En handelsreise for de sterke

– Globaliseringsprosessen er så sterk og skjer så raskt at det foregår en regelrett av-industrialisering i mange land i sør, sier økonomi-professor Yash Tandon.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Yash Tandon er utdannet ved London School of Economics og har forelest ved en rekke universiteter verden over. I mange har han arbeidet med å dokumentere globaliseringens negative effekter på Afrika. Derfor er det mange som spisser ører når professoren i Harare taler WHO-økonomene midt i mot.

Yash Tandon er opprinnelig fra Uganda. Etter å ha deltatt i kampen mot Ida Amins regime på 70-tallet, satt han en kort periode i den etterfølgende regjeringen. Etter et nytt statskupp flyktet han til Kenya og videre til Zimbabwe hvor han har bodd siden 1982. De siste 20 årene han arbeidet med spørsmål knyttet til jordbrukskooperativer, fagforeninger, bondeorganisasjoner og ulike frivillige organisasjoner i det sørlige Afrika. Inntil nylig var han leder av The International South Group Network, ISGN – et nettverk med kontorer i Sør Afrika, Zimbabwe, Burkina Faso, Filippinene og Nicaragua. I dag leder han den frivillige organisasjonen Southern and Eastern African Trade, Information and Negotiations Initative, SEATINI, som på relativt kort tid har blitt en viktig informasjons- og analysebank på WTO-spørsmål, ved siden av å koordinere de afrikanske landenes standpunkter i internasjonale handelsspørsmål.

Han kaller seg politisk økonom og det er knapt tilfeldig. Fra kontoret sitt i Union Avenue i Harare arbeider økonomiprofessoren ufortrødent videre med å støtte de afrikanske landenes forhandlingsposisjon vis-à-vis Verdens Handelsorganisasjon, WTO, og ditto mektige finansinstitusjoner.

– Vi er i full gang med å forberede oss på WTO sin fjerde runde i Qatar i november. I oktober arrangerer vi et seminar for WTO sine 21 medlemsland i det sørlige og østlige Afrika. Her skal vi analysere WTO-agendaen og finne fram til de sentrale sakene for landene i sør. Målet er å komme fram til en felles forhandlingsplattform, sier han.

Afrika taper

I Yash Tandons øyne skjer ikke forhandlinger i WTO mellom likeverdige partnere, noe Seattle var et godt eksempel på. Liberaliseringen av verdenshandelen, mener han, kommer definitivt ikke de fattige landene til gode.

– Globaliseringsprosessen er så sterk og skjer så raskt at det foregår en regelrett av-industrialisering i mange land i sør. I Zimbabwe blir lokale tekstilprodusenter utkonkurrert av billigere varer fra sørøst Asia. Da Verdensbanken i 1996 tvang Mosambik til å redusere tollen på cashew-nøtter fra 20 til 14 prosent, gikk det ett år før fabrikkene stengte og tusenvis av arbeidere fikk sparken. Landet klarte ikke å konkurrere med indiske cashew-produsenter. Et annet problem er import av luksusvarer. Da myndighetene i Zimbabwe i fjor forsøkte å begrense import av luksusartikler, protesterte IMF med henvisning til inngåtte avtaler. Også de sørlige afrikanske landene i mellom foregår det en ødeleggende konkurranse. Subsidierte sørafrikanske ferdigmatfirmaer utkonkurrerer zimbabwiske småprodusenter. I Zambia skjer den samme utviklingen; de blir utkonkurrert av både Sør-Afrika og Zimbabwe.

– Er du mot enhver liberalisering av handelen i det sørlige Afrika?

– Nei, men spørsmålet er: hvem taper og hvem vinner? Vi er ikke mot sørafrikansk eksport. Det er en fordel at landene i det sørlige Afrika åpner grensene sine mot hverandre. Men det må skje innenfor rettferdige rammer som partene har forhandlet fram. Det er argumenter for å deregulere, men i det store og det hele er den såkalte frie handelen til skade for de fattige landene og de fattige menneskene i Afrika. Fri handel betyr den sterkestes handel, sier Tandon med ettertrykk.

Eksporterer kapital

– I en artikkel i fjor hevder du at Afrika er nettoeksportør av kapital. Hvordan begrunner du det?

