En forlegger krysser sitt spor

Geir Gulliksen forlater forlaget Tiden i protest mot det økende kommersielle presset i norsk forleggeri. Vel, den kjøper vi ikke.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Man kan nesten mistenke noen for å ha snakket sammen. Tidsskriftene Vinduet og Prosa har begge i sine siste utgaver artikler som tematiserer det kommersielle presset på norsk forleggeri.

Så går altså forlagsredaktør og forfatter Geir Gulliksen i Tiden ut og sier opp sin stilling i protest mot kommersialiseringen i norsk forleggeri. Tilsynelatende.

Tilfeldigheter med noenlunde lik retningssans mistenkes ofte for å være et tegn i tiden. Når det gjelder trusselen mot Børs og Katedral-tenkningen i forlagsbransjen, så har mannen med ljåen vært der hele tiden. Ideen bak trykkekunstens oppfinnelse var å lage bøker billigere, selge flere bøker og tjene penger – som igjen kunne investeres i «forfatterskap», bedre utstyr og distribusjon. Slik er det i Norge i dag også.

Enten det er enmannsforlag eller konserner som står bak, er det salgsuksesser som sikrer nye utgivelser. Sagt på en annen måte; det er gode salg som gjør at forlagene kan investere i nye talenter – som igjen en dag blir til gode salg. Forfatterskapet eller bokutgivelsen skal være fordømt viktig for at forlaget med viten og vilje går på en smell. En «flopp» er som regel et tegn på forlagsredaktørens dårlige intuisjon.

Bak tilfeldighetene denne gang, ligger det en bokutgivelse, som både Vinduet og Prosa baserer mye av sitt stoff rundt: André Schiffrin og «The Business of Books». Boka forteller den amerikanske historien om hvordan «smale» bøker ikke lenger er smale, men så godt som ikke-eksisterende i den amerikanske offentligheten. Akademiske sakprosa-bøker selger knapt mer enn tilsvarende bøker i Norge, altså godt under 500 eksemplarer. Disse amerikanske tilstandene er det altså man frykter i Norge, hvor forlagsredaktører bare ser årets dollartegn i regnskapet istedenfor langsiktige bokstaver på hvitt papir.

Så lenge de litterære støtteordningene fungerer tilfredsstillende for alle parter her hjemme, er det liten grunn til å frykte amerikanske tilstander i Bok-Norge – til tross for økt maktkonsentrasjon, et viltvoksende administrativt byråkrati og et stigende økonomisk press på forleggerne. André Schiffrin viser da også til Skandinavia som gode litteratur-land å bo i.

Konsekvensene bak Geir Gulliksens avgang er derimot langt mere dramatiske på kort sikt: For Tiden forlag og den unge samtidslitteraturen i Norge. Geir Gulliksen og Tiden har på mange måter vært synonymt med den virile norske samtidslitteraturen de siste fem årene, en fruktbarhet som blant annet svenskene har misunt oss. Bildet er naturligvis langt mer komplisert, men som symbol er Gulliksens innsats for samtidslitteraturen uvurderlig. Debutanter ville til Tiden og Geir Gulliksen. Det var der det skjedde. Arbeiderbevegelsens forlag var ikke lenger et gammelmannsforlag. Nå skal Gulliksen begynne på nytt i Aschehoug-eide Oktober, som – med unntak av noen få navn – bærer preg av å være et gammelmannsforlag. En av deres mest spennende yngre forfattere, Hanne Ørstavik, forsvinner da også nå til Aschehoug.

Når flere markante forfattere velger å forlate forlaget sitt i samme slengen, avslører det en ny måte å tenke rundt forholdet forlag/forfatter. De fleste eldre forfattere har et nesten hellig forhold til sitt forlag. Forleggeren er viktig, ja, men det mot forlaget forfatterne er lojale. Forleggere kommer og går, forlaget består. «Forfatterflukten» fra Tiden til Oktober viser at det er andre ting enn forlaget som holder på en forfatter.

Forfatter Tore Renberg, som følger Gulliksen til Oktober, mener dette er et sunt tegn og taler nok på vegne av flere unge forfattere i sin generasjon. Forfatterne burde være mer opptatt av forleggerne sine enn av forlaget. Dette åpner for et utroskap som er langt mer vanlig og utbredt blant ikke-skjønnlitterære forfattere, hvor man står fritt til å selge boka til det forlaget som gir best betingelser. Dersom forlagene ikke kan stole på at forfatterne blir «livet ut», vil de heller ikke ha noen interesse av å dyrke fram «uferdige» forfattere eller å la forfatterne utgi «hvilebøker». Debutant-terskelen blir høyere og det åpner for «amerikanske tilstander»: Agentvirksomhet. Eller – forfatterne kan gjøre som Jan Guillou allerede har gjort og som altså Henning Mankell bestemte seg for å gjøre denne uken; å utgi bøkene på eget forlag og sope inn hele fortjenesten.

Det er ikke store forskjellen på norske forlag i dag. Enten de er store eller små er det økonomiske presset like stort. Forlagene er et like stort offer for tidsånden som andre kvalitetsvare-produsenter. Derimot er det store individuelle forskjeller på forleggerne. Geir Gulliksen følte at tiden var overmoden for å si ifra. Men situasjonen forandrer seg ikke stort ved å gå fra Gyldendal-eide Tiden til Aschehoug-eide Oktober.

Kanskje er det heller ikke overgangen så mystisk, når alt kommer til alt. Kanskje får Gulliksen mer ansvar og makt, kanskje får han mer lønn, kanskje forandring og utfordringer fryder for en mann som Geir Gulliksen. Eller kanskje noen rett og slett har snakket sammen og funnet ut av det er på tide av Geir Gulliksen kommer hjem, til sitt eget forlag; Oktober, hvor han har utgitt sine lyrikksamlinger.

Med andre ord; forfatteren følger sin forlegger.

---
DEL

Legg igjen et svar