En folkeavstemning om Putin

Søndagens presidentvalg i Russland er nærmest avgjort. Putin vinner og motstanderne har allerede resignert.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Førstkommende søndag går russerne til valgurnene for å velge ny president. Utfallet er etter alle solemerker allerede gitt: sittende president Vladimir Putin vil vinne en brakseier. Etter drøye fire år opplever Putin, som var tidligere president Boris Jeltsins håndplukkede arvtager, en oppsiktsvekkende lav styringsslitasje. Til tross for tilbakeslag som Kursk-tragedien, gisselaksjonen i Dubrovka-teateret og manglende fremgang i løsningen av Tsjetsjenia-konflikten, har jevnt over 70-80 prosent av velgerne til en hver tid gitt sin tilslutning til Putins politikk.

Samtidig har motstanderne på mange måter allerede resignert. Lederne for de to viktigste opposisjonspartiene, kommunistenes Gennadij Zjuganov og det liberaldemokratiske partiets Vladimir Zjirinovskij, fant det ikke en gang bryet verdt å stille opp selv. I stedet har de kjørt frem to relativt ukjente navn, henholdsvis Nikolaj Kharitonov (lederen for det kommunistiske støttepartiet Agrarpartiet) og Oleg Malysjkin (nyvalgt parlamentsmedlem og et politisk sett ubeskrevet blad). Høyresiden i russisk politikk, som er nærmest utradert etter parlamentsvalget i desember i fjor, slutter halvhjertet opp om Irina Khakamada. Etter at Ivan Rybkin, hvis forsvinningsstunt tidlig i valgkampen viste seg å slå tilbake på ham selv snarere en å gi politisk mynt, har valgt å trekke seg, består resten av feltet av formannen for Føderasjonsrådet (det russiske parlamentets overhus), Sergej Mironov, som under valgkampen har uttalt at han støtter Putins kandidatur, og den karismatiske nasjonalisten Sergej Glazjev. Sistnevnte har blitt betraktet som en stigende stjerne i russisk politikk, men har fått valgkampen ødelagt av interne stridigheter i eget parti. Ingen av Putins fem motkandidater levnes derfor noen sjanse. På meningsmålinger offentliggjort de siste ukene har ingen nådd høyere enn 5-6 prosent oppslutning, og det er slett ikke usannsynlig at valgalternativet «mot alle», russernes mulighet til aktivt å vise sin misnøye gjennom å stemme mot de foreslåtte kandidatene, vil få større oppslutning enn noen av Putins motkandidater. Slik sett blir derfor det russiske presidentvalget først og fremst en folkeavstemning om Putin og hans politikk.

Samtidig som Putins store personlige popularitet bidrar til å legitimere politikken han fører, har den ubestridte lederrollen og ikke minst måten den utøves på også betenkelige sider sett fra et demokratiutviklingsståsted. I valgkampen har dette blant annet gitt seg utslag i at Putin har nektet å delta i Tv-debatter med de øvrige kandidatene. Det samme gjorde støttepartiet hans, Det forente Russland, foran parlamentsvalget i desember i fjor. Signalet er klart: Putin og hans team står hevet over smålige politiske kjeklerier, de er handlingens, ikke den politiske polemikkens menn. Russisk valgkamp foregår sånn sett på to atskilte banehalvdeler. På den ene befinner presidenten seg. Gjennom fokus på praktisk politikk kjører han sitt eget løp. De øvrige spillerne er forvist til den andre banehalvdelen, hvorfra de dels forsøker å angripe presidenten, dels forsøker å utfordre hverandre. Samtidig bidrar russisk mediastruktur til at presidenten kan tillate seg på denne måten å stå «over» politikken. Under Putins styre har Kreml fått stadig større kontroll over de riksdekkende Tv-kanalene, som lojalt rapporterer om presidentens gjøren og laden. OSSE karakteriserte Russlands parlamentsvalg i 2003 som «frie, men ikke rettferdige» på bakgrunn av den sterkt favoriserende dekningen av Det forente Russland i riksdekkende etermedier. Det er ingen ting som tyder på at skjevheten i dekningen er mindre ved denne korsvei.

Men hva er det som gjør at Putin, som var et relativt ukjent navn for de fleste da han ble utnevnt til statsminister og Jeltsins politiske arvtaker i august 1999, i den grad har lyktes i å befeste sin stilling? Viktige stikkord er sannsynligvis «orden» og «stabilitet». Etter et tiår preget av demokratisering og desentralisering, men også av kaos og oppløsning, har Putin stått for faster rammer, lovstyre og forutsigbarhet. Gjennom en konsensusorientert innenrikspolitikk har Putin dessuten appellert til et bredt spekter av befolkningen. Og ikke minst har den jevne russer opplevd en forbedret levestandard. Etter en sammenhengende økonomisk krise gjennom hele 1990-tallet har Russland de siste årene hatt en gjennomsnittelig økonomisk vekst på 5-7 prosent.