– De ny-liberalistiske økonomene, enten de kommer fra Det internasjonale pengefondet (IMF) eller UNCTAD (United Nations Conference on Trade and Development), hevder at Afrikas «sparerate» er for lav, noe som fører til et «investeringsgap» som må fylles med utenlandske investeringer. Faktum er det motsatte. Afrika har en høy sparerate noe som ikke kommer fram i de økonomiske rapportene. I et notat til UNCTAD i fjor påviste jeg at Afrika er netto kapitaleksportør. Kapitalen forlater kontinentet på mange måter, for eksempel gjennom de store profittene som de multinasjonale selskaper trekker ut. Store kapitalstrømmer forsvinner også gjennom avdrag og renter på lån og ved urettferdige handelsbetingelser. SAP-programmene (strukturtilpasning) fører til kapitalflukt, det samme gjør patent – og copyrightavgiftene som de afrikanske brukerne må betale til de multinasjonale selskapene. Såkalt bio-tyveri er enda et område hvor våre ressurser forsvinner ut av kontinentet. Sør-Afrika er et godt eksempel. I World Investment Report (årlige investeringsrapporter som lages for UNCTAD) hevdes det at Sør-Afrika er den største nettomottaker av kapital i Afrika sør for Sahara. Men virkeligheten er motsatt. Siden 1990 har mer kapital forlatt landet enn det har kommet inn.

Finnes det motstand av betydning mot denne utviklingen?

– Ja, men den er svak og splittet. Et viktig lyspunkt var WTO-møtet i Seattle i desember 1999. Det var et godt eksempel på den styrken vi har når Nord allierer seg med Sør. I Seattle forsøkte de store industrilandene å overkjøre Afrika og landene i Sør. De forsøkte å presse på oss en agenda som vi ikke ville ha og som vi ikke hadde diskutert på forhånd. Det var grunnen til at konferansen havarerte, hevder Tandon og fortsetter.

– Vi blir bare hørt av de rike landene når vi taler med én stemme. Dessverre er enheten vi oppnådde i Seattle svak, og den trues fra mange kanter. Afrikas har gjort seg avhengighet av hjelp utenfra og regjeringene våre er bundet på hender og føtter gjennom SAP-programmene. Det gjør oss svært utsatt for ytre press, særlig i handelsspørsmål. Viktige avgjørelser blir tatt andre steder, utenfor vår kontroll. Afrikanske forhandlere i Brussel vet ikke hva deres kolleger i Geneve eller New York gjør. Vi presses til å underskrive avtaler på ett område, bare for i neste omgang å finne ut at det bryter med avtaler vi allerede har underskrevet i en annen forhandling. Dette er en jungel hvor den sterkeste vinner. Vi har rett og slett ikke kapasitet nok til å forhandle så mange spørsmål med så mange aktører, sier økonomiprofessoren lettere oppgitt og nevner i fleng Cotonou-avtalen mellom EU og ACP-landene (77 land i Afrika, Karibien og Stillehavet), AGOA-avtalen som amerikanerne pusher på Afrika for å åpne kontinentet for investeringer, i tillegg til de forhandlinger som de afrikanske statene fører seg i mellom.

– Den fjerde WTO-runden står for døra i Qatar i november. Hvilke forventninger har du til den?

– Det er vanskelig å si. Det jeg vet med sikkerhet er at utviklingen som drives fram av europeerne og amerikanerne, går i feil retning. Det internasjonale handelsstrukturen kan ikke reformeres, men vi kan begrense skadevirkningene og vi kan styrke de afrikanske stemmene og styrke deres forhandlingsposisjon. Det klarte vi i Seattle og det ga oss et pusterom. Det høres kanskje lite ambisiøst, men vi trenger tid så vi kan analysere situasjonen og samle oss.

Alternativer

– Finnes det alternativer til globaliseringen?

– Det er ikke noe annet alternativ enn alternativet! Den nyliberalistiske politikken forsterker problemene. Den kraftige polariseringen de siste 10 årene mellom fattige og rike land, og mellom fattige og rike innad i landene, er det beste beviset på denne politikkens fallitt. Svaret på spørsmålet ditt er; det finnes ikke noe annet alternativ enn et nytt system med fokus på utnyttelsen av lokale ressurser. Med det mener jeg en økonomi som er horisontal, dvs integrert lokalt og regionalt. I stedet for vertikalt, som i dag, knyttet til de vestlige økonomienes eksportøkonomi.

– Noen av disse tankene er fra 60-tallet, holder de fortsatt?

