En glødende stjerne

Sizzla er ukjent i Norge, men i høst viste den unge reggaeartisten at han er en av vår tids mest lysende stjerner uavhengig av musikksjanger. På sitt beste er han som en blanding av Bob Marley, Chuck D og James Brown.

Ny Tid

Rockefeller i Oslo, torsdag 4. september. Det nærmer seg midnatt og det er like før kveldens stjerne, Miguel Collins alias Sizzla, går på scenen. Konserten har fått minimal pressedekning (en notis i Aftenposten Aften), men det er uansett et imponerende stort og allsidig publikum som er på bristepunktet av spenning. Sizzla kommer på scenen og leverer et forrykende show det er lenge siden jeg har sett maken til, og det går minst to timer før en energisk artist takker for seg og etterlater seg et publikum som sikkert er mer sliten enn sangeren.

Det magiske konsertøyeblikket kan ikke gjenskapes på noe stereoanlegg, men heldigvis har Sizzla en lang rekke imponerende sterke album bak seg siden han debuterte med lovende «Burning Up» (RAS) i 1995. Det er faktisk vanskelig å si hvor mange album mannen har gitt ut, selv har jeg ti som er flittig spilt både før og etter den magiske konserten.

Pendel-reggae

Det er vanskelig å forklare Sizzla i et Norge der reggae fortsatt er synonymt med Bob Marley & The Wailers, selv om vi i år har sett det endelige gjennombruddet for den moderne formen, dancehall, i form av Sean Pauls inntog på hitlistene. Siden Marleys død i 1981 har reggae svinget fram og tilbake i en pendelbevegelse; fra rettroende rastafarianisme og glødende engasjement på den ene siden til sex- og voldsfikserte tekster på den andre for å si det veldig enkelt.

«Nuff a them a look fi Selassie/Yet them greedy fi wealth/Make me tell you/You can not be looking out of yourself/How close are you to Zion?» sang Sizzla i mitt første møte med ham på 1999-albumet «Royal Son of Ethiopia» (Greensleeves), og det er flere unge rastafarianere som identifiserer seg med Sizzlas kritiske spørsmål til et stadig mer materialistisk samfunn.

Sammen med artister som Anthony B, Luciano, Capleton og Yami Bolo står Sizzla i spissen for en retur til rastaverdiene. Han tilhører tilhører bobo-rastafarianerne, som kjennes igjen med sine turbaner og sin mistro til materielle verdier. Alle mannlige boboer anses som profeter eller prester, og Sizzlas musikalske karriere har da også en profets glød.

Rastaene lener seg til forbildet som Det gamle testamentet, Etiopias tidligere keiser Haile Selassie og den radikale svarte tenkeren Marcus Garvey. De anser Vesten som Babylon, og Sizzla kjemper mot det han anser som et system skapt for å holde svarte mennesker nede og vekk fra sin egen kultur. Dette danner grunnlaget i hans til tider militante tekster, og Sizzla har da også skapt store overskrifter etter at han fra scenen på en av Jamaicas største reggaefestivaler ytret et ønske om at alle hvite må forlate hjemlandet hans.

Stor spennvidde

Dette og en tidligere negativ holdning til homofile skygger for Sizzlas ubestridte musikalske kvaliteter. Han mestrer både sang og hissig «toasting», og tar i tekstene sine for seg alt fra korrupsjon, kritikk av styresmaktene og religion til livet i gettoen, kjærlighet, Vestens fall og bandekriger. Musikken spenner fra minimalistisk og elektronisk dancehall via hip hop-inspirerte spor til klassisk roots reggae, og det er først og fremst energien, spennvidden og det glødende engasjementet som gjør han til en av verdens største artister. Jeg har tidligere skrevet at han innehar Bob Marleys verdier, Chuck Ds knallharde autoritet og James Browns evner som entertainer, og jeg ble ikke mindre i tvil etter høstens konsert.

Problemet er mannens enorme produktivitet, for hans katalog på en lang rekke forskjellige plateselskap er en jungel det er svært vanskelig å orientere seg i. Den doble «The Story Unfolds: The Best of Sizzla» (VP Records) er en god start, men som tittelen lover er dette på langt nær avsluttet historie. Og for det andre omfatter ikke samleren spor fra hans briljante plater på Greensleeves Records, som nevnte «Royal Son of Ethiopia», «Black Woman and Child» (av mange regnet som et høydepunkt), «Bobo Ashanti» og «Rastafari Teach I Everything». Jeg har dem alle, og har ikke angret et sekund.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.