En gest fra øst

Revalueringen av yuan’en viser i grunn bare hvilket balletak kineserne har på USA

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter lang tids press, i hovedsak fra USA, løsrev Beijing nylig sin valuta, yuan, fra den amerikanske dollar’en. Yuan’en har i nesten ti år vært bundet til en pris på 8,28 yuan for en dollar. Nyheten senket yuan’en til 8,11 dollar.

Kineserne vil nå måle sin valuta mot en såkalt valuta-kurv. Hvilke valutaer denne kurven inneholder, er så langt ikke kjent, men at dollaren, euroen og yen’en finnes i kurven, er rimelig sikkert.

USAs hovedargument mot den tidligere bindingen, var at den gjorde kinesiske industriprodukter kunstig billig i vesten. Nettopp å holde valutaen lav er en velkjent taktikk, utprøvd av en rekke land i en økonomisk oppbyggingsfase. Ideelt sett bør jo en valuta utvikle seg i takt med landets økonomi. Om en justering av verdien slik vi nå har sett, er i stand til å sikre en eneste vestlige industriarbeidsplass, er en annen sak, men vil være å forvente veldig mye.

Så langt har to sterke stater fått vist frem noe av sin makt. USA har vist at de fortsatt kan øve et visst press på Kina i den økonomiske politikken. Kina har fått vist frem sin stadig mer sentrale rolle i den globale økonomien,

Men ikke bare. For Kina har også fått vist at de egentlig gir, og ikke minst kan gi blaffen i USA. En kan låne uttrykket balletak fra sportsterminologien, dersom en ønsker å billedliggjøre situasjonen. Den minimale endringen i yuan’ens verdi, en styrking på 17 cent, eller 2,1 prosent, er et tegn på det kinesiske grepet. For ikke å snakke om timingen. USA har virkelig måttet mase seg til denne endringen.

Kinas sentralbanksjef, Zhou Xiaochuan, var tidlig ute og påpekte at revalueringen ikke ville få noen effekt på USAs handelsunderskudd. Men herregud; Kina kan da alltids gi såpass. Ikke minst for å stoppe maset fra Washington.

Debatten om yuan’ens verdi handler til syvende og sist om noe ganske annet. Med lav produktivitet og høye lønninger, relativt sett, vil verken USA eller Europa noen gang kunne konkurrere med Kina om den arbeidsintensive industriproduksjonen. Det kan bare de landene som kommer opp nedenfra, sett i et utviklingsperspektiv, og da kanskje særlig enkelte land i Sørøst-Asia.

Innen tekstilproduksjon har det gått en farsott av nedleggelser over Afrika de siste to årene; neppe grunnet høye lønninger, men snarere dårlig infrastruktur og begrenset markedsadgang. Produsentene rømte til Kina, da landets eksportbegrensninger ble hevet ved nyttår.

Da står vi tilbake med kivingen om det økonomiske verdensherredømme. Det er altfor mange år siden USA faktisk kunne påberope seg noe slikt, uten å samtidig legge militær makt i potten. Og alt for mange år siden et lands valuta faktisk sa noe troverdig om landets økonomiske situasjon.

En styrket yuan vil allikevel bedre avspeile det bildet vi ellers får av Kina av i dag; når en stadig økende andel av turister i vesten er kinesere, deres entreprenørbedrifter får prestisjeoppdrag i Europa, og amerikansk næringsliv bare med nød og neppe klarer å hindre det kinesiske statsoljeselskapet CNOOC å ta over et selskap som Unocal.

Det er allikevel ikke sikkert kineserne har et like stort behov for å vise at de faktisk sitter i førersetet, som det amerikanerne har. For enkelte er det kan hende tilstrekkelig å faktisk ha hånden på rattet, og ikke nødvendigvis å bli avbildet bak rattet, slik barn blir i en fornøyelsespark.

Og dersom yuan’en nå faktisk også knyttes opp til euro’en, betyr dette en styrket posisjon for den europeiske fellesvalutaen. Mange har lenge spådd at euro vil erstatte dollar’en som verdens ledende valuta på sikt. En tilknytning til yuan’en vil kunne påskynde en slik prosess. En kraftigere svekkelse av dollar’en vil, til tross for at dette er en ønsket utvikling på kort sikt, kunne bli ris til egen bak, den dagen de igjen trenger en sterk valuta for å skaffe seg internasjonal, økonomisk kontroll.

For deg og meg? Nei, vi merker nok ikke så mye til dette. Så lenge produksjonskostnadene kun utgjør en liten brøkdel av den prisen som kreves for en kinesisk produsert vare i butikken, blir neppe T-skjorta til 29.90 vesentlig dyrere.

---
DEL

Legg igjen et svar