En helt vanlig antihelt fra Texas

Konservative amerikanere liker ikke romanen «Vernon God Little». Dem om det.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vernon God Little er den mest ondsinnede satiren om Amerika som har utkommet i England på 20 år, skrev en Texas-basert avis i høst i forbindelse med at forfatterpseudonymet DBC Pierre hentet hjem Booker-prisen for sin debutroman. Norske aviser fulgte opp med å antyde at prisutdelingen var et spark til den utenrikspolitikken George W. Bush fører. Aftenposten mente at romanen hentet sitt stoff fra helvete sjøl.

Eller «Texas», som staten også blir kalt.

Sjela i skoa

«Vernon God Little» er en fryktelig roman. En tragikomisk, burlesk og forferdelig roman. Ikke fordi handlingen er sentrert rundt en skolemassakre der 16 unge mennesker blir drept, men fordi det universet hovedpersonen Vernon lever i er rensket for mening. Det vil si; menneskene som bor i den fiktive byen Martirio er ute av stand til å legge mening inn i verden. Det er heller ikke helt sant. Hvitevarer er viktig i Martirio. Kjøleskap, for eksempel. Mat også. Og sko. «Nike-skoa, sjela mi», som Vern sier det.

Verns mor blir riktignok opprørt når sønnen blir beskyldt for medvirkning til skolemassakren, men hennes bekymring kretser rundt hennes eget liv, kjøleskap og andre venninner som får kjøleskap. I mangel på oppmerksomhet forsøker hun å ta sitt eget liv, og stikker hodet inn i ovnen. Den elektriske. Moren er overbevist om at alt vil ordne seg bare sønnen får en jobb. Anklagene vil forsvinne – bare Vern får seg en jobb.

Ja, hva slags fuckings liv er dette? som refrenget i boka lyder.

Det faller med andre ord ikke moren inn at sønnen kan være uskyldig. Alle vet hvem hovedmannen bak massakren var, men han tok sitt eget liv etter ugjerningen – og alle forlanger en levende skyldig de kan dømme til døden. Alles blikk faller på Vern; drapmannens beste venn og vitne til episoden.

Bobla sprekker

Vernon God Little kunne vært hentet fra virkeligheten, slik Michael Moores film «Bowling for Columbine» var hentet fra virkeligheten. Man kan godt si at det er helt Texas eller typisk amerikansk å skyte 16 mennesker i slengen, men det er mulig det er en litt for behagelig forklaring. Tilgang på våpen vil ofte være avgjørende, men det forklarer ikke alt. Gamle briter og franskmenn i Canada er like glad i geværet sitt uten at vi dermed tror at massakrer er et nasjonalt kulturfenomen. Moore vektlegger «frykten» som et fremtredende element i den amerikanske befolkningen og som en forklaring på hyppigheten av skuddrap. Er det dermed kombinasjonen som er dødelig? Tilgjengelighet til skytevåpen og et samfunn tuftet på frykt?

Muligens, men DBC Pierre bruker ingen av de forklaringsnøklene i sin roman. Tvert i mot vektlegger han samfunnstrekk som ikke er spesifikt amerikanske, men som snarere er en mer eller mindre valgfri modell for hele den moderne verden. «Et sted på nittitallet forsvant den siste fernissen av oppriktighet fra samfunnet. Ungdom prøver å overleve i denne kulturen. Presset for konformitet er enormt. Det ble farlig å være annerledes, og faren for å sprekke som ei boble er stor.» som DBC Pierre har sagt det i et intervju.

Og da er vi like godt i Sverige, eller Tyskland. Eller i «Renselse» av Tore Renberg, en norsk samtidsroman om en ung mann som begår bestialske massemord for å oppnå samtaletid med Gud.

Ville vesten

Det hører med til historien at DBC Pierre ofte dobbeltkommuniserer når han forklarer bakgrunnen for hvorfor romanen ble som den ble. På den ene siden understreker han at romanen ikke har noe behov for å portrettere USA realistisk og at hans miljøbeskrivelser er kunstneriske overdrivelser, på den andre siden inviterer han inn dem som ønsker å lese romanen som en virkelighetsbeskrivelse: «Texas har fortsatt en aura av den ville vesten, med enkle problemstillinger i svart/hvitt og en «heng dem høyt»-holdning. Det er fint å tro på når du er barn, men verre når et lands regjering gjør det til modell for politikken sin.»

