En dårlig start

Også valgkamper har sine uskrevne lover. SV har brutt minst to av dem, og må betale for det. Møllers tran eller ikke.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vi kan slå det fast med en gang: Denne valgkampen kan bli skikkelig vond for SV. Ikke at det er grunn til å tro på noe katastroferesultat. Men den siste uken har SV oppnådd det umulige tre ting på en gang:

  • De har støtt fra seg noen av partiets viktigste velgergrupper.
  • De har skapt usikkerhet og forvirring om partiets viktigste sak.
  • De har passivisert partiets ambassadører ute i valgland.

Alle disse tre faktorene trekker i retning av at SV vil falle i popularitet – de to første mest på kort sikt, den siste mest på lang sikt. Det eneste SV kan håpe på, er at de andre partiene virker mindre tiltrekkende på SVs potensielle velgere.

For SVerne, SV-sympatisørene og ikke minst de berømte og beryktede «SV-lærerne» (som omlag halvparten av alle dagens 30-åringer hevder å være barn av) må SV-ledelsens utspill ha kommet som lyn fra klar himmel: For litt under et halvt år siden avholdt SV et landsmøte som ikke kan karakteriseres som annet enn «mett», i den forstand at delegater og ledelse fornøyd konstaterte høy oppslutning og gjennomslag på Stortinget. På enkelte områder, som næringspolitikken, utviklet man standpunktene. På ett av de viktigste områdene, kommunepolitikken, vedtok man et program som lovet desentralisering av makt fra staten til kommunene. Men programmet ble aldri konkretisert, før SV-ledelsen nå vil flytte skolemakt til skolene.

Dermed misbrukte SV en gyllen anledning til å forberede kjernetroppene på hva som kunne komme i valgkampen. Heller ikke i månedene etter, kom det noe initiativ som avslørte hvor SV var på vei. Da lynet slo ned forrige tirsdag, kan vi med sikkerhet si at det ikke fantes mer enn et halvt dusin SVere som var beredt til å svare for linjeskiftet. Langt mindre forsvare det mot kritiske synspunkter og spørsmål.

Det er mulig SV-ledelsen har levd seg såpass inn i mediesamfunnet at de tror Kristin Halvorsen driver en valgkamp alene. Det er imidlertid ikke tilfelle. Den viktigste overtalelsen av velgerne skjer fortsatt ute blant folk. Det gjelder selvsagt sersjantkorpset og fotsoldatene som står på stands for et parti – de må ha entusiasme for partiets politikk, og forstå hva partiet mener. Men det gjelder ikke minst de mer eller mindre hemmelige agentene ute i velgermassen: For SVs del først og fremst de damene som tar til motmæle når Frp-mannfolka og Høyre-herrene fnyser og ler av hu derre Halvorsen-dama og sier skattelettelser er mye viktigere enn en bra skole. Når disse damene tar til motmæle, overbeviser de neppe Frp-gutta og Høyre-herrene. Men de overbeviser trolig seg selv. Og de får kanskje noen av de mindre skråsikre tilhørerne til å tenke seg om en gang til.

Den siste uken tror jeg disse damene har sittet musestille. Ikke fordi de ikke tror SVs nye forslag er bra, for det gjør kanskje mange av dem. Ikke fordi de egentlig tviler på Kristin Halvorsen. For det gjør de kanskje ikke. Men fordi de rett og slett ikke vet hva de skal si.

I dette ligger det at SV har brutt to regler for en valgkamp: For det første har de ikke forberedt sersjantene på det slaget som skal komme – ikke engang de slagene SV selv har planlagt. For det andre har de introdusert helt ny politikk under en valgkamp. Det er ikke bare sjansespill. Det er å passivisere støttespillerne, og å skape usikkerhet om partiets politikk.

Trolig er det et småpartisyndrom som har drevet SV til å begå slike dumheter: De er vant til at de må rope høyt for å sette dagsorden. Men de er mindre vant til at folk hører hvor høyt de roper, eller hva de roper om.

SV har dessuten begått en tredje grov feil: De har lansert et utspill om skolen uten å ta seg bryet med å sjekke hvor lærerne, foreldrene eller elevene står. Katastrofeoppslaget i Dagsrevyen mandag hadde neppe blitt virkelighet dersom noen i SV hadde snakket med Utdanningsforbundets Helga Hjetland i forkant, og sørget for en felles forståelse: Det tok seks dager fra SVs pressekonferanse til Dagsrevyen var på banen. Trolig var det Dagsavisens intervju med Hjetland helgen før Dagsrevy-innslaget som ga NRK det nødvendige sparket bak til å følge opp saken. Hvis Hjetland hadde gått god for SVs nye skolepolitikk i Dagsavisen, er jeg sterkt i tvil om NRK hadde laget toppoppslag om den manglende støtten til SV noen få dager etter.

La det samtidig være sagt at SV selvsagt verken kan eller bør bøye seg for skolens engsteligste sjeler, med Helga Hjetland som front- og gallionsfigur – de som får den store skjelven av ethvert forslag om å omorganisere skolen. De svært få av oss som har opplevd å gå på en forsøksskole med alternative undervisningsformer, har sett hvor endringsredde de kan være. Men vi har også sett hvor entusiastiske nesten pensjonsklare lærere kan bli, når de opplever at endringer i undervisningsopplegget fører til engasjement, samarbeid og økt læring.

SV-ledelsen har lagt fram en rekke forslag til endringer i norsk skole som er helt nødvendige, skal den offentlige fellesskolen overleve. De er også godt i tråd med en sterk, radikal skoletradisjon, som lå til grunn for opprettelsen av Forsøksgymnasiet i Oslo, for Forsøksgym-ildsjel Mosse Jørgensens planer om en ny, alternativ skole, og for de spede skoleforsøkene som dukket opp for mer enn et kvart århundre siden, men som brukte årevis på å bli god latin i større deler av skolen.

Dersom skolen skal bevege seg fra 1850-nivå i undervisningsformer og 1950-nivå i teknisk standard, til 2000-tallsnivå over hele fjøla, må ett av de viktigste skrittene være å komme bort fra pultrader, kateter, oppsplitting av læringsprosessene i fagtimer og oppsplitting av elevene slavisk etter alder. På samme vis som vi gjerne sammenlikner den tekniske standarden på skolene og en vanlig arbeidsplass, kunne man med fordel kaste et blikk på arbeids- og læringsformene. Alle som har arbeidet i en kunnskapsbedrift vet at det er bra når folk med ulik alder, erfaring, kompetanse og forutsetninger samarbeider om å løse oppgaver. De vet at pugging, utforsking, prøving og feiling bare er ulike deler av en lærings- og arbeidsprosess.

Og for SVs del? Vel, valgkampen er kanskje de få ukene i året partiledelsen ikke bør bruke til prøving og feiling. Det kan de gjøre de 100 ukene imellom.

---
DEL

Legg igjen et svar