En fallitterklæring for EU

Hva vil EUs nye grunnlov ha å si for utviklingen av en felles europeisk identitet og forståelse? Absolutt ingenting.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Applausen og euforien i Tessaloniki til tross; det er ingenting som tyder på at EU vil bli noe mindre kranglevorent og innbyrdes motstridende enn det har vært til nå.

Ta den nye grunnloven, for eksempel. Det eneste man har oppnådd på den fronten, er å bli enige om et utkast. Denne enigheten kom som en følge av at Valéry Giscard d’Estaing brukte sitt betydelige politiske og manipulative talent for å få det godkjent av stats- og regjeringssjefene.

I løpet av høsten skal dette utkastet debatteres – og kanskje dissekeres. Sannsynligvis vil det bli godtatt mer eller mindre i sin opprinnelige form, etter at Spania har fremmet sine sedvanlige reservasjoner mot stemmefordelingen; Storbritannia igjen har insistert på nasjonale beslutninger i utenrikspolitikken og skatte- og finanspolitikken; og de små landene nok en gang har protestert mot beskjæringen av kommisjonen.

Men antakelig vil det bli vedtatt fordi EU-landene ikke kan stille seg i en posisjon hvor de går imot de reglene som allerede fins der. Ei heller kan de sette unionen i en situasjon hvor den ikke er i stand til å absorbere ti nye medlemmer.

Men verken grunnloven eller utvidelsen vil bety noenting for borgerne av den allerede eksisterende unionen. De vet nemlig ikke engang hva som foregår.

Ikke minsket avstanden

I Norge har vi hatt en kontinuerlig debatt om vårt forhold til resten av Europa i mer enn tretti år. Denne til tider hissige debatten har ført til at vi har en rimelig klar oppfatning av hva som skjer i EU til enhver tid.

Så ikke for unionens egne innbyggere. Der har diskusjonen bare sporadisk poppet opp til overflaten, som i Frankrike under Maastricht-avstemningen i 1992, og i Storbritannia nå som en følge av euro-spørsmålet.

Det er nasjonale forskjeller i hva som diskuteres, og hvor ofte denne diskusjonen kommer opp. Men innbyggerne i de ulike EU-landene er forbausende uvitende om det EU de selv er med i, og påtakelig uinteressert i spørsmål som handler om unionen.

For innbyggerne i land som har vært medlemmer av EU i mange tiår, er unionen en total ikke-sak. De er ikke interessert i å slåss mot den, er ikke interessert i å delta i den, og får heller ikke lov til å delta i den siden alle beslutningene tas av kvasi-valgte organer i et annet lands hovedstad.

Derfor er det kanskje ikke så rart at hele 25 prosent av britene i en meningsmåling svarer nei på spørsmålet om Storbritannia er med i EU. Eller at 31 prosent av tyskerne ikke vet hva EU-kommisjonen er. Eller at 90 prosent av spanjolene ikke kjenner til at det fins en grunnlovskommisjon, og at bare én prosent av dem vet at denne faktisk skal lage en grunnlov som vil angå dem.

Denne uvitenheten skyldes ikke at folk er dumme. Den er en logisk konsekvens av at unionens vedtak enten er uten betydning for den store majoriteten, eller at de omhandler spørsmål som bare sjelden fører til folkelig engasjement.

Da det såkalte «konventet» trådte sammen for å lage en ny og samlende grunnlov for EU, var det nettopp denne avstanden mellom folk og styrende man skulle bøte på. Det har man ikke lykkes med. Som en av de 105 medlemmene av konventet uttrykte det overfor Economist nylig: » We said we would have a public debate, but instead we’ve had a debate in public.»

President uten språk

Hva må til for at folk skal engasjere seg i den unionen de er med i? Og hvordan skal man skape en felles europeisk identitet, slik målet har vært?

Man kan se for seg at interessen og engasjementet vil komme den dagen unionen får en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Som krigen mot Irak viste, har beslutninger knyttet til denne type spørsmål et stort potensiale for å mobilisere mannen og kvinnen i gata.

Men EU kommer ikke til å få noen felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i overskuelig framtid. Og hvis de noengang skulle få det, vil ikke folk dra til Brussel for å demonstrere. De vil rette protestene mot landets egne politikere, og samle seg foran de nasjonale parlamentene.

Det er nasjonalstaten som er den politisk relevante rammen for Europas innbyggere. Det er der beslutningene tas som angår dem. Det er de nasjonale politikerne europeerne forholder seg til, som de har kunnskap om og som de retter sine protester mot. Det gjør de på grunn av en felles historie, en felles kulturell og politisk forståelse, og – ikke minst – et felles språk.

Det er også i nasjonalstaten at den felles identiteten ligger. Målet om å skape en ny, grenseoverskridende identitet vil mislykkes rett og slett fordi man i Europa – i motsetning til USA – ikke skjønner hva de andre på det samme kontinentet sier!

Man kan se for seg at det blir én president for Europa som sitter i opptil fem år, slik forslaget nå ligger på bordet. Den første presidenten vil ikke være britisk, fordi Storbritannia ikke er fullverdig medlem av unionen. Han eller hun vil heller ikke være tysk, fordi den historiske angsten fortsatt er for sterk. Frankrike er utelukket, fordi de enten har, eller nettopp har hatt, sentralbanksjefen.

Den nye presidenten vil komme fra ett av de små landene i «det gamle Europa,» og vil enten snakke fransk eller tysk. Det betyr manglende legitimitet, og at mange hundre millioner i et utvidet EU ikke vil skjønne hva han (!) sier.

Ingen entusiasme

Man skaper ikke felles identitet av sånt. Og man skaper heller ikke felles identitet av den teknisk-administrative tvangen som driver unionsprosjektet framover.

Som alltid tidligere, bygges unionen nå ovenfra og ned. Som alltid tidligere, bygges den samtidig som de enkelte byggherrene hele tiden prøver å flykte ut nærmeste dør.

Og som alltid tidligere, bygges den mens Europas innbyggere verken skjønner noe av det, eller er synderlig interessert.

I løpet av under ett år vil EU ha ti nye medlemmer og antakelig en flunkende ny grunnlov. Det er en fallitterklæring for unionen at den har fått til dette uten at dagens EU-innbyggere har registrert, eller vist noen særlig entusiasme for, det som har skjedd.

---
DEL

Legg igjen et svar