En cellebiografi


At en fengselsfugl har et legitimt behov for å rettferdiggjøre seg er forståelig, men det blir ikke nødvendigvis god litteratur av det.

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2002-02-14

“Jeg reiser meg og tar noen kjappe skritt rundt i cellen, veggene krymper seg rundt meg. Et frustrert raseri skyter opp i meg, jeg slår et par harde slag i veggen, det jager smerte gjennom hendene mine. Jeg setter meg og merker apatien komme snikende.”

Hovedpersonen, jeg-fortelleren Harald, sitter i varetekt på glattcelle hos oslopolitiet. Han er mistenkt for å ha oppbevart og solgt hundrevis av kilo hasj. Boka, som jeg sjangermessig vil plassere i grenselandet mellom skjønn- og faglitteratur, går rett på sak.

Språk og skrift

“Ekko av skritt langt borte, de kommer nærmere. Metalliske lyder av en nøkkel, celledøren blir åpnet. To sivilsnuter kommer til syne. Den ene er Andersen som var med på arrestasjonen, den andre har jeg ikke sett før.” Harald er skyldig, han forsøker ikke å skjule sine kriminelle gjerninger. Det han tenker mest på er om han skal tilstå – og enda verre: om han skal tyste, det verste man kan gjøre i forbryternes verden. …


Kjære leser. Du må være abonnent (69kr/mnd) for å lese flere artikler i dag. Kom evt. tilbake i morgen, eller logg inn om du har abonnement.


Close
Logg inn


Abonnement kr 195 kvartal