«Hvem er Putin?» spurte mange da Putin entret den storpolitiske scenen i 1999. Var han som etterretningsagent en politisk hauk og maktpolitiker? Eller var han som tidligere medarbeider av borgermester i St. Petersburg Anatolij Sobtjsak, en av den russiske demokratibevegelsens sentrale skikkelser, en liberaler? På terskelen til Putins andre presidentperiode spekuleres det fortsatt om dette. De første fire årene har gitt oss blandede signaler. Er det maktpolitikeren eller liberaleren Putin som er den «egentlige» Putin?

Maktpolitikeren Putin har satt i gang en reformprosess som omfatter samtlige samfunnsnivåer, og hvor fellesnevneren er konsolidering av statens autoritet. Han har styrket grepet om Russlands regioner, sikret statens kontroll over mediene og gått til felts mot de deler av den økonomiske eliten (de såkalte oligarkene) som har hatt for tette bånd til presidentembetet (Vladimir Gusinskij og Boris Berezovskij), eller som har signalisert selvstendige politiske ambisjoner (Mikhail Khodorkovskij). Særlig den økte statlige kontrollen over mediene gir grunn til bekymring. På en Freedom House-skala fra 0 til 40, der 40 betyr stor grad av politisk press, kontroll og maktbruk overfor mediene, ble Russland i 2002 rangert til 30 og havnet dermed under f.eks. Iran på listen. Til tross for at det eksisterer et flerpartisystem i Russland, er også det politiske liv preget av mindre grad av pluralisme nå enn under forgjengeren Boris Jeltsin. Mens Statsdumaen, det russiske underhuset, under Jeltsin tjente som et politisk korrektiv til den sterke presidentmakten og flere ganger truet presidenten med riksrett, har Putin i dag full kontroll over parlamentet. Etter at Det forente Russland under valgkampen i 2003 hadde nærmest uinnskrenket tilgang til statlige medier og såkalte «administrative ressurser», eller presidentembetets føderale forgreninger, kontrollerer partiet i dag over 300 av de totalt 450 plassene i Statsdumaen.

På den annen side har den økonomiske markedsliberaleren Putin gjennomført en rekke vanskelige reformer som Jeltsin aldri maktet å få gjennomført. Den uttalte hovedmålsetningen for all Putins politikk har vært en langsiktig styrkning av Russlands økonomi for derigjennom å befeste landets internasjonale posisjon og anseelse. Det store pro-Putin flertallet i Statsdumaen vil gjøre det mulig å akselerere reformarbeidet på en rekke områder, særlig hva angår nedskjæringer i Russlands store byråkrati. Putin vil ventelig også sette et fokus på fattigdomsproblemet i Russland. Til tross for en betydelig bedring de siste årene, lever fortsatt om lag 20 prosent av befolkningen under den offisielle fattigdomsgrensen. Nøkkelen til dette er fortsatt økonomisk vekst ledsaget av reformer.

Spørsmålet er i hvilken grad de to Putinene kan fortsette å eksistere side om side, eller om svekket demokratisk legitimitet og manglende pluralisme på sikt vil bremse den økonomisk veksten. Mange observatører har fryktet at de mer autoritære kreftene i kretsen rundt Putin, de såkalte «siloviki» (personer med bakgrunn i etterretningen, forsvaret o.l.), vil markere seg ennå sterkere i tiden som kommer, spesielt dersom den økonomiske oppgangen snur. Dersom sammensetningen av den nye regjeringen som ble utnevnt tidligere denne uken er en indikasjon på Putins fremtidige politikk, ser det imidlertid ut til at det er markedsliberaleren Putin, ikke maktpolitikeren, som setter sitt tegn på neste presidentperiode. I den sterkt nedtrimmede regjeringen til statsminister Mikhail Fradkov (antall ministere ble redusert fra 30 til 17) har ledende økonomiske reformpolitikere styrket sin relative stilling. I forhold til Russlands forhold til omverdenen er det også verdt å merke seg at to av de tyngste ministerpostene, stats- og utenriksministerposten, har gått til personer med fartstid fra internasjonalt samarbeid, hhv. Mikhail Fradkov (tidligere EU-ambassadør) og Sergej Lavrov (mangeårig FN-ambassadør). Tiden vil vise. Men først skal de russiske velgerne gjennomføre sin folkeavstemning om Putins første presidentperiode.

---
DEL

Legg igjen et svar