En dagligdags hendelse

Ingen skriver om ofrene for klimaendringene, før de rammede er rike og hvite. Det skjer en Katrina hver dag.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Norge ligger veldig langt etter når det gjelder å redusere CO2-utslippene i forhold til de forpliktelsene vi har etter Kyoto-avtalen, som kun gir oss rom for en økning på 1 prosent i forhold til 1990-nivået. I dag ligger vi an til en 24 prosents økning. Blir de fire gasskraftverkene på Skogn, Kårstø, Mongstad og Tjeldbergodden bygget, havner vi på en økning på 31 prosent. Da havner vi i klasse med USA. Så da har vel miljøbevegelsens bestrebelser misslykkes? Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet, drar på det.

– Vi må hele tiden bli flinkere til å presse på for en reduksjon i utslippene, men jeg vil ikke si at vi har mislykkes. Norge derimot, har mislykkes, når det gjelder å ta klimatrusselen på alvor. Ingen av partiene på Stortinget, med ett unntak, tar dette på alvor. Når det er sagt, synes jeg regjeringen har vært tøffe i forhold til presset fra Frp for å senke bensinavgiftene. Men ingen har tatt til orde for å heve de heller.

– Må det en orkan i det sørlige USA, flom i Tyskland og skogbranner i Portugal til for å sette klima på dagsorden?

– Ja, det er klart at en hendelse som Katrina gir oss muligheten til å snakke om klimaendringene, men ærlig talt: slike ting skjer hver eneste dag hele året rundt med bakgrunn i klimaendringene, uten at noen skriver et eneste ord om det. Ifølge Verdens Helseorganisasjon dør 150.000 mennesker hvert år på grunn av klimaendringene, og tallet vil stige til 200.000. Men hvem er det som rammes? Det er de fattigste. I New Orleans var befolkningen varslet og myndighetene hadde en mulighet til å evakuere byen. I november besøkte jeg en masaistamme i Tanzania. Hvert eneste år har regnet kommet den 20. september, i fjor kom det for første gang ikke før i november. Har disse menneskene noe valg, annet enn å tilpasse seg de lokale klimaendringene?

– Dere ønsker høy oljepris, ikke bare bensinpris, for å dempe forbruket, men nordmenn har vel alltids råd til dyr bensin; det er vel de fattige oljeimporterende landene som ikke klarer regningen?

– For utviklingslandenes del er det klart at utvikling henger sammen med tilgangen på energi, slik det en gang også gjaldt for Norge. Da sier utviklingslandene at de vil gjøre som vi har gjort, bruke forurensende energi for å skape utvikling, og rydde opp etterpå. Og hvordan kan vi egentlig nekte dem å gjøre det samme som vi har gjort? Da har vi et moralsk ansvar for å sørge for en teknologioverføring som sikrer energieffektivitet og sørger for at disse landenes utslipp ikke øker. Utviklingslandene har ikke mange valgmulighetene når det gjelder å senke sine utslipp. Vi har alltids råd til å kjøpe noen karbonplantasjer i Uganda, og fordrive lokalbefolkningen. Denne muligheten har ikke utviklingslandene, derfor er de langt mer opptatt av å tilpasse seg klimaendringene.

– Og hvem skal betale for en slik teknologioverføring?

– Hvor stort er oljefondet i dag? Denne rikdommen er bygget opp på eksport av forurensing. Vi kan trygt bruke av disse pengene, for å sikre en slik teknologioverføring. Oljefondet er ment å sikre pensjonene våre i fremtiden. Jeg vil si at en slik teknologioverføring er en billig livsforsikring for våre etterkommere. Vi hører stadig politikere vektlegge at Norges utslipp er så små. Da har de ikke tatt hensyn til eksporten av olje, vi er tross alt verdens tredje største oljeeksportør. Dessuten, den siste rankingen fra FNs utviklingsprogram, UNDP, plasserte Norge på femte plass når det gjelder bistand. Vi kom godt ut når det gjaldt bistandsandelen av bruttonasjonalprodukt, men kom veldig dårlig ut på miljø, sammenlignet med Danmark som ble ranket som nummer en.

– For noen år tilbake var det høylytte debatter om hvorvidt klimaendringene faktisk er menneskeskapt; er det bare George W. Bush og oljeselskapene som fortsatt tviler?

– Ja, bortimot, og så Frp selvfølgelig. For hver av de tre klimarapportene som er lagt frem, har vissheten om at dette er menneskeskapt, økt. Det som er viktig i klimaforhandlingene i Canada i desember, er at den norske regjeringen plasserer Bush på gangen. Enhver avtale som kommer ut av disse forhandlingene, og som USA kan slutte seg til, vil være en trussel mot miljøet. Derfor må vi vente til etter neste presidentvalg med å få med oss USA. Det er viktig at en avtale i Canada bygger på Kyoto-protokollen, som USA ikke har anerkjent, fremfor den uforpliktende klimakonvensjonen fra Rio, som USA har anerkjent. En avtale i Canada som krever halvering av utslippene innen 2020, vil legge et sterkt press på den neste administrasjonen i det hvite hus. Når ministrene møtes i Canada, håper jeg også de tar seg tid til en tur nordover til iskanten. Der kan Sofie-prisvinner Sheila Watt-Cloutier fortelle dem om klimaendringene i området. Hvordan fangstfolk omkommer fordi de jakter som de alltid har gjort, mens isen ikke lenger bærer.

– En halvering, og vi er i mål?

– Nei, forskerne opererer med et behov for en reduksjon på mellom 60 og 80 prosent. For Norges del, som ligger over gjennomsnittet i utslipp, betyr det en reduksjon på 80 – 90 prosent. Da er ikke energisparing og ny teknologi nok, vi må også benytte CO2-deponering. Det er allikevel viktig å understreke at deponering kun er et kortvarig tiltak for å nå dette målet.

– Hva er vitsen med å holde den norske delen av Barentshavet fritt for petroleumsvirksomhet, dersom russisk sone bygges ut?

– Blir det riktig å stjele fordi andre stjeler? Norge har et spesielt ansvar for å hindre oljeulykker i dette sårbare området, og dessuten gir mer olje mer klimagassutslipp. Jeg kan forstå finnmarkingene, når de ønsker oljevirksomhet. Men ny virksomhet må ikke gå på bekostning av eksisterende virksomhet. Vi risikerer å få fiskerifrie petroleumsområder istedenfor petroleumsfrie fiskeriområder. Det første en ny regjering må gjøre etter valget, uansett hvem det blir, er å opprette petroleumsfrie soner i Lofoten, Vesterålen og Barentshavet. Og skulle det bli en ny Bondevik-regjering, må han snarest kvitte seg med Olje og energiminister Torhild Widvey. Damen er jo gal, og nå vil hun åpne opp for oljeleting utenfor Lofoten.

– Men ærlig talt: med vedvarende høy oljepris, amerikansk fokus på ressursene i nord, utbygging av russisk sektor, bråk i Midtøsten, økende forbruk, fallende reserver, bedre teknologi og norsk grådighet, tror du Barentshavet vil være skånet for oljeutvinning om, la oss si, 100 år?

– Vi sloss for det vi tror på inntil det motsatte er et faktum. Og jeg stoler på at de politiske partiene holder det de lover i sine partiprogram, avslutter Lars Haltbrekken, men ikke uten en liten tenkepause.

---
DEL

Legg igjen et svar