“Jeg reiser meg og tar noen kjappe skritt rundt i cellen, veggene krymper seg rundt meg. Et frustrert raseri skyter opp i meg, jeg slår et par harde slag i veggen, det jager smerte gjennom hendene mine. Jeg setter meg og merker apatien komme snikende.”
Hovedpersonen, jeg-fortelleren Harald, sitter i varetekt på glattcelle hos oslopolitiet. Han er mistenkt for å ha oppbevart og solgt hundrevis av kilo hasj. Boka, som jeg sjangermessig vil plassere i grenselandet mellom skjønn- og faglitteratur, går rett på sak.
Språk og skrift
“Ekko av skritt langt borte, de kommer nærmere. Metalliske lyder av en nøkkel, celledøren blir åpnet. To sivilsnuter kommer til syne. Den ene er Andersen som var med på arrestasjonen, den andre har jeg ikke sett før.” Harald er skyldig, han forsøker ikke å skjule sine kriminelle gjerninger. Det han tenker mest på er om han skal tilstå – og enda verre: om han skal tyste, det verste man kan gjøre i forbryternes verden. Mens han sitter på glattcella hos Oslo politikammer erindrer han sin barndom og oppvekst på Frogner i Oslo sammen med sine foreldre og tre eldre søstre – ja, mens han sitter her skriver han denne boka.
Nåtid og fortid fortelles om hverandre, glir over i hverandre på en naturlig og fin måte. Fortellerteknikken er velkjent og lite original, men likevel velfungerende – den kler fortellingen, en fortelling som fortelles i et enkelt språk som i hvert fall i bokas første av tre deler ikke forsøker å være trendy eller utpreget slangbetont. Skjønt snuten er snuten – og da mener han sjølsagt ikke forparten av et dyreansikt, men levende mennesker i svarte uniformer med messingknapper.
I siste delen av boka blir språket litt mer høylytt, litt mer preget av Haralds liv som beveger seg mer og mer på den gale siden av loven. Autentisk – ja vel, men ikke så mye mer. Noen ord og vendinger gjør seg bedre muntlig enn skriftlig, god litteratur er kunst og består som sådan av et konstruert språk, det er ikke tilstrekkelig å stikke en mikrofon ut av vinduet. Det fins unntak, men de skal jeg ikke ta opp her.
Shit
Fortelleren finner tidlig ut at han vil fungere på egne premisser, ikke på skolens – og stryker i norsk til eksamen i 7. Klasse. “Eksamenssjokket fikk meg til å glemme Tine, jeg falt ned i en kløft av smerte og mer undring. De voksnes samfunn ga meg ikke en sjanse. Det virket som det ikke var plass til meg i deres verden. Jeg trakk meg bort fra vennene mine og tok nederlaget i ensomhet.”
Dermed får vi det boktittelen lover oss, vi får historien om hvordan han gradvis trekkes inn i den ulovlige geskjeften: hasjsmuglingen, hasjbruken og salget til venner og bekjente. Det begynner pent og pyntelig, men plutselig sitter han i skitten til helt oppunder hårfestet.
Livet var noe dritt. “Jo mer jeg hadde av svarte penger, dess fattigere følte jeg meg. Jo flere som flokket seg rundt meg på grunn av billige rever, dess mer ensom ble jeg. Stresset med å holde alt skjult gikk ut over min skapende virksomhet. Jeg ante at jeg levde på en løgn.”
Harald velger etter råd fra advokaten å samarbeide med politiet. Han viser dem hvor han har gjemt hasjen og de svarte pengene. Håpet – premien – er å få mildest mulig straff.
I tenårene nærmest tvang Haralds foreldre ham til å gå på engelsk internatskole. De ville ta fra ham ungdomsopprøret. Det gikk som det måtte gå, det gikk shit det også. Vondt skal med vondt fordrives, heter det. Men menneskets veier er som kjent uransakelige, det gjør sjelden som foreldrene sier. I så måte var Harald intet unntak.
Innsatte versus ansatte
Denne boka fungerer som en dannelsesroman. Den handler om oppvekst, om å bli voksen. Harald trives i mørkerommet der han fremkaller film og kopierer bilder. Men verden er selv et mørkerom, Haralds liv en film som skal fremkalles.
Fotograferingen er det eneste han føler han kan, det eneste han liker å drive med, det han – ved siden av livet som hasjpusher – livnærer seg av i 20 år.
