En dypt savnet motstander

Kremmerne har overtatt Høyre. Frihet med ansvar bare for seg selv og sine egne penger, er i dag den dominerende ideologiske impuls i Høyre.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Norge har ikke lenger noe konservativt parti. Høyre har definitivt overgitt seg til markedsliberalismen. Balansen i det norske Høyre mellom det verdikonservative og det liberalistiske er definitivt brutt sammen. Med Erna Solberg og hennes generasjon har Adam Smith og John Stuart Mill vunnet sin endelige seier over Edmund Burke for nå å henge det hele på tre britiske filosofer som de to fraksjonene har hentet sin ideologiske næring fra.

Høyre har i hele sin historie vært mer konservativt enn liberalistisk. Kremmerne har stemt på partiet og så har de stort sett latt embedsmannshøyre styre. Grossererhøyre kalte Trygve Bull den delen av partiet som var mer opptatt av veksler enn av verdier. De har alltid fått være med, men stort sett har det fornemme Høyre sittet i førersetet. Dette har gjort at vi i Norge har vært svært heldige med vårt høyreparti. Historisk har ikke det norske Høyre vært talerør for reaksjon eller brutal kapitalisme. Det har vært et klokt og forsiktig parti som alltid har unngått de store og brå kast. Forsiktige forandringer og tilpasning til utviklingen, har det gjerne hett. Naturligvis har de alltid forsvart det bestående. Eiendomsretten har vært hellig og de som hadde, skulle så absolutt få beholde sitt og mer til. Fattigdom og urettferdighet var politiske utfordringer i den grad de ga grunnlag for samfunnsmessig uro. Lykkelig fattigdom var fine saker. Trodde man litt på Gud og samtidig hadde respekt for øvrigheten, var en en god samfunnsborger. Og aller best var man hvis man hadde såpass god råd at en også kunne avse noen kroner til banken.

Dette høyrepartiet var et anstendig parti. Det var et parti som var varm tilhenger av alt som en gang var kjempet fram mot Høyres ønske og vilje. Slik var det med alt fra alminnelig stemmerett til feiring av syttende mai. Høyre var alltid en anstendig motstander for de kreftene som drev fram større sosial rettferdighet her i samfunnet. Når flertallet var vunnet for en sak, så ble det også en høyresak.

Den norske konservatismen har aldri vært demokratisk i moderne forstand. Men den har vært antiautoritær og har i prinsippet forsvart rettsstaten med mindre noen utfordret det som ble definert som rikets sikkerhet. Det klassiske norske Høyre har aldri vært redd for en sterk stat. Det var staten som forvaltet den borgerlige autoritet som alle skulle innordne seg.

Det norske Høyre har ingen stolt historie. Partiet har stort sett vært en bekymret motstander av alt nytt. Det eneste de virkelig har kjempet for, er smalsporet jernbane og reklame i fjernsyn. Men tre konservative enkeltpersoner ruver i norsk politisk historie. Det er Fredrik Stang, Carl Joachim Hambro og Kåre Willoch. Stang var statsråd og statsminister i store deler av det nittende århundre før partiet Høyre ble stiftet. Han var en klassisk konservativ som bidro til å bygge det moderne Norge. Carl Joachim Hambro hadde harde konflikter med grossererhøyre. Tobakksfabrikant Johan H. Andresen var partiformann mens Hambro styrte stortingsgruppa. Men Hambro vant og det igjen førte til at det meste av Høyre også hadde en klar holdning til NS og fascismen da det røynte på mot slutten av trettiåra. Hambro var konstitusjonell demokrat. Willoch vil bli husket for at skadevirkningene av nyliberalismen ikke rammet Norge like hardt som mange andre land. Som god konservativ liker han ikke den vulgære og hemningsløse kapitalismen, store økninger i forskjellene i samfunnet og at næringslivets ledere tar seg selv til rette. Alt dette er brudd på klassiske konservative dyder. Og derfor økte forskjellene på folk mer under Gro Harlem Brundtland enn under Kåre Willoch. Kåre Willoch er ingen stor beundrer verken av Rimi-Hagen eller Kjell Inge Røkke.

Willochs sterke engasjement for palestinerne lar seg også forstå ut fra konservativ ideologi. Stabilitet og trygghet er viktige begreper i denne ideologien. Israels herjinger i Midtøsten er nettopp en trussel mot hele verdens stabilitet og trygghet.

At han sikkert i likhet med folk flest reagerer på de menneskelige lidelser som rammer palestinerne, gjør ikke engasjementet mindre.

Det er altså kremmerne som har overtatt Høyre. Frihet med ansvar bare for seg selv og sine egne penger, er i dag den dominerende ideologiske impuls i Høyre. De økonomiske liberalistene har definitivt overtatt partiet. Nå telles alt i kroner og konkurransen skal løse alle problemer på alle områder. Erna Solberg og hennes folk har hatt god hjelp av internasjonale strømninger. Dessuten har de blitt forledet av Carl I. Hagen. For en del år tilbake kalte Hagen seg liberalist. Og han opptrådte også stort sett som det. Det har han sluttet med. Han har for lengst oppdaget at Norge mangler et konservativt parti. Så nå fyller han på med både Gud og familie. Og statsskrekken har han for lengst lagt av seg. Men Hagen blir aldri noen klassisk konservativ. Det han tilbyr er sin egen vulgærversjon. At mange biter på, kan en beklage.

Til så lenge må folk som Lars Roar Langslet, Paul Thyness, Francis Sejerstedt og Kåre Willoch sitte der og vente på at det skal oppstå en ny generasjon av konservative. For det er nok sant det som Trygve Bull en gang sa: Høyre er som arvesynden. Det vil alltid være der.

I mellomtiden savner også jeg det gamle Høyre.

---
DEL

Legg igjen et svar