En drage på Safari – Kina inn i Afrika

Beijing bruker bistand som brekkstang for å få tilgang til Afrikas naturresurser. Bintumani hotell i Sierra Leones hovedstad Freetown ble plyndret under borgerkrigen. Nå har det åpnet igjen med nye kinesiske eiere. Over hele Afrika øker Kinas tilstedeværelse.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[kampala/dar es salaam/oslo] Det hadde passet godt å lese om Maos Tre verdener-teori på toget fra Tanzanias hovedstad Dar es Salaam til Zambias hovedstad Lusaka. Mao mente nemlig at Afrika og Asia skulle stå sammen mot supermaktene USA og Sovietunionen, og jernbanelinjen ble anlagt av kineserne i 1976.

Men de siste årene har dunkene fra skinnegangen fått en mer aggressiv klang. De minner om en ny stormakt som søker innflytelse og naturressurser i Afrika. De siste fem årene er handelen med Kina firedoblet. Nå har landet danket ut Storbritannia som Afrikas tredje største handelspartner. Både bistands- og handelsmønstre endrer seg. Og dermed endres også den politiske arkitekturen i verdensdelen. Kina kan komme til å erstatte tidligere kolonimakter og vestlige giverland på den afrikanske scenen.

Uganda er et eksempel. Ikke bare har kineserne bygget et nasjonalt sportsstadion, et vannkraftverk og nytt utenriksdepartement i Kampala, de har også påtatt seg å renovere det staselige State House i Entebbe før Commonwealth-møtet i 2007. Etter planen skal Dronning Elisabeth bo der under konferansen.

En av redaktørene i den ugandiske avisen Monitor, Bernard Tabaire, frykter at bistanden fra Kina skal misbrukes av president Museveni.

– Men vi trenger kinesisk teknologi, kinesiske forbruksvarer og vi trenger tilgang til kinesiske markeder. Det er et dilemma, sier han.

– For likevel ønsker du heller kinesisk bistand enn den tradisjonelle vestlige bistanden fra land som Norge?

– Helt ærlig. Ja!

Kineserne har nemlig et ess i ermet i kampen om afrikanernes godvilje. De legger seg ikke opp i mottakerlandets interne politiske forhold. De forutsetter ingenting på områder som menneskerettigheter, demokrati og korrupsjon. I Angola er kineserne tungt inne i den gjennomkorrupte oljesektoren. I Zimbabwe skal studentene nå lære seg mandarin som et ledd i Robert Mugabes «Look east»-politikk. Kineserne har allerede overtatt mange av de okkuperte storgårdene i landet og gitt hæren en billig avtale om å erstatte flyene Mugabe mistet under Kongo-krigen sent på 1990-tallet. I Vest-Afrikas heteste problemområder, Sierra Leone og Liberia, er Kina også på vei inn.

Det eneste Beijing ber om, er støtte i internasjonale fora når menneskerettighetssituasjonen i Kina eller Taiwan-spørsmålet står på dagsorden. Det siste er et nærmest ufravikelig krav. Av Afrikas 53 stater nyter 47 godt av samarbeidet med kineserne. De seks siste har diplomatiske forbindelser med den lille, men omstridte øystaten.

Klassisk imperialisme

Maos tre verdener-teori ble nylig byttet ut med et strategisk dokument om Afrika-politikk i Beijing. Det ble offentliggjort i midten av januar og inneholder for første gang en tilnærming der bistand, handel og militært, politisk og kulturelt samarbeid sees i sammenheng. «Ærlighet, likhet og gjensidig nytte, solidaritet og felles utvikling,» skal være retningsgivende.

Ifølge kritikken som er kommet siden, særlig fra vestlige kommentatorer, er det imidlertid snarere snakk om nykolonialisme forkledd som Sør-Sør-samarbeid. Beijing låner ut penger og gir gunstige handelsavtaler og bistand, gjerne til store infrastrukturtiltak som involverer kinesiske selskaper. Til gjengjeld får de konsesjoner til å utvinne olje og mineraler. Samtidig oversvømmes markedene i Afrikas hovedsteder av billige kinesiske forbruksvarer.

– Det er klassisk imperialisme, sier Helge Rønning, professor ved Universitetet i Oslo og markant kritiker av Kinas afrikanske eventyr.

Han frykter at Afrika på nytt skal bli låst i et utviklingsfiendtlig handelsmønster der Afrika leverer råvarene og importerer ferdigvarer.

