert som tiden gikk ble en del av det profeten skulle ha sagt skrevet ned etter første-, men ofte også andre- eller tredjehånds kilder. Det ble samlet i Tradisjonene – eller Hadith – utover på 700-tallet. Et sted mellom seks og ni slike samlinger over profetens gjerninger går for å være akseptable, og har sammen med Koranen, det alle muslimer var enige om og det de lærde kom frem til gjennom analoge slutninger dannet grunnlaget for Shariaen – loven etter Guds vilje. Slik det var mulig for menneskene å avdekke den, i alle fall.

Shariaen har for mange blitt selve symbolet på islamsk middelaldertenkning. Men slik trenger det ikke være, ifølge Vikør: «Sett fra vår tid blir islam gjerne presentert som ein fastfrossen og uforanderlig ortodoksi som bygger på Guds openbaring slik dei lærde har slått ho fast. Denne islamske religiøse ortodoksien er eit hinder for framskritt og utvikling, blir det hevda både frå modernistiske muslimar og frå vestlige kritikarar. Denne kritikken kan virke rimelig i dag. Men når ein ser utviklinga av den religiøse tenkninga, finn ein at islam og ortodoksi ikkje treng høre sammen. Ortodoksien, om ein skal kalle det for det, er eit historisk fenomen, som først voks fram på 900- og 1000-talet og utetter.» Så har også en av de sentrale konfliktlinjene blant muslimer gått på om man skal åpne for fortolkning av Hadith og Koranen på nytt – spørsmålet om ijtihad.

Sunni og shia

Men det er ikke den eneste konflikten som har gått igjen. For samtidig er dette historien om en verdensdels politiske utvikling – om de ulike og skiftende rikene og regimene – kalifater og sultanater som har hatt makten i området. Vi tenker på abbasider og fatimider, saljuqer og mamluker, og nærmere vår tid osmanere, så bathister og sauder, som fortsatt spiller politiske roller.

I den første ekspansjonsfasen ble Abbaside-kalifatet med sete i Bagdad etablert. Det utgjorde den første sterke statsdannelsen på muslims grunnlag. I middelalderen falt dette fra hverandre, og nye mer ustabile regimer så dagens lys. De vekslet gjerne med hundre års mellomrom helt fram til osmanene makten å stable et nytt verdensrike på beina rundt 1500.

Men før den tid utkrystalliserte det seg to hovedretninger innen islam. Helt fra begynnelsen la ulike grupper ulik vekt på profetens familie når kalifer skulle pekes ut. Shiane mente veien burde gå gjennom Ali, profetens fetter, og følge hans arverekke fra første stund. Så skjedde ikke, og det la grunnlaget for en langvarig opposisjon mot den dominerende retningen, sunnismen. Begge retningene fikk sin endelige form i ettertid, særlig i overgangen til middelalderen, da formingstiden var over og en relativt bred konsensus vokste frem. Det ble sunni-islam. Samtidig la den teologiske stabiliteten et grunnlag for en klarere formulert opposisjon. Resultatet ble at også shiaene ble konsoliderte, og det så mye at de dominerte store deler av den muslimske verden fra 900 til 1050. Blant annet var Fatimidene i Tunis, Egypt og Syria shiaer, selv om folket de regjerte over var sunnier.

Samtidig var Bagdad i ferd med å miste betydning som den muslimske verdens sentrum – det flyttet seg til områder i dagens Egypt – blant annet som en følge av steppefolkene som kom ridende østfra og skaffet seg fotfeste i muslimske områder i dagens Iran, Irak og Syria. Akkurat det kulminerte med mongolene og Kublai Kahns (egentlig var det hans bror Hülegü som ledet felttoget mens Kublai var opptatt i Kina) totale ødeleggelse av Bagdad i 1258. Mongolene ble muslimer til slutt, men det gjorde ikke korsfarerne som kom fra vest, omtrent samtidig.

Interessant nok mener Vikør at korstogene var en detalj i Midtøstens historie – et grenseproblem – dersom man ser bort fra den midlertidige erobringen av Jerusalem, muslimenes tredje helligste by, som har fått stor symbolsk betydning siden. Men i den moderne tiden, som for Vikør begynner med osmanene i 1500 kom Europa etter hvert til å spille en viktig rolle. I innledningen skriver han: «Utanfor dette osmanske riket oppstår det andre faste og stabile statar som har overlevd til i dag. Sammen med den politiske stabiliteten opnar ei intellektuell stabilisering etter kvart også for ei ny utvikling av islams grunnlag. I den siste delen av perioden blir så møtet med Europa på ny ein traumatisk periode for det islamske riket, ein periode vi ennå er inne i.»

