En demaskert by

Alle byer bærer en maske; det er vanlig å tilsløre den urbane geografiens klasseskiller og etniske forskjeller med konsensusskapende, skjønnmalende uttalelser i mediene. For eksempel blir Oslos vedvarende østkant/vestkant-skisma bagatellisert – og ofte sublimert – i den politiske og kulturelle offentligheten. Velkjent er den tilbakevisende argumentasjonen som følger automatisk i kjølvannet av enhver kritikk rettet […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Alle byer bærer en maske; det er vanlig å tilsløre den urbane geografiens klasseskiller og etniske forskjeller med konsensusskapende, skjønnmalende uttalelser i mediene.

For eksempel blir Oslos vedvarende østkant/vestkant-skisma bagatellisert – og ofte sublimert – i den politiske og kulturelle offentligheten. Velkjent er den tilbakevisende argumentasjonen som følger automatisk i kjølvannet av enhver kritikk rettet mot Groruddalens menneskefiendtlige drabantbymiljø. Straks får fornøyde groruddøler ordet i avisene og TV-ruten, kritikerne stemples som nedlatende besserwissere med forakt for vanlige folks livsstil og preferanser. Selv bor de – smaksdommerne – på eksklusive Frogner eller Grünerløkka og foretar hastige safarireiser inn i boligblokk-jungelen for å få sine snobbete fordommer bekreftet.

Debatten burde dreie seg om etterkrigstidens kyniske byplanlegging og den rasjonelle sonetenkningen som isolerte lavtlønnsgruppene i golde «sovebyer» utenfor bykjernen – men det synes ikke å interessere etablissementet. Kan årsaken være at skylden for denne feilslåtte bybygging ligger hos de to dominerende maktfaktorene i vårt moderne samfunn, kapitalkreftene og den parlamentariske duoen Høyre-Arbeiderpartiet? Systemets talsmenn har åpenbart dårlig samvittighet, for enhver kan jo se hvor forskjellsbehandlet «øst» og «vest» blir i norske byer, derfor skyves problemene under teppet med janteloven som polemisk redskap. Du skal ikke tro at du vet noe om Groruddalen, Fyllingsdalen og andre bysamfunn her i landet.

Slik var det i USA også, en nasjon vi gjerne liker å sammenlikne oss med, inntil orkanen Katrina raserte New Orleans og avdekket den turistpopulære byens reelle ansikt. Plutselig var det ikke de legendariske jazz- og bluesstedene i Bourbon Street som opptok journalistene. Bush-regimet ble tatt på sengen. Sannheten om den amerikanske bypolitikken kom for en dag.

«Hvem skal bo i New Orleans?» var tittelen på Naomi Kleins frittalende artikkel i Dagbladet 3. oktober. Klein påviste at selv om 67 prosent av byens innbyggere er afroamerikanere, og de hvite utgjør 27 prosent, ser man for seg «en ny-og-bedre by slik den hvite eliten tenker seg New Orleans i framtida», etter gjenoppbyggingen, demografiske endringer som får mange innbyggere til å snakke om etnisk rensning. Flomkatastrofens omfang, forklarte Naomi Klein, skyldes rett og slett geografiske forhold og «gjenspeiler det faktum at velstand og rikdom i New Orleans måles i antall meter over havet». De tørreste områdene i byen er også de hviteste. «Når det gjelder de hundretusentalls innbyggere som fikk sine hus og boligkomplekser ødelagt av flommen», argumenterer en av de fremste lobbyistene for byens næringsliv, må de regne med at gettoene er en saga blott for nå skal man bygge blandede boligområder «der rike og fattige, svarte og hvite, lever side ved side». Opp mot denne utopiske visjon satte Klein den paradoksale kjennsgjerning at flere tusen boliger står tomme i New Orleans, hvor husløse kan flytte inn på dagen, men en lokal aktivist forespeilte at «bourbonerne i byens beste strøk ville fått hysterisk anfall om noen med `husleiekupong´ hadde flyttet inn» og la til at «dette kommer sannelig til å bli interessant».

«Når alle illusjoner drukner», het en artikkel i den norsk-danske utgaven av Le Monde diplomatique (oktober 2005), skrevet av forfatteren Mike Davis. De hardest rammede av New Orleans´ 1,3 millioner innbyggere, ofrene for flodbølgene fra innsjøene som «brøt gjennom de notorisk utilstrekkelige floddikene – ikke så høye som i mer velstående områder – som beskytter det hovedsakelig svarte østlige New Orleans, samt de nærliggende hvite arbeiderklasseforstedene», ga øyeblikkelig oversvømmelsen navnet «Lake George» etter presidenten som unnlot «å bygge nye diker og lot være å komme til assistanse da de gamle dikene sprakk». Også Davis konstaterte at «New Orleans´ mest berømte turistmål og de mest fornemme boligområdene ligger på høyere grunn» og slapp dermed unna, og selv om Bush hevdet at «stormen ikke diskriminerte» så var faktisk alle aspektene ved katastrofen «formet av ulikheter og raser».

«Katrina avslørte i hvor stor grad løftene om like rettigheter for fattige afrikansk-amerikanere har blitt misligholdt på hvert eneste nivå i styresmaktene», skrev Mike Davis. En forsker innrømmer at man på forhånd visste hva en orkan kunne føre til, men ingenting ble gjort for å hindre hendelsen. «I virkeligheten har Bush-administrasjonen bygd en Maginot-linje mot hypotetiske trusler fra al-Qaida mens de har neglisjert diker, stormdemninger og pumper.» Og Davis la til at «de bitre økonomiske og etniske skillelinjene som lenge har gjort New Orleans til USAs mest tragiske by», ikke minst ved at «eliten i New Orleans og deres allierte i rådhuset ønsker å presse den fattigste delen av befolkningen – som får skylden for den økende kriminaliteten – ut av byen».

Til slutt fastslo Mike Davis: «Den endelige målsetningen ser ut til å være at New Orleans skal bli en fornøyelsespark for turistene – Las Vegas på Mississippielven – med kronisk fattigdom gjemt bort i sumper, campingvognparker og fengsler utenfor bygrensene.»

Slik kan en vred Moder Jord, muligens plaget av vår mangel på økologisk fornuft, demaskere en by. Det er vanskelig å forestille seg at en tilsvarende naturkatastrofe skal inntreffe i Norge, men dette gjør ikke tiltakene – utjevningen av forskjeller i byene – mindre påkrevet. Den norske arkitektur- og byplandebatten lukker øynene for våre byers sosiale og etniske janusansikt, i suveren seg-selv-nok-holdning, men boken «Byen som symbolsk rom – Bypolitikk, stedsdiskurser og gentrifisering i Gamle Oslo» (Byggforsk, 2005), skrevet av sosiolog Oddrun Sæter og etnolog Marit Ekne Ruud, kan være en nyttig begynnelse.

Oslo, Bergen, Trondheim og andre norske byer preges av USA-liknende tilstander. Hva skal til for at noe gjøres, med eller uten Katrina-tragedier som utløsende faktor?

Jan Carlsen er frilans arkitekturskribent.

---
DEL

Legg igjen et svar