– Ja, selv om mye er grunnleggende forandret, ikke minst innenfor kommunikasjon og teknologi. På 60-tallet hadde vi en alternativ debatt, og alternative utviklingsmodeller representert ved Sovjet og Kina. Situasjonen er vanskeligere nå. Det globale systemet er ikke lenger autoritært – det er totalitært. Nyliberalismen har overtatt på nesten alle områder. Kunnskapen er sentralisert, kapitalen og ideene er monopolisert.

– Vil søkingen etter handlingsalternativer endre skjemaene for den politiske opposisjonen?

– Ja, og det har allerede skjedd. Under den kalde krigen ble også ideologiene polarisert. Vi har lært av historien. Etter murens fall oppdaget vi at verden var mer pluralistisk enn todelt; vi fikk Seattle, zapatistene og opprøret i Indonesia. Ideologiene, den politiske kulturen og alliansene er også annerledes enn før. Vi ser en helt annet mangfold i det politiske arbeidet, sier han.

Yash Tandon mener den nyliberalistiske politikken må ta sin del av skylden for de mange etniske krigene og konfliktene i Afrika de siste 10 årene.

– Den post-koloniale infrastrukturen ga vanlige mennesker et visst sikkerhetsnett. Da dette begynte å kollapse på 80-tallet, begynte folk å lete etter før-koloniale strukturer. Som i Somalia, hvor man søkte tilbake til klanene og det gamle rettssystemet. Men klan og stammesamfunnets institusjoner er borte. Det er ingen vei tilbake. Nye samfunn basert på etnisitet er i realiteten er umulighet. Alle samfunn er i dag multietniske, man kan ikke skru historien tilbake. Se hva som skjedde i Rwanda! Man prøvde å finne løsninger basert på etnisk identitet. Det måtte ende i en katastrofe i et samfunn hvor ikke engang den enkelte, etter mange tiår med inngifte og blandingsekteskap, visste om man var hutu eller tutsi. Jeg ser ennå ikke noe alternativ til nasjonalstaten som ramme for politiske endringer. Alternativet er kaos og folkemord.

Krisen i Zimbabwe

I følge professor Tandon er det også en klar sammenheng mellom den globale markedsøkonomien og krisen i Zimbabwe.

Da de økonomiske problemene økte på slutten av 80-tallet, slapp regjeringen til IMF og Verdensbanken, noe som i følge Tandon bare forverret situasjonen.

– For tre-fire år siden ga fagbevegelsen ZCTU ut et dokument hvor de analyserte konsekvensene av strukturtilpasningen i lys av landets økonomiske krise. En rekke andre organisasjoner satte de samme spørsmålene på dagsorden. Dessverre er dette fokuset borte nå. Opposisjonen er en svært bred allianse og rommer også den delen av næringslivet som er tilhenger av en nyliberalistisk politikk. Det viktigste for de er en ny regjering, ikke en ny økonomisk politikk.

– Hva med de europeiske landenes rolle i denne konflikten?

– De vestlige landene er opportunister som håper at krisen i Zimbabwe skal øke deres innflytelse i landet. Dessverre har vesten, med Storbritannia i spissen, valgt side for den ene parten i konflikten. Sanksjoner mot Zimbabwe rammer ikke Mugabe, men folket. Når jeg sier at Nord må holde seg unna Zimbabwe, snakker jeg ikke om handel eller hjelpeprogrammer. Og jeg ber dere heller ikke om å slutte og kritisere regjeringen, noe jeg selv gjør. Men utlandet skal ikke ta stilling i landets interne konflikter. Det er en viktig forskjell.

– Er jordokkupasjonene en del av det samme bildet?Tvinges folk til flytte tilbake til landsbygda på grunn av kollapset i økonomien?

– Ja, arbeidsløsheten og ødeleggelsen av det sosiale sikkerhetsnettet som ble bygget opp etter frigjøringen i 1980, er et resultat av den samme utviklingsmodellen. Mange ser ikke denne sammenhengen, noe som bidrar til å øke konfrontasjonen mellom regjeringen og opposisjonen.

– Ser du noen løsning på krisen eller er en voldelig konfrontasjon uunngåelig?

– Selvsagt er det løsninger og ingenting er uunngåelig! Men situasjonen blir stadig mer dpolarisert. Regjeringen ser dette først og fremst som en anti-imperialistisk kamp. For opposisjonen er det utelukkende et demokratispørsmål. Noe tredje alternativ finnes ikke. Opposisjonen må ta sin del av ansvaret for at situasjonen nå er helt fastlåst og kompromissløs, avslutter Yash Tandon.

---
DEL

Legg igjen et svar