Det DBC Pierre muligens tenker på, er enkel utenrikspolitisk retorikk som dette:

«Valget er enkelt: diktatur eller demokrati; løgn eller sannhet, svart eller hvitt, det gode i livet mot alle vonde makter! (…) Er du for eller mot fascismen?» (Haakon Lie, 1937)

DBC Pierre har også sagt at «Vernon God Little» blir godt likt av liberalere i USA, mens de konservative ikke kan fordra den. Det bekrefter i så fall en gammel mistanke om at politiske konservative aldri har vært spesielt gode til å lese romaner. For så vidt bekrefter det også en gammel mistanke om at liberalere vegrer seg for å påta seg skyld for hovedtendenser i samfunnsutviklingen, fordi de per definisjon betrakter seg i opposisjon til den. «Vernon God Little» handler ikke om Texas eller om USA, eller om Storbritannia og USA, for den saks skyld. Skal vi ta DBC Pierre på ordet, er romanen et forsøk på å beskrive generelle samfunnstrekk – hvori opptatt Norge – der man blir opplært til å ha urealistiske ambisjoner i en verden som blir mer og mer realistisk.

DBC Pierre har ikke hentet sine karakterer fra virkelighetens verden, men derimot fra fjernsynets og films, slik vi alle kjenner den. Ikke bare har tv og film vært en forutsetning for å skape mennesketypene i boka, men billedmediet er også en forutsetning for at vi som lesere skal få utbytte av romanen. DBC Pierre bruker hyppig åpne referanser til filmer og karakterer; han eller hun i «Vernon God Little» oppfører seg akkurat som den eller den skuespilleren i den og den filmen. Filmen er et felles referansepunkt for forfatteren, hans hovedpersoner og leseren. Det er en klaustrofobisk tanke, for hvem imiterer hvem?

Sannheten i buskene

«Paradigmeskifte». Ordet lærer Vern av en kynisk journalist som gir seg ut for å ville hjelpe Verne til å vinne tilbake offentlighetens gunst. Det handler ikke om sannheten, men om hvem som legger premissene for hvordan vi forstår virkeligheten. Men Vern takker nei, og journalister vender mynten den andre veien. Han benytter sjansen til å tjene seg søkkrik på USAs fascinasjon for historien. Det ender med at selve rettsaken blir en direktesendt Big Brother-forestilling der tv-seerne kan stemme på hvem som skal få dødsstraffen først. De som gir kameraene mest action på cella får overleve. Ennå en stund.

I en slik setting blir realisme versus urealisme satt i relieff. Å underholde blir en overlevelsesstrategi der den som underholder best overlever.

Men unge Vern er ikke med på leken. Han spiller tilsynelatende sitt eget spill. «Sannheten seirer nemlig alltid til slutt», sier Vern et sted i romanen. En absurd uttalelse tatt i betraktning at selv hans mor tror han er skyldig. Men denne gang har han rett. Vern selv er den eneste som vet hvor bevisene som frikjenner ham ligger; noen klumper med brunt menneskeavfall Verne måtte gi slipp på bak buskene mens massakren pågikk. Men han vil ikke fortelle det. Ikke ennå. Ikke før sannheten seirer. Og sannheten eksisterer ikke før han forteller den.

Materialismehelvetet

Igjen – det gir en slags mening i en verden tappet for mening. Så kanskje spørsmålet ikke er om DBC Pierre er antiamerikansk eller ikke, men om vi skal kjøpe den uhyggelige pessimismen romanen er gjennomsyret av. Vern selv er stort sett bare opptatt av sko og jentetruser. Og filmer. Han skulle ønske verden var like enkel som actionfilmene: «Du aner ikke hvor intenst jeg ønsker å være Jean-Claude Van Damme. Stappe gunneren opp i ræva på henne og rømme med en undertøysmodell. Men bare se på meg: En såte med forbrytersk, brunt hår, øyenvippene til en kamel. Skikkelige valpetrekk, som om Gud skapte meg gjennom et fuckings forstørrelsesglass. Du vet det bare med én gang at min film er den der jeg spyr på beina mine, og så sender de en sykepleier for å forhøre meg i stedet».

Den fiktive amerikanske byen Martirio er speilbildet av livet slik det kan se ut i gudenes, sosialdemokratiets og andre høyere ideals fravær. En trusekant i bomull er tross alt noe håndfast. Det er mat og ekskrementer også. Og et stort, nytt vakkert kjøleskap.

På den annen side; å lese «Vernon God Little» som en grell virkelighetsbeskrivelse av samtidens USA er også noe trygt, håndfast og ansvarsfritt.

«Til syvende og sist; kritikerrosen «Vernon God Little» får i utlandet er vel så interessant som romanen og det lærer oss at velutdanna briter er glad for å se USA portrettert som et skrekkabinett», skrev Houston-avisa sitert innledningsvis.

Det ligger i det minste en optimistisk trøst i at Texas-folk i det hele tatt leser utenlandske romaner.

Ps: Grunnen til at Jesus – unggutten som tar livet av de 16 menneskene før han putter geværet i munnen – er noe ustabil, er at han har blitt utsatt for seksuelle overgrep fra sin lærer og psykolog.

---
DEL

Legg igjen et svar