Det er ingen hemmelighet at denne historien er skrevet av en forfatter som selv har opplevd den. Likevel har jeg valgt å ta den vittige undertittelen på alvor, jeg har valgt å lese boka som en cellebiografi – ikke en selvbiografi. For det er i en celle ved Oslo fengsel den er nedtegnet. Forfatteren vil nok hardnakket hevde at dette er dokumentarisk stoff. Han har rett i det, men den er noe mer enn det, den har som alle fortellinger klare skjønnlitterære trekk.
“Det må være den verste bygningen i byen, dette omgjorte bryggeriet som er Oslos varetektsfengsel. Det sies at det er det verste fengselet i Skandinavia, det stemmer sikkert. En underjordisk tunnel leder til hovedstadens politihus herfra. Der føres vi varetektsfanger til nye avhør mens vi sitter på brev- og besøksforbud. En evig strøm av fanger mellom lovens voktere og fengselet, godt ute av syne for vanlige borgere.”
Her er det som alltid innenfor murene stor forskjell i oppfatninger mellom de innsatte og de ansatte. Dagens direktør ved Oslo fengsel er neppe enig i Haralds beskrivelse av anstalten som han i virkelighetens verden ved flere anledninger har kalt “et fengsel med sjel.”
Selvforsvar
Varetektsfengsling med brev- og besøksforbud er ingen spøk for noen. Og fortelleren i denne boka får det ikke lettere da forbudet er over. “Alle medfangene vet hvem jeg er når jeg kommer ut i gangene etter to måneders forbud på Bayern. Det hyles ‘tyster’ fra vinduene bare jeg viser meg i luftegården. Fangene er etter meg konstant. Her inne er jeg blitt et symbol på en som sviktet meg selv og mine venner. En drapsmann ber meg om å henge meg hver gang han møter meg. Han sier det er det beste jeg kan gjøre.”
Boka handler også mye om hippitida og 68-bevegelsen. Fortelleren er imidlertid mer i slekt med Jimi Hendrix enn med Che Guevara, rusen og opprøret er mer psykedelisk og musikalsk enn politisk. Flere kapitler i boka handler også om en reise til India, en dannelsesreise det også, en trip. Og skal vi ta fortelleren på ordet så er dette langt på vei også et ruspolitisk manifest. “Jeg skal føres til torgs, nedverdiges og straffes for salg av et mildt rusmiddel som stimulerer noe annet enn det den hellige alkoholen gjør. Det skal kjærlighet og omtanke til for å løse de sosioemosjonelle problemene som illegalt dop er et uttrykk for. Lange straffer og mer politi er bare desperate forsøk på kontroll. Det vil ikke hjelpe.”
Noe av problemet med denne boka er at den spenner over mye, at den er så taletrengt. Tematisk er den litt ute av fokus. Men som profesjonelle fotografer vet: de beste bildene er ikke nødvendigvis de som er skarpest fokusert. Her flyter det imidlertid litt for mye ut. Fortellerens motto ser ut til å være at selvforsvar er det beste angrep.
Må oppleves
Boka skjemmes av en del trykkfeil som forlaget må ta på sin kappe. Eller var det en rusten PC Harald fikk disponere i Oslo fengsel, for øvrig et privilegium i seg selv da fanger som hovedregel ikke har tilgang til PC på cella. Her ble han i hvert fall bønnhørt.
Det er ingen god regel for en anmelder å ønske seg en annen bok enn den som foreligger. Men regler er til for å brytes. I denne boka savnet jeg dypt en sterkere opplevelse av fortellerens fangetilværelse. Dette aspektet er dessverre sterkt nedtonet. Det er synd. For det er skrevet svært lite – både skjønn- og faglitterært – om dette temaet på norsk.
Kan dette være grunnen: “Etter innlåsningen i cellen den natten setter jeg opp regnestykket. 12 år hvorav minimum to tredjedeler skal sones. Jeg regner ut: 365 x 8 blir 2920 døgn. Med ett tenker jeg på skuddårene som kommer hvert fjerde år. To døgn til må plusses på, altså blir det til sammen 2922 døgn jeg skal gjennomleve som fange bak murer og vinduer med gitter. 130 dager har jeg sittet i varetekt, så de må trekkes fra. Altså står det igjen 2552 døgn av denne reisen. Det er umulig å tenke seg. Det må oppleves.”
Ja, det må vel det.
