En dans på løvetann

Norske danseband er ute av svenskeskyggen, men bys ennå ikke opp av det gode selskap.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[dansemusikk] – Jeg kommer ikke hjem så brått, nå har jeg det så flott, synger Eirik Johansen.

Klokka er seks om morgenen, og Scandinavia må gjennom lydprøve og sminking. Etter 18 år i dansebandtoppen er de vant til å gi publikum det de vil ha, og i dag er det TV 2s God morgen, Norge som krever sitt. For selv om det norske dansebandet Scandinavia har solgt is på Nordpolen i form av over 10.000 solgte plater i dansebandenes hjemland, Sverige, kommer ikke mediene løpende når de gir ut albumet Alle mann til pumpene. De får nøye seg med Frokost-tv og Nitimen.

– Interessen er størst fra nærradioer og lokalaviser, men ting har forandret seg siden vi begynte i 1988. Vi slipper å forsvare musikken vi spiller, og stadig flere kommer ut av skapet som danseband-fans, forteller låtskriver Steinar Storm Kristiansen.

Ikke så hippe

Det er gode tider for norske danseband. De mest populære selger 25.000-30.000 album, men sliter med synligheten på VG-lista. I fjor solgte Anne Nørdsti 25.000 eksemplarer av Bygderomantikk, men kom ikke høyere enn 19. plass. Scandinavia solgte 7500 plater til butikk i sin første uke. Det var før tv-reklamen kom i gang, men de kom ikke høyere enn 42. plass. Mira Craig lå til sammenligning seks uker på topp ti, selv om hennes totale platesalg fortsatt ikke har passert 20.000.

Scandinavia debuterte på 22. plass på VGs nye helnorske albumliste, som gjør dansebandene mer synlige. Men Leif Hemmingsen, salgssjef i Bare Bra Musikk, mener VG-lista og media fortsatt ikke gjenspeiler virkeligheten.

– Da Ole Ivars solgte 30.000 av Vi tar det tel manda’n i fjor, gikk over halvparten ut fra dagligvarebutikker, bensinstasjoner og postkontor som ikke rapporterer til VG-lista. I tillegg har de multinasjonale plateselskapene og riksmediene i årevis fokusert på klubbmiljøet i storbyene, mens danseband i 10-20 år har vært den viktigste underholdningen på bygda. Vi er ikke så hippe som vi tror her i Norge, sier Hemmingsen.

Men dansebandene ler hele veien til banken. Spillejobbene står i kø. Ole Ivars har hanket inn seks spellemannpriser siden sjangeren fikk sin egen pris i 1997, mens Christer Sjögren i Vikingarna nylig ble utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenesteorden. Selv tidligere så urbane platekjeder som Platekompaniet og Free Record Shop selger danseband fra sine senterbutikker.

Dansefeber

NRKs danseband-tilbud er også populært. Innen interaktive tv-programmer, der publikum velger innholdet via sms, knuser Danseband jukeboks både Svisj, Mess-TV og Autofil Jukeboks med 23.000 seere i snitt hver natt til søndag.

– Det er det mest populære programmet av sitt slag. Vi har en veldig dedikert seergruppe, der over 80 prosent er eldre enn 40 år. Men blant utøverne som sender inn musikkvideoer, ser vi en helt ny generasjon musikere, sier prosjektleder Åsa Formark.

Tidligere på lørdagskvelden samler På dansefot på NRK P1 rundt 250.000 lyttere. Det er det mest populære radioprogrammet på kveldstid, og med unntak av nærradioene er På dansefot alene på markedet.

– Jeg forstår at de andre riksdekkende kanalene ikke prioriterer danseband når de vil nå et så bredt publikum som mulig, men jeg tror verken P4 eller Kanal 24 ville tapt på å spille én Ole Ivars- eller Scandinavia-låt om dagen, mener programleder Erik Forfod.

Forfod bruker begrepet «folkelig musikk» om danseband, country (eller køntri), norskspråklig pop og artister som Åge Aleksandersen og D.D.E.

Ut av svenskeskyggen

Som blues og heavy metal er danseband en konservativ sjanger. Scandinavia sverger til følgende formel: En hverdagslig historie med fengende og dansbar melodi, sunget på norsk. Musikkstilen er dypt rotfestet i Sverige og Norge, med tysk dansemusikk og amerikansk country som nærmeste slektninger.

Den norske dansebandscenen var lenge en blek kopi av den svenske, med band som spilte coverversjoner av svenske hits. På slutten av 1980-tallet begynte miljøet å vokse seg større og mer selvsikkert.

Populariteten førte til en eksplosjon av dansegallaer, band og plateutgivelser. Bobla sprakk midt på 1990-tallet, men i løpet av de siste seks-sju årene har norske danseband vendt tilbake med fornyet kraft og egne låter. På veien har de gravlagt «svensktopp»-begrepet, og Scandinavia selger nå plater både i Sverige og Danmark.

– Nå er det haugevis av svenske band som spiller inn versjoner av våre låter, forteller gitarist Finn Jacobsen.

Utenfor radaren

Countrybandet Vassendgutane fra Førde er et annet eksempel på hvordan ting skjer utenfor radaren. Etter at deres to første album solgte 2000-3000 på lokalplan, ble de plukket opp av Bare Bra Musikk i fjor og solgte over 18.000 eksemplarer av Ungkar med dobbeltseng. Så godt som ingen aviser anmeldte plata.

– Så hvem er Norges ledende danseband-

kritiker?

– Kritiker? undrer Steinar Storm Kristiansen i Scandinavia, og tar en svært lang pause.

– Det er som å sende en vegetarianer på biffrestaurant. De har erklært menyen som uspiselig på forhånd. Før ble vi ikke anmeldt, men nå blir vi alle fall slaktet. Det er jo også et slags framskritt.

---
DEL

Legg igjen et svar