Møte med Europa

Først var det imidlertid osmanene som gjorde hogg innover i Europa. I 1529 forsøkte de for eksempel å erobre Wien, uten å lykkes. Men store deler av Balkan, spesielt Albania og Bosnia, fikk de kontroll over, noe som er synlig fremdeles. På begge sider av Bosporos-stredet levde dessuten kristne og muslimer side om side på denne tiden.

Men så ble det krise i riket, og Europa kom på offensiven: «Europearane stilte spørsmålstekn ved islam, og hevda anten at kristendommen var islam overlegen som religion, eller at all religion var fiende til vitenskapelig og kulturell framgang. Sidan dei så tydelig viste at dei nå var både militært, økonomisk og teknologisk overlegne den islamske verda, kunne ikkje desse angrepa på islam lenger berre avvisas som barbaranes babbel. Dei måtte få eit svar.»

Det fikk de fra Jamal al-Afghanis, som hevdet at det ikke var noen motsetning mellom islam og teknisk rasjonell vitenskap. Han gikk med andre ord inn for ijtihad – blant annet ved å hevde at Koranen kunne tolkes allegorisk. En av hans studenter Abduh videreførte dette på en måte som pekte fremover mot arabismen som senere skulle vise seg viktig i kampen mot de europeiske kolonimaktene i Midtøsten. Etter 1900 hadde tankene om selvråderett slått rot, men spørsmålet var hva denne gryende nasjonalismen skulle bygge på – det muslimske fellesskapet, arabisk identitet, eller lokale/regionale identiteter. Sistnevnte fikk støtte også fra religiøse minoriteter i de muslimske områdene, noe som sammen med europeernes påvirkning bidro til å skape de statene vi kjenner i dag. Den arabiske nasjonalismen var likevel en viktig strømning i mange partier, som Bath-partiene i Irak og Syria, og sammen med konflikten i Palestina bidro det til å danne grunnlag for en del av ekstremismen vi finner i dag. Den rene, rettroerske fundamentalismen, hadde imidlertid en noe annen kilde. Ijtihad-forkjemperen Ibn Taymiyas ville allerede på 1300-gjøre religionen til et forhold mellom Gud og den troende. Han knyttet seg til troens kilder, og har siden inspirert dagens Wahabbisme i Saudi-Arabias ledersjikt. Den mest voldelige islamismen var det Al-Qaida som stod for. «Men dei var altså ganske utypiske for den breie mobiliseringa for eit sterkare religiøst preg på samfunnet som fann stad i mange muslimske land,» skriver Vikør. Enda viktigere er det å merke seg at både nasjonalismen og islamismen var forsøk på tilpasse det muslimske samfunnet til en moderne verden.

Hva kan man så lære av alt dette? Vel, for det første at ting sjeldent er så enkelt som man kan få inntrykk av ved å følge vår tids dominerende retorikk. For det andre at religion og politikk ikke nødvendigvis hører sammen innen islam, og for det tredje at islamistisk ekstremisme har en del moderne røtter. Det er det verdt å ta med seg når man spaserer på Grønlands torg i Oslo og føler ubehag i møte med det fremmede, eller skriver leserbrev i avisen.

Samtidig er det selvsagt slik at den vestlige forvaltningen av islams og Midtøstens historie kan kritiseres med det perspektivet nå avdødde Edvard Said anlegger i sin klassiker Orientalismen. Det ligger et maktmisbruk i den samtidige mystifiseringen og eksotiseringen han mener har preget orientalske studier i Vesten i århundrer. Et av særmerkene på denne typen maktmisbruk er en form for essensialisme som prediker at visse trekk er iboende i hele det muslimske samfunnet, den muslimske kulturen eller mentaliteten. Et slikt blikk skygger for nyanser og har blitt brukt som en legitimerende ideologi for utbytting av en hel verdensdel i kolonitiden, men også senere.

Dette er selvsagt Knut S. Vikør klar over. Et av hans fremste formål med Ei verd bygd på islam… er å demystifisere islam og den arabiske kulturen ved å vise fram mangfoldet i den, og de mange inspirasjonskildene – lokale og så vel østlige som vestlige. Han skriver: «Islam er ingen einskap eller essens, det er ein mosaikk.» Å tro noe annet er da også ganske vannvittig. Vi snakker tross alt om ganske mange millioner mennesker spredt fra vestafrikanske land som Senegal til Sørøst-Asia, hvor vår tids største muslimske befolkning befinner seg i Indonesia, langt unna både Kalifatets sentrum i Bagdad og de hellige byene Mekka og Medina i Saudi-Arabia.

---
DEL

Legg igjen et svar