Toppmøte

I 1998 var Kina det landet i verden som fikk mest bistand. Så sent som i april i fjor mottok imidlertid kineserne den siste hjelpesendingen fra World Food Program. Samme år var veksten i handelen mellom Kina og Afrika på 40 prosent, og nådde 37 milliarder dollar.

Parallelt med at Beijing la frem sin nye

Afrika-strategi i januar, reiste utenriksminister Li Zhaoxing på en åtte dagers rundtur i Vest-Afrika for å styrke fotfestet på kontinentet.

Turen inneholdt blant annet besøk i Senegal og Nigeria, der det statlige kinesiske oljeselskapet CNOOC nylig betalte 2,3 milliarder dollar for innpass i olje- og gassutvinning. Rundturen var også et ledd i forberedelsene til et kinesisk-

afrikansk toppmøte som skal finne sted

i Beijing i 2006.

I Senegal ble en kinesisk utenriksminister ønsket velkommen for aller første gang. Det var et resultat av at Dakar sist oktober brøyt sine diplomatiske forbindelser med Taiwan. Som takk fikk Senegal 18,5 millioner dollar i gjeldsslette og 3,7 millioner dollar til sykehus. En senegalesisk kommentator sa, ifølge nyhetsbyrået IRIN, at Kina viser Afrika et menneskelig ansikt.

Det er noe sjefredaktøren i den rwandiske avisen The New Times, Edward Rwema, skriver under på.

– Afrika trenger bistand uten betingelser, sier han.

I Rwanda er kineserne involvert i veibygging og de skal stå for det planlagte nybygget til utenriksdepartement i Kigali.

– Men det er et problem at kineserne nesten utelukkende bruker kinesisk arbeidskraft. Rwandere får sjelden jobb på prosjektene, sier Rwema.

Hemmelighold

I Sudan er 13 av de 15 største utenlandske selskapene kinesiske. Da landet nylig var vertskap for møtet i Den afrikanske union, hadde et kinesisk selskap stått for oppussingen av det storslåtte konferansesenteret The Friendship Hall, der møtet ble holdt. Den gryende oljeindustrien i landet domineres også av kineserne. Sudan alene står for fem prosent av Kinas oljeimport.

Ifølge tidligere generalsekretær i Norsk Folkehjelp, Halle Jørn Hansen, er Sudan et eksempel på at Kina velger seg samarbeidspartnere som er diktatoriske, autoritære og korrupte.

– Det sentrale problemet er at respekten for nasjonal suverenitet går foran hensyn til godt styresett, demokrati og menneskerettigheter, sier Hansen, som i dag er knyttet til Fellesrådet for Afrika.

Ifølge noen rapporter brukes kinesiske straffanger som arbeidskraft på de kinesiske prosjektene i landet. Det benekter Beijing. Men en ting er sikkert: De mange kinesiske arbeiderne i Sudan – i likhet med ellers i Afrika – holder seg for seg selv.

– Slikt hemmelighold er problematisk. Det er for eksempel umulig å få ut de oljepengene som er lovet opprørsbevegelsen SPLM/A i fredsavtalen som ble inngått i det borgerkrigsherjede landet for et drøyt år siden. De får ikke engang innsikt i regnskapene, sier Hansen.

Sudan har også kjøpt våpen fra Kina de siste ti årene, blant annet jagerfly og helikoptre som skal være brukt i den blodig konflikten i Darfur. Det statlige kinesiske oljeselskapet CNPC er for tiden også det eneste som opererer i denne urolige delen av Sudan. Som en motytelse får Sudan støtte av Kina i FNs sikkerhetsråd. Da rådet behandlet en resolusjon om Darfur i september 2004, truet Kina med veto, men endte med å avstå fra å stemme etter at resolusjon var blitt atskillig blekere enn først tenkt.

At Kina kommer til å bli en enda større spiller i Afrika fremover, er det ingen tvil om.

– Spørsmålet er hvordan Norge og andre land møter dette, sier Helge Rønning, og fortsetter:

– Vil de gå tilbake til mer korrupte samarbeidsformer, eller vil de fokusere på åpenhet som sin forse?

Halle Jørn Hansen synes Norge skal starte samtaler med afrikanske regjerings- og sivilsamfunnspartnere for å undersøke forholdene.

Toglinjen kineserne bygde da Maos teorier sto i senit går gjennom Tanzanias største nasjonalpark. Man kan se giraffer og elefanter fra vinduene. Det er ikke gitt at idyllen holder når den kinesiske dragen selv er på safari.

Les mer i papirutgaven av Ny Tid. Den kan kjøpes i de fleste butikker og kiosker som har aviser.

---
DEL

Legg